- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Israel er rikt på alt fra arkeologiske funn til forskjellige matretter fra hele kloden. Som de fleste vet, er Israel dessverre langt fra et fredelig sted. Den kontinuerlige konflikten mellom israelere og palestinerne ser ikke ut til å ha noen ende. Muligheten for at jøder og arabere noen gang skal kunne komme til å leve fredelig sammen, virker nesten mindre sannsynlig etter hvert som konflikten eskalerer og fanger om nye områder i israeleres og palestinernes liv. Formålet ved å skrive dette innlegget er ikke å komme med et innspill til den ene eller andre siden i selve Israel-Palestina debatten. Jeg vil heller rette søkelyset på to elementer i selve debatten jeg mener er med på å polarisere den, og dermed ikke fruktbare når målet er å finne en løsning.
Verdensmesterskapet i lidelse
Et “vanlig” innlegg i denne debatten ville vist til maktforholdet mellom israelere og palestinere. Det kunne også jeg ha gjort. Jeg kunne poengtert effekten av enten selvmordsbombere eller militær undertrykkelse, alt etter som hvilken av sidene jeg ønsket at skulle fremstå som mest sympatisk.
Nå er det derimot ikke denne artikkelens formål å drive med en slik form for vektskalering eller å kjøre sidene opp mot hverandre. Det er det gjort alt for mange ganger tidligere og er både fåfengt og lite fruktbart. Det har vært alt for mange eksempler på ”verdensmesterskap i lidelse” i debatten rundt Israel og Palestina, til å avholde et nytt!
Konflikten mellom arabere og israelere har ikke bare skapt mange tragiske skjebner, men krever også til stadighet nye ofre. At der eksisterer alt for mange ofre på begge sider burde det ikke være noen tvil om. Lidelse vil alltid være størst hos det enkelte ofret, uavhengig om personen er palestiner eller israelsk jøde. Det er derfor ikke produktivt med denne type kvantifisering da det på ingen måte hjelper partene nærmere en løsning, men kun polariserer debatten videre.
Ingen av partene har dessverre heller vist seg som særlig altruistiske, overgrep mot menneskeheten er blitt gjort av både israelere så vel som palestinere alt for mange ganger.
Dette medfører at de demoniserende fremstillingene partene har av hverandre, derfor på sett og vis også er riktige. Men er de fruktbare?
Palestina-sympatisører har som et eksempel på dette til stadighet trukket frem den negative fremstillingen av arabere i israelske skolebøker i sine forsøk på å sette Israel i et dårlig lys.
På den andre siden bruker igjen Israel-sympatisører eksempler på hvordan jøder blir fremstilt i palestinske skolebøker i sine forsøk på å sette den palestinske siden i et dårlig lys. Spørsmålet er hva som er poenget med disse fremstillingene, om ikke annet enn å skaffe sympati til sin lidende side? For objektivt sett har begge sidene rett. Forskning kan vise til at fremstillingen av arabere i israelske skolebøker ikke er positiv, på lik linje som fremstilingen av jøder i palestinske skolebøker heller ikke er positiv.
Ville det ikke være mye mer interessant å se på hva disse forskningsresultatene sier om hvilke virkemidler som kan brukes for å forbedre situasjonen, enn å bruke delene som ammunisjon i en sympatikrig?
At synet jøder og arabere har om hverandre i utgangspunktet ikke er positivt burde ikke være en overraskelse, så lenge som denne konflikten nå har pågått. I stedet for å spinne videre på dette burde fokuset heller være på hvordan å forandre synet partene har av hverandre, ikke legge mer ved på bålet.
“Maybe in 50 years or so it would be possible to have peace, cause you have to teach the kids, the children. That is the only way to get peace. Let me give you a story. You know when the Israelite came from Egypt, why they stayed 40 years in the dessert? It took them 40 years, why? Because, they had the mind of slaves, they could not leave it behind. So, 40 years it took them to die, the children to grow up as free human being. And only a free human being would be able to build, to create a county for the sons of Israel.
That’s the reason. In that sense, if you want to make peace you have to change the way people think. And changing the way people think, is very hard, when you have people that work mentally with hate, how to kill, and develop new ways to kill the enemy. They have to go away, they have to die. In time, not kill them. Their children should be taught freedom and peace, not hate.” (Israelsk jødisk student ved universitetet i Haifa)
Mangfold,
ikke dualisme
Ønsket om å angripe konflikten med dualistiske øyne er det andre problemet med debatten som jeg vil trekke frem.
Dagens Midtøsten og israelske samfunn er mye mer fragmentert enn man kan få inntrykk av gjennom norsk og vestlig media. Det standardiserte skillet mellom jøder og arabere som så lett blir servert gjennom mediekanalene, er etter mitt syn ikke helt korrekt. Det finnes mange flere skiller mellom både store og små grupper i Israel og Midtøsten. Disse gruppene er ikke statiske og langt i fra homogene. Blant gruppen arabere eksisterer det et klart skille mellom kristne araberne og muslimske araberne. Druser og beduiner er arabere som etnisk folkegruppe, men de har til tider svært forskjellige og motstridene interesser, både til hverandre og til arabere generelt.
Arabere representerer også en vesentlig del av Israels egen befolkning. Av Israels 6,6 millioner innbyggere regnes 23 % ikke som jøder. Mesteparten av disse er arabere og er aktive i det israelske samfunnslivet. Blant denne gruppen araberne finnes det f. eks. en del som har valgt å avtjene den israelske militærtjenesten. Det finnes arabere som er politisk aktive og folkevalgte til Knesset (Det israelske parlamentet). Dette betyr ikke at de støtter israelsk okkupasjon, men at de lever under andre vilkår og gjerne har andre prioriteringer enn de palestinske araberne. Der bør derfor differensieres mellom Israel-arabere og Palestinske arabere i debatten.
Den jødiske delen av Midtøsten samfunnet er ikke noe mindre fragmentert enn den arabiske delen og kan deles opp i mye mer enn i det tradisjonelle skillet mellom Askenasi (europeisk avstamning) og Sefardi (afrikansk eller Midtøsten avstamning). Det jødiske samfunnet i Israel består i dag av jøder fra ca. 120 forskjellige tidligere nasjonaliteter. Alle har sine egne skikker, språk, interesser og med et svært så varierende ressursgrunnlag som utgangspunkt. Det er klare interesseforskjeller mellom den gruppen som nettopp har begått alijah (emigrert til Israel), i motsetning til de jødene som er født og har opplevd hele sin barndom i Israel. De sekulære kreftene står, som demonstrert ved mordet på Yitzhak Rabin i 1995, i sterk kontrast til de jødisk ortodokse kreftene.
Ortodoks jødedom er Israels offisielle form for jødedom, men ikke den mest utbredte formen for jødedom i verden. Dette har medført en del konflikter med andre jødiske retninger, som gjerne bidrar økonomisk til landet uten å nødvendigvis få den anerkjennelse de ønsker.
Uten å dra dette poenget alt for langt, burde det ikke være vanskelig å forestille seg den veldig store kulturelle spennvidden som finnes i denne regionen. Med alle de forskjellige menneskene som bor på et så lite geografisk område burde det være klart at en dualistisk fremstilling av partene i konflikten vanskelig kan være med på å forme en løsning for fred.
Skal det på sikt lykkes i å forandre hvordan arabere og israelere ser på seg selv og hverandre i regionen, er det klart at dette må gjøres med hjelp av det internasjonale samfunnet. Utfordringen til det internasjonale samfunnet blir da å ta høyde for mangfoldet som eksiterer i Israel og ellers i regionen. Ikke bli forført av å se konflikten i et dualistisk perspektiv.
La meg gi ett eksempel; Når jeg returnerte fra et feltarbeid ved universitet i Haifa i 2004, ble jeg spurt av venner og bekjente om hvordan oppholdet hadde vært. To av mine venner endte opp med å stille meg det samme spørsmålet. Begge to er opptatt av Israel-Palestina konflikten, men er plassert på hver sin side i den norske politiske fløyen. Det interessante var ikke så mye svaret jeg gav, men mer hvordan de tolket svaret mitt. Spørsmålet deres lød; – Hva var det som overrasket deg mest i Israel, i forhold til de forventningene du hadde i forkant?
– Det som overrasket meg mest var at ved universitetet i Haifa er det ca 20 % arabere. Der er synlig med arabere overalt, men det er så å si ingen synlig kontakt mellom jøder og arabere ved universitetet. Jeg hadde ikke forventet at der skulle eksistere en veldig høy grad av kontakt, men jeg hadde forventet at den var høyere enn hva den jeg kunne observere.
Mine to venner så på hver sin måte dette svaret, som å ha fått bekreftet noe de allerede visste. Den ene så svaret mitt som et bevis på at jødene ikke vil ha noe med araberne å gjøre i det hele tatt. Og den andre så svaret mitt som et bevis på det stikk motsatte.
Det burde være opplagt, men å vinne diskusjonen er ikke det som gir fred til regionen. Personene som bor regionen, bor fremdeles der når “diskusjonen” er ferdig. Det som kanskje kunne hjulpet, var å se litt mer pragmatisk på situasjonen. Da kan det faktisk være en mulighet for at en levelig løsning kan bli en realitet.
