Tran Quang Hai smiler og er ikke stresset av at det er litt kaotisk akkurat da. Hans tur kommer når det kommer. Han vandrer rundt og ser på salen inne i Rådhuset, tar bilder og er rolig.
Tran Quang Hai ble født i Vietnam i 1944. Han er en talentfull og anerkjent musiker. Familien hans har en musikktradisjon som strekker seg fem generasjoner tilbake. Før han emigrerte til Frankrike i 1961 studerte han ved National Conservatory of Music i Saigon.
I Frankrike studerte han både teori og praksis innen Orientalsk musikk hos sin far Prof. Dr. Tran Van Khê, ved the Center of Studies for Oriental Music i Paris.
Jeg spør Tran Quang Hai om han har tid til en prat mens han venter på sin tur til å øve.
Det gjør han med glede. Etnomusikologen fra Vietnam har bodd i Paris siden 1961. Dette er ikke hans første Norgesbesøk, han har vært her 500 ganger! Reist rundt i hele landet med Rikskonsertene, spilt på festivaler.
Til doktorgraden skrev han avhandling om mongolske overtoner. Han gir meg en liten demonstrasjon. Synger fra Beethovens niende symfoni og det høres ut som tibetanske munker som droner. Men når jeg hører på opptaket, så hører jeg bare Beethoven.
Nå skal han spille sammen med den norske munnharpe spesialisten Svein Westad. De traff hverandre på en musikk festival for åtte år siden og har vært gode venner siden.
– Dette er første gang vi kombinerer virkelig tradisjonell norsk musikk med virkelig tradisjonell vietnamesisk musikk, forteller Tran Quang Hai.
– Hvis man er fleksibel og ikke bare spiller springar og gangar, så går det godt an å spille det norske sammen med vietnamesisk musikk. Vi synes det går fint, sier Svein Westad.
De går for å øve sammen og jeg snakker med Sher Miandad Khan, qawwalen fra Pakistan som skal synge mens Corinne Campos danser flamencodans.
Flamenco og qawwali
– Flamenco og qawwali, går det an å kombinere de to?
– For meg er det en ny erfaring og det er fusion også. Må Allah gjøre det vellykket! sier Sher Miandad Khan.
– Stilen min er den samme. Jeg synes det er viktig at den skal være ren og holde seg til det opprinnelige, selv om vi treffer andre former for musikk. Forskjellen er at vi må anstrenge oss mye mer.
Corrinne Campos kommer inn og de diskuterer dansen og musikken litt.
– Du Corinne, der jeg synger pa ni sa, pa ni sa, pa ni sa tre ganger, kunne ikke du … begynner Sher Miandad Khan.
– Er det ikke fire ganger da, sier Campos og snur og danser etter musikken i hodet.
– Miandad Khan nynner, ler og sier, – Ja du har rett, det er fire ganger der!
Konserten
Tre timer senere er det høytidelig konsert, der kongen kommer og alt er på plass.
Sher Miandad Khan og Corinne Campos synger og danser som om de har gjort dette sammen i alle år. Jesus Morente spiller gitar og synger når Sher Miandad Khan kommer inn med Ali, Ali. Du kan ikke høre hvor Jesus Morentes stemme slutter og glir over Sher Miandad Khans stemme. Nydelig fusion.
Svein Westad spiller seljefløyte og Tran Quang Hai vietnamesisk sither. Så er det langleik og munnharpe. De avslutter sin del av konserten med å spille norsk og vietnamesisk munnharpe, har det moro med å utfordre hverandre litt.
Vi ser sufi hvirveldans fra Tyrkia med The Galata Mevlevi Ensemble fra Istanbul. I ritualer som går helt tilbake til 1200-tallet. Musikalsk sett er ritualet formet ut av vokal-, og instumental musikk. Sermonien starter med “na`t” som er et acapellaresitativ. Dette følges av “taksim”, en soloimprovisasjon over “ney”.
Soloistene akkompagneres av musikere som holder en tone i denne meditative liturgien. Noen ganger gis det doble improvisasjoner hvis “tanbour” akkompagnerer “ney”, eller hvis to “ney”- spillere harmonerer. Etter denne delen er det en instrumental “pershev” (introduksjon), og deretter “theayin” som er en kordel med orkester. Sermonien avsluttes med fullt orkester i delene “son peshrev” og “son yürük semai”. Helt til sist kommer “son taksim” som er instrumental.
Semasermonien forestiller et menneskes reise til himmelsen. Gjennom å forlate kroppen sin, oppnår man kontakt med de høyere makter og oppfylles med kjærlighet. Ved gjenkomsten tjener man alle skapninger med en fornyet åndelig forstålese og med kjærlighet fra Gud.
Lyset strømmer inn i Rådhuset og det skulle ha vært litt mørkere for å få den riktige stemningen for hvirveldansritualet. Scenen er også for liten til at flere menn skal kunne danse rundt og få opp farten i dansen.
Vi går ut på Rådhusplassen etter åpningsseremonien er over og jeg treffer Maryam Mursal, somalisk sanger som skal opptre på Mela senere.
– Høydepunktet under åpningskonserten var å høre norsk folkemusikk sammen med vietnamesisk. Utrolig vakkert, sier Mursal.
UNDERSAK
Seljefløyte, langleik, vietnamesisk munnharpe og sitar
Av Astri Ghosh
180 000 mennesker fant veien til Rådhusplassen i helgen 19. – 21. august. Crossover prosjekter. Norsk munnharpetradisjon som møtte den vietnamesiske, en kjent etiopisk soulsangerinne som danset med norske dansere, qawwali og flamenco, en somali blues sangerinne sang sammen med musikere fra Danmark og Norge, perkusjonister fra hele verden spilte sammen i Talking Drums.
For sigøynerartisten Natasha var det å kunne opptre foran et publikum fra Pakistan og India en stor opplevelse.
Raya and her Gypsy Legacy hadde konsert på søndag, der Natasha danset og sang sammen med sin mor Raya, sin mann og sine to sønner som spilte gitar. – Publikum var helt fantastisk og jeg visste ikke at indere og pakistanere likte vår musikk, det var hyggelig.
Raya klarte å få publikum til å klappe og danse. Sangene handler om det vanlige sigøynere er opptatt av, hus, barn, sult og selvfølgelig også lykke, forteller Natasha.
Det er en selvfølge for henne at sønnene er med i familiegruppen som opptrer på scenen.
– Nei de er vokst opp med musikk, for dem er det helt naturlig, sier Natasha. Alle sigøynere eller rom, som vi kaller oss, er født med musikk i kroppen. Selv om de ikke har det som yrke, kan hver enkelte rom synge, danse eller spille et eller annet instrument. Så dette var ikke vanskelig i det hele tatt.
Det å opptre på en festival der publikum var fra India og Pakistan var meget spesiellt for Natasha, fordi hun er opptatt av at sigøynerne kom til Europa fra India for flere hundre år siden. Hun har vært på sigøynerkongress i Chandigarh, hovedstaden av delstaten Punjab i India, for å treffe romafolk fra hele verden.
– Så lenge jeg kan huske, i hvertfall fra jeg var fem år gammel, var min største drøm å kunne dra til India. Da jeg endelig kom dit, forteller hun, følte jeg meg, kanske det er dumt å si det sånn, men jeg følte meg hjemme, gikk på restaurant, snakka romanes, spurte om salt og vann og alt. Kelnere kom med alt vi ba om på romanes. Det å treffe andre mennesker var jo helt fantastisk, men det største var å være der i det heletatt. Jeg må bare tilbake.
Festival
Snart blir det sigøynerfestival i Oslo. Jagori festivalen holdes den første helgen i september hvert år på kulturkirken Jacob.
– I år får vi 14 mennesker fra Ukraina, 7 fra Russland, 6 fra Holland, 1 fra Frankrike, 7 fra Slovakia, forteller Natasha. Så skal det bli fanfare, et blåseorkester fra Makedonia som er helt fantastisk, helt utrolig. Jagori betyr liten flamme, jag på romanes betyr ild. Alle som har lyst til å se andre sigøynere er hjertelig velkommen på Jagori.
