- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
”Noen studenter har spesielle behov og trenger ekstra støtte, men dette kan være felles for studenter uavhengig av etnisk bakgrunn. Behov som er spesielt relatert til minoritetsbakgrunn skal ikke oversees, men hensynet til slike behov bør ideelt sett inngå i ordinære tiltak, undervisning, informasjon og veiledning.”
Et økende antall studenter har minoritetsbakgrunn, og dette betyr at evnen til å kommunisere på tvers av kulturgrenser blir utfordret ved utdanningsinstitusjonene. Ved Høgskolen i Oslo (HiO) er det for eksempel ca 1200 studenter med bakgrunn fra land utenfor Norden, og disse utgjør 14 % av studentene. Vel tredjeparten av minoritetsstudentene er kommet til landet som voksne. En annen tredjedel er kommet som barn eller ungdom, mens under en tredjedel er født i Norge.
Målet er å rekruttere flere studenter med minoritetsbakgrunn til høyere utdanning. Blant annet er prosjektet ”Minoriteter i Profesjonsutdanning” igangsatt for å rekruttere og ivareta minoritetsstudenter ved HiO, og et tilsvarende prosjekt kalt ”Minoriteter i Fokus i Akademia” ved Universitetet i Oslo. De fleste utdanningsinstitusjoner mottar også internasjonale studenter på kortere eller lengre studieopphold.
Her knyttes refleksjoner om tverrkulturell kommunikasjon til studenter, men dette kan være overførbart til andre grupper. Profesjonsutøvere i offentlig tjenesteyting, lærere på alle nivå, arbeidsgivere og andre som skal kommunisere med medarbeidere eller brukere, står overfor de samme utfordringene.
Kommunikasjonen mellom ansatte og studenter er ikke likeverdig. De ansatte har definisjonsmakt og forvalter regler og goder, og de sitter med mye av kunnskapen som en forventer at studentene skal tilegne seg. Dette gjelder alle studenter, men i forhold til minoritetsstudenter representerer lærere og andre ansatte dessuten en dominant kultur.
Måten vi kommuniserer på, er avhengig av vårt bilde av dem vi kommuniserer med. Vår formidling og fortolkning av budskap påvirkes dessuten av våre normer, holdninger, rolle og kontekst. Som profesjonsutøvere må vi lære å kjenne vårt eget ståsted, bygge på kunnskap, og se studentene som individer i stedet for å tilskrive dem visse egenskaper påvirket av en stereotyp oppfatning av gruppen vi mener de tilhører.
Vi påvirkes av diskursene i offentligheten, og av toneangivende holdninger i egen institusjon eller på egen arbeidsplass. En generell stigmatisering av grupper i media og den sosiale kommunikasjonen i storsamfunnet kan bli en metakommunikasjon som påvirker alle parter. Det kreves en egen innsats for å skape et inkluderende lærings- og arbeidsmiljø med aksept for mangfold og annerledeshet. Bevisstgjøring, innhenting av kunnskap og en ekstra innsats kan forbedre kommunikasjonen med ulike studentgrupper, både på individplanet og på gruppe- og institusjonsnivå.
Vi kategoriserer gjerne studenter som minoriteter (eller med andre begreper som skiller dem fra den norske majoriteten) uten at det har noen hensikt, og dette påvirker kommunikasjonen. Alle studenter ønsker i størst mulig grad å være alminnelige studenter og bli oppfattet som individer med sin egen personlighet. Noen studenter har spesielle behov og trenger ekstra støtte, men dette kan være felles for studenter uavhengig av etnisk bakgrunn. Behov som er spesielt relatert til minoritetsbakgrunn skal ikke oversees, men hensynet til slike behov bør ideelt sett inngå i ordinære tiltak, undervisning, informasjon og veiledning.
Studentenes bakgrunn og ikke minst deres levekår, kan ha betydning for studiesituasjonen deres og for kommunikasjonen med dem. Minoritetsstudenter kan ha svært ulik bakgrunn. De kan ha kommet til landet som voksne, innvandret som ungdom med delvis utenlandsk skolegang, eller vokst opp i Norge i familier med utenlandsk bakgrunn. Migrasjonsgrunnen kan være ulik, noen er traumatiserte flyktninger mens andre er arbeidsmigranter eller gjenforent med familie.
Det kan være store forskjeller i bakgrunn og tradisjoner, også på tvers av etnisitet eller hjemland. Foreldrenes utdanningsnivå kan variere fra analfabeter til høyere utdanning. Sammenlignet med resten av befolkningen, har innbyggere med innvandrerbakgrunn lav inntekt i gjennomsnitt, dårligere boforhold og lavere sosial status.
Selv om disse studentene er svært forskjellige, kan de likevel ha noe felles. De har røtter i andre land og kulturer, de er ofte tospråklige og gjerne opptatt av identitet. Mange må balansere mellom en selvoppfatning basert på vestlig individualisme og en mer tradisjonell kollektiv tankegang hvor familien og gruppen er viktigere enn individet. De må kanskje jobbe hardere fordi de møter høyere terskler, og de kan oppleve utestengning både blant medstudenter og i storsamfunnet.
Forpliktelsene overfor familien kan være sterke, enten det gjelder familiemedlemmer i Norge eller i et opprinnelig hjemland. De unge må ofte jobbe en god del ved siden av studiene, både for å klare seg selv og for å hjelpe familien. Her må det tilføyes at det også er mange foreldre med innvandrerbakgrunn som strekker seg langt for å finansiere utdanning for sine barn, slik at de ikke skal behøve å ta opp lån eller jobbe for mye.
Det er vanlig at de unge bor hjemme mens de studerer, hvis de ikke allerede er gifte og har barn. Både forpliktelser overfor familien og en puritansk livsstil særlig blant jenter, kan medføre at mange minoritetsstudenter deltar lite i studentaktiviteter på fritiden. Dette kan så bidra til at mange ikke får noe godt nettverk blant medstudenter. Derfor bør det legges til rette for et inkluderende sosialt klima i undervisningstiden.
Ansatte ved utdanningsinstitusjonene opplever at noen av dem som er oppvokst i andre land ikke har forstått at det offentlige systemet her er basert på regler i stedet for relasjoner. De kan være vant til en forhandlingskultur, og de kan med god grunn ha mistet tilliten til offentlige instanser. Det tar tid å forstå denne forskjellen, for begge parter. Det må settes grenser, men da bør det gis en begrunnelse som studenten forstår. Som regel er det også rom for litt større fleksibilitet fra den ansattes side.
Det gjelder å ta utgangspunkt i studentens ”førforståelse” for å komme videre med kommunikasjonen. Siden vi tar våre systemer for gitt, er vi gjerne utydelige. Og vi glemmer at studentene kan ha forventninger eller oppfatninger basert på andre erfaringer enn våre. Det kan gjelde alle studenter, men overfor dem som har utenlandsk bakgrunn kan vi komme i skade for å innta en forsvarsposisjon ut fra en idealisert forestilling om det norske og våre ufeilbarlige systemer.
Språk kan være en barriere for noen. Men det kan tenkes at lærere og andre blir mer opptatt av det formelle ved språket enn av det studenten ønsker å formidle. Det er også en tendens til at minoritetsstudenter automatisk kobles til språkproblemer. Det gir en uheldig stigmatisering.
Internasjonale studenter er i en annen situasjon enn minoritetsstudentene. Alle parter bruker engelsk, og for mange er dette et fremmedspråk. Det stiller også en del krav til ansatte og medstudenter.
Vår flerkulturelle kompetanse utfordres mer når kommunikasjonen bygger på verdier. Kultursensitiv kommunikasjon betyr ikke at en alltid kan skylde på kultur. Det kan misbrukes av begge parter. Men det kreves romslighet og åpenhet for ulike livssyn og levemåter. Likhetstankegangen kan virke undertrykkende. Norsk kultur har alltid rommet ulike subkulturer, men vårt bilde av det norske og det normale har vært standardisert. Nasjonsbyggingen gjennom skole og utdanning krever nå andre bilder av oss selv og studentene vi skal kommunisere med.
