Somaliland ligger i den nordvestre delen av det som er kjent som Somalia og grenser mot Etiopia og Aden bukta. I 1991 etter en brutal borgerkrig, erklærte Somaliland sin uavhengighet fra Somalia. Mens borgerkrigen fremdeles raser i sørlige deler av Somalia har Somaliland levd i fred og sakte men sikkert begynt oppbyggingen av landet samtidig som de vaktsomt verner om uavhengigheten som ennå ikke er godkjent av noe land.
På 17. mai var over 100 norsk-somaliere og noen av deres familier samlet til stor fest i hagen til (den norske) Flyktninghjelpens kontorer i Hargeisa, hovedstaden i Somaliland. Ketil Vaas som er prosjektleder for Flyktninghjelpens utdanningsprogram i Somaliland fortalte at norsk-somaliere i området hadde uttrykt ønske om å feire 17. mai. Dermed ble det nedsatt en festkomité på 15 personer som planla servering og leker for barna. Høydepunktet på festen ble sekkeløp og barnetog i kjent stil med hurrarop og norske flagg.
Noen av gjestene var bare på besøk fra Norge mens de fleste hadde flyttet tilbake til hjemlandet. Andre har fremdeles kone eller mann i Norge og venter på at de skal komme etter. Felles for alle er at de er kreative, ressurssterke og bevisste på at de vil ha et nært forhold til hjemlandet.
Mustafa Ahmed (35) var del av den store flyktningstrømmen ut av Somalia på slutten av 1980 tallet da vanstyret og jakten på motstandere av diktator Siad Barre var som verst. I Somaliland kuliminerte dette med en nesten total bombing av Hargeisa i 1988. “Vi som er her nå er ikke kommet tilbake for vår egen skyld men for å bygge opp landet,” forklarte Ahmed. “Jeg hadde en god jobb i Norge og opplevde aldri rasisme der. Vi tilegnet oss kunnskap i Norge, et rikt land der folk har alt de trenger, nå vil vi bruke dette her i landet vi er født i og som vi elsker.”
Oppbyggingen av Hargeisa har pågått i mange år nå, men fremdeles har byen bare en asfaltert gate og ruiner og nybygg står side om side. Den nomadiske tradisjonen i landet gjenspeiles i et travelt gatebilde der geitene er en naturlig del, og på dyremarkedet i sentrum handles det i kameler, geiter og sauer. Og om ikke byen har nok med å bare reise seg igjen etter krigen, har i ti-tusenvis av flyktninger og internt fordrevne trukket hit og funnet seg et midlertidig hjem i en av de fire flyktningleirene. Vannmangelen er stor, og mange av byens 500 000 innbyggere henter sin daglige vannrasjon fra tønnene som trekkes rundt i byen av esler.
Ahmed jobbet som morsmålslærer på Tøyen skole i Oslo før han flyttet tilbake til Hargeisa for noen måneder siden. Tilbakevendingen er nøye planlagt, og i løpet av de 4-5 siste årene har han besøkt hjembyen jevnlig for å finne bolig og undersøke jobbmuligheter. Han har klart å finne seg en nisje, og jobber nå med import og salg av legemidler til apotek. Samtidig stiller han som kandidat i Rettferd- og velferdspartiet, ett av de tre politiske partiene som vil delta i valget på ny nasjonalforsamling i september i år. Ahmeds kone har også bodd mange år i Norge, men nå studerer hun til å bli apoteker i England. Planen er at hun og deres fire barn skal flytte til Hargeisa når hun er ferdig utdannet.
På den livlige17. mai festen som gikk av stabelen i kjent stil med regnbyger og sol, kaker og brus holdt Yosuf Warsama (58) tale på vegne av norsk-somalierne og sa at han var “takknemlig for alt Norge har gjort for oss. Der har vi fått utdanning og jobb. Dette er vår nasjonaldag også.” Etter oppfordring flyttet Warsama tilbake for ett år siden, da hadde han bodd 23 år i Norge.
I Norge hadde Warsama flere jobber, blant annet i Stovner bydel og på flyktningmottaket på Nannestad. Nå jobber han som arkitekt, er teknisk rådgiver til ordføreren og er koordinator for de internasjonale organisasjonene i Hargeisa. Kona, Faisa (40) tenker på å starte barnehage i Hargeisa, noe hun også jobbet med i Oslo. Begge sier de savner Norge, men de har kommet hit for å bli.
Saynab er mor til seks og er en av dem som alltid ønsket å vende tilbake, og for fem år siden da hun mente forholdene var trygge nok reiste hun og barna tilbake til hjembyen. Mannen hennes er fremdeles i Oslo og jobber som drosjesjåfør. De reiser begge to for å besøke hverandre så ofte de kan. “Det er hardt å være atskilt slik”, sier Saynab, men de har ikke noe valg. Selv om mannen gjerne ville være i Hargeisa er det umulig fordi det finnes nesten ikke jobber her.
At det er vanskelig for somaliere å få jobb i Norge er ingenting mot forholdene i Somalia hvor arbeidsløsheten anslås til rundt 90 %. Paradokset er at det er så mye å ta fatt i samtidig som det er så lite offentlige midler tilgjengelig. De aller fleste prosjekter et finansiert gjennom NGOs eller private donasjoner fra somaliere i eksil. Saynab er likevel glad for å være tilbake og forteller at også søsteren hennes nettopp har kommet sammen med barna sine fra Norge. Mannen til søsteren er fremdeles i Norge hvor han har jobb som morsmålslærer.
Abdi Rashid (44) er utdannet sivilingeniør fra NTH i Trondheim. Han har 10 søsken som alle bor i utlandet. Da faren ble syk for noen få år siden begynte han å reise hjem ofte for å besøke og pleie ham. Nå er faren død, mens hans gamle mor er ensom og trenger støtte. Rashid har ikke klart å finne seg jobb i Hargeisa, men han ønsker å bli. Hvis han ikke får en jobb snart er han nødt til å reise tilbake til Norge hvor hans kone og 6 små barn fremdeles bor.
Rashid vil at barna skal lære å kjenne begge kulturer, både norsk og somalisk. Somalia er fattig, og regnes som et av verdens fem minst utviklede land. To av ti voksne er analfabeter og mange barn får ikke sjansen til å gå på skole. “Det er negative og positive sider ved begge kulturer,” mener Rashid. “Levestandarden er selvsagt langt høyere i Norge, men i Somaliland er vi del av en storfamilie med mye medmenneskelighet og folk kjenner og støtter hverandre på en annen måte.” Han ønsker for barna sine at de skal vokse opp i Somalia, men at de også skal være godt integrert i Norge og kunne ta høyere utdannelse der. “Det er viktig at de er både somaliere og norske” sier han, “så når de blir voksne kan de selv velge hvor de vil leve.”
For de eldre kan det være en ekstra utfordring å bo i et fremmed land hvor de ofte ikke har maktet å finne seg til rette, lære språket eller kulturen. Hagi Mohamed Ahmed (58) som flyttet tilbake for 3 år siden forklarte det slik: “I Norge var jeg en gammel mann og jeg fikk ikke jobb. Her kjenner jeg alle og alle kjenner meg. Nå er jeg er med i bystyret og føler at jeg er nyttig!” Ali Haji Mohamed (65) som tidligere var oberst i Somalia nikker og er enig. Fornøyd forteller han at han nå er aktivt med i politisk arbeid i Hargeisa mens han Norge jobbet som postmann. Mohamed har syv barn i Norge, den yngste er 24. Han er sikker på at de vil bli boende der.
Sterke familie- og klanbånd motiverer somaliere i eksil til å bidra til økonomien i hjemlandet, og en betydelig del av landets inntekter kommer fra diasporaen i Nord Amerika og Europa. Ressurssterke ledere har også reist tilbake og deltar i regjeringen, offentlig administrasjon og næringsutvikling. Hjemvendte flyktninger fra vestlige land representerer nå omtrenet halvparten av medlemmene i regjeringen. Adan Ahmed Elmi er en av dem. For bare en måned siden flyttet han tilbake til Somaliland etter å ha blitt bedt om å komme for å bli landets nye landbruksminister. Han oppfordrer somaliere i Norge til å komme tilbake og hjelpe til å bygge opp landet: “De som har utdanning kan lære bort hva de har lært, vi trenger deres kunnskap her.”
I den lille byen Borao øst for Hargeisa bor det flere norsk-somaliere, noen har til og med bygget hus og dannet el lite skandinavisk-somalisk nabolag. Farah Hussein Ahmed (56) kom til Norge som Amnesty-flyktning i 1987 men har nå vært tilbake i Somaliland i over 7 år. Han er del av en gruppe på 36 personer (ledere, prominente personer i byen, eller høyt utdannede, mange tilbakevendte flyktninger fra Europa eller Nord Amerika) som leder et “Nabolags selvhjelp prosjekt”. Som en begynnelse konsentrerer de seg om 5 prosjekter: bro, vei, universitet, mental sykehus med plass for 500 og anskaffelse av rullestoler. Farah viser stolt fram en nesten ferdig bro som strekker seg over et tørt elveleie: “Broen er utrolig viktig, fordi den binder sammen de to sidene av byen som blir atskilt i den 3 måneder lange regntiden.” Farah er veiingeniør og leder brobygger prosjektet, og vil også lede veiutbedringen som vil korte ned reisetiden mellom Burao og Hargeisa med flere timer.
Prosjektet er basert på mye frivillig arbeid, og finansieres uten statlig støtte fra blant annet donasjoner fra støtteorganisasjoner og av somaliere både hjemme og i eksil. Fra Oslo har Somalisk Velferdsforening samlet inn 30 000 dollar til universitetsprosjektet.
Undervisningen på det som vil bli Buraos første universitetet har allerede begynt for de 172 studentene som møtes i gamle og provisoriske lokaler mens selve byggingen fremdeles er på planleggingsstadiet. “Det er viktig å starte, ikke vente til alt er ferdig – da mister folk troen på at det skal bli noe,” sier rektoren ved universitetet Hussein M. Handulle, som selv er utdannet og har bodd mange år i Canada. Han er overbevist om at det frivillige arbeidet vil forvandle byen.
Margrethe Siem var del av en 10 dagers studietur til Somaliland i mai. Siem er utdannet samfunnsgeograf og jobber i Flyktning- og innvandreretaten i Oslo. Det arrangeres en ny studietur til høsten. Interesserte kan ta kontakt med Ingeborg Vardøen på [email protected].
