- Hvit jul - 07.04.2006
- Ferieparadis - 07.04.2006
- Hvor mange “eksotiske” venner har du? - 07.04.2006
Telefonen kimer
Telefonen kimer
Telefonen kimer
– Ektefelleformidlingsetaten, du snakker med Ali.
– Hei Ali. Dette er Assad som ringer, er det dere som finner en kone til meg?
– Ja, det stemmer det. Hvis du vil kan vi avtale et tidspunkt så kan du komme til kontoret og snakke med en av konsulentene våre.
– Ja, det hadde vært fint. Skal jeg da fortelle hva jeg ønsker og slikt?
– Ja, konsulenten vår vil stille deg en del spørsmål, så lager vi en profil for deg og prøver å finne en match.
– Det hørtes flott ut. Når kan jeg komme da?
…….
Dette er en tenkt situasjon. Det er ikke noe som har skjedd i virkeligheten. Jeg har ikke ringt noen som kan finne en kone til meg, bare for å gjøre det klart.
Onsdag 10. august 2005 var det en artikkel i Aftenposten Aften med følgende overskrift: “Vil skaffe ektefeller til innvandrere”. Denne må jeg lese, tenkte jeg. Ikke fordi det er noe for meg, men fordi hele ideen hørtes fullstendig absurd ut. Litt mer fakta:
– Dette forslaget kommer fra Pakistansk Velferdsorganisasjon.
– Det eneste argumentet som jeg fant i denne artikkelen var: “..det er ikke lett å finne passende ektefeller hvis man ikke har et bredt kontaktnett.”
– Målet er å opprette et kontor som driver ektefelleformidling og megling.
Ettersom dette forslaget kommer fra Pakistansk Velferdsorganisasjon antar jeg at de i hovedsak ønsker å jobbe med pakistansk-norske unge og voksne. Men jeg må si at dette har jeg ikke undersøkt nærmere. Når det gjelder argumentet for opprettelse av et slikt tilbud så mener jeg at det er fullstendig feil. Det er tydelig at de ikke kjenner pakistansk-norske ungdommer. De aller fleste tar en videregående utdanning. Og det er allment kjent at den offentlige skolen i hvert fall ikke har separerte gutte- og jenteklasser eller grupper. Ungdommen er i daglig kontakt med hverandre på skolen, på internett og via mobiltelefon. Jeg vil gjerne vite på hvilket grunnlag Pakistansk Velferdsorganisasjon har konkludert med (jeg oppfatter det slik) at de såkalte “innvandrerne” ikke har et bredt kontaktnett. Jeg vil foreslå at de tar seg en tur på de forskjellige videregående skolene i Oslo og ser etter de mange skjulte og hemmelige (for foreldrene) kjæresteforholdene. Eller at de tar seg en tur på noen av McDonaldsene i Oslo sentrum, hvor jeg ofte har sett pakistansk-norske ungdommer.
Og hvis man fortsatt mener at “innvandrer”-ungdom ikke har et bredt nok kontaktnettverk til å kunne finne seg en ektefelle i vesten. Ja, da er det bare en ting å gjøre. Slipp døtrene deres løs. La ungdommen få treffe hverandre uten at alle hønemødrene som ikke har noe bedre å gjøre enn å sladre, straks kommer til den konklusjonen at er det en gutt og jente som er ute sammen, eller drar på kino sammen, eller tilbringer tid sammen i det hele tatt, ja de må være kjærester. Og dermed går jungeltelegrafen ut i det pakistansk-norske miljøet og “skammen” kommer og tar deg. Dette gjelder 99.9% jenter for guttene får sjeldent diagnosen “skam”. Jeg er overbevist om at pakistansk-norske ungdommer er såpass oppegående at de klarer å finne seg en ektefelle på egenhånd, hvis de har behov for det. Så kommer det store spørsmålet: Hvorfor skal man gifte seg i det hele tatt?
Hva jeg tror kommer til å skje:
– Hvis noen i Pakistansk Velferdsorganisasjon leser dette tror jeg de bare vil riste på hodet.
– De eldre og konservative i det pakistansk-norske miljøet kommer til å mislike meg fordi jeg ber dem om å slippe døtrene deres løs. De kommer til å mislike meg enda mer når de finner ut at jeg har “Pakistansk opprinnelse”. Noen vil kanskje gå så langt og si at jeg har blitt altfor norsk. Og da svarer jeg gjerne med en gang: Jeg er jo Norsk.
– Noen av de unge i det pakistansk-norske miljøet vil kanskje synes dette er kult.
– Hvis noen som kjenner foreldrene mine leser dette, tror jeg de mest sannsynlig kommer til å kontakte dem og fortelle/vise dem denne teksten.
– Og til slutt, ingen av mine forslag vil bli tatt til etterretning eller bli fulgt.
