- Sannheten om Vladimir Putin - 21.09.2006
- Sirkusartister - 06.09.2006
- Fabricating Terrorism - 06.06.2006
Landet går så det suser, men likevel viste velgermassene Bondeviks samarbeidsregjering veien ut at maktens korridorer med å ikke gi fornyet tillit. Hva gikk galt?
I politikken, som i livet ellers, går ting opp og ned. For fire år siden var det årets valgvinner Arbeiderpartiet som lå nede for telling, med ydmykende 25 %. I dag står Jens Stoltenberg for et av tidenes politiske comeback, da han tok tak i et parti med selvtilliten på bunn, og har på fire år gjennomført en flott snuoperasjon som har gitt regjeringsmakt. Nå er det han som skal inn i maktens korridorer, mens Bondevik, Solberg, Sponheim og co. enten er i opposisjon, eller kan nyte pensjonstiden.
I motsetning til Ap-SV-Sp-blokken har ikke høyrepartiene opptrådt som en samlet blokk under valgkampen. Dette kan i stor del være med på å forklare årets valgfiasko, men behøver ikke å være hele årsaken. Når NHO og andre av Høyres støttespillere på selve valgdagen krevde samarbeid med FrP, som i flere år har hatt størst oppslutning blant de borgerlige partiene og som etter valget 12. september ble landets største parti på høyresiden, vitner dette om et av flere desperate grep som ikke akkurat hjalp på verken selvtillit innad i blokken eller image utad for egne som potensielle velgere. Høyres 14,1 % (nedgang på 7,1%) og KrFs 6,8 % (nedgang på 5,6 %) er ikke bare tall. Her er det også snakk om at to av landets ledende partier har kommet i en skyggedal, hvor veien til mobilisering og overbevisning av de stemmeberettigede synes ganske lang. Enkelte bruker såpass sterke ord som krise. Vi må helst vente til de neste to kors-veiene i 2007 og 2009 før vi kan snakke om slikt.
“Vi har for stor realpolitisk avstand til Hagen” var tonen fra Erna Solberg og Kjell Magne Bondevik under partilederdebatten etter at det nedslående valgresultatet var klart. FrP-lederen brukte så å si hele sin TV-tid på å sparke ned to liggende kollegaer på borgelig side, som på sin side har vist en ganske arrogant holdning ved å ikke inngå kompromiss og samarbeide med ham. Ingen skal nekte for at Hagen til tider godtet seg med å sparke under beltestedet på sin argeste personlige konkurrent på Tinget, i sin sedvanlige halvironiske stil. FrP-lederen fikk i hvert fall et av sine politiske ønsker oppfylt, for selv om han aldri skulle få prestesønnens kontor i Akersgata, så er det hans fortjeneste i stor grad at samme prestesønn ikke får nye fire år på samme kontoret.
Veien videre? Forhandlingene på Soria Moria blir tøffe, uten tvil. SV står fortsatt noe vekk fra Aps og Stoltenbergs syn på bl.a. innvandring- og flyktningpolitikk og i miljøspørsmål. Et Ap hvor flertallet vil presse for ytterligere EU-tilpasning vil få trøbbel med Sp og “nei-dronningen” Åslaug Haga. Sistnevnte ga uttrykk allerede i valgkampen for at hun kunne tenke seg å felle en eventuell rødgrønn regjering hvis EU-spørsmålet skulle gå i retningen av økt tilpasning eller folkeavstemning. Her er det altså mange kompromisser som skal inngås og mange kameler som skal svelges for et Ap som ellers har vært vant til å regjere i enslig majestet.
Bak i kulissene lurer Hagen og FrP, hvor de trives best.
Carl I. har lovet å bli “en formidabel opposisjon” til Stoltenberg, samt invitert de andre borgelige til et seiers-samarbeid for 2009. Størst på borgelig side, godt forankret i “geografisk” sentrum hvor de kan velte samarbeidsalternativer på høyre- som venstreside, og hvor målet til slutt er å få den vanlige norske kvinne og mann til å tro på deres krisemaksimering og sterke populistiske agenda. Slikt kan ikke tolkes som annet enn en “opposisjons maktposisjon”, en meget sterk sådan.
