Riksdagen utnevnte i slutten av 2003 en granskningskommisjon som skulle følge med på den offisielle og den ikke-offisielle diskrimineringen av landets etniske minoriteter. Sluttrapporten har sblitt utgitt i sommer, med navnet “Blågula glashuset- om strukturell diskriminering i Sverige”.
Rapporten viser til flere undersøkelser, hvor forskjellige analysemetoder har blitt brukt. Likevel bør observasjonene og resultatene tas med forbehold i forhold til en viss standard feilmargin. I denne artikkelen skal vi fokusere på medienes dekning av “innvandrarsvensson”.
Sverige har i større grad vært et innvandringsland enn sine nordiske naboer. Blant “innvandrarsvensson” er det større deltagelse i det politiske liv som i det offentlige rom enn hos “bindestreksnordmenn” og “nydansker”. Svenske medier har tradisjonelt gitt noe husrom til minoritetene, men i følge rapporten så har dette vært på det offisielle Sveriges premisser. I likhet med flere andre vestlige land (rapporten har også sammenlignet resultatene med Storbritannia, USA, Canada m.fl.) er ofte dekningen av, særlig ikke-vestlige minoriteter, preget av en vi-og-dem dialektikk.
Minoritetssvensker kommer oftest i dagslyset i saker som angår kriminalitet og kulturelle forskjeller. Ikke-vestlige portretteres oftere som mer voldelige, med større sannsyn-lighet for å begå lovbrudd og mindre likestilte enn svensker ellers. Innvandrere er klart mer utsatt for stereotypi enn andre samfunnsgrupper både når det gjelder negative som positive bilder. Sistnevnte kommer oftest i form av “det nye, flotte, spennende og annerledes som skal utprøves og oppleves”, f. eks. ens livlig forstad i Södertälje eller Zlatans nedarvede ballfølelse.
Innenfor tankegangen om vi-og-dem presenteres det “svenske som normen, som bør etterstreves. Innvandrere og svensker er hverandres motpoler, hvor førstnevnte er det annerledes og avvikende, og gjennom å stadig beskrive minoritetene i lys av dette, så formes bildet av hva som er det “svenske”. Når innvandrere vises fram i lys av sosiale problemer og patriarkalske, skapes det indirekte en forestilling om etniske svensker som lovlydige og likestilte.
Forskningen viser også samme tendens, slik som i andre vesteuropeiske land når det gjelder medienes påvirkningskraft. For en del av majoritetsbefolkningen, som ikke er i daglig kontakt med minoritetene, er bildet som mediene gir av innvandrere veldig viktig. Og jo verre framstilling, desto større sjanse for at man utvikler en diskriminerende holdning.
Rapporten viser en utvikling i mediedekningen fra 70-tallet og fram til i dag når det gjelder innvandringsdebatten. I 70- og 80-årene var mediedebatten preget av en sjenerøs, multikulturell og inkluderende tone, mens fra og med 90-årene, i stor grad sett i lys av økonomisk nedgang i Europa tidlig på tiåret, var det duket for et definisjons- og premisskifte.
Innvandrere, også i mediene, omtales som en økonomisk belastning for majoritetssamfunnet. Nye ord og uttrykk kommer opp, som f. eks. økonomisk flyktning, hjelp i nærområdet, repatriering og flyktningproduserende land.
Holdningen gjengitt i aviser, radio og TV gjentar seg stort sett denne:
Det er for mange og kravstore, vi er best tjent med å ta inn færre.
Forskerne Hultens (2001) og Björks (1997) arbeid blir brukt i rapporten for å forklare en slik utvikling. Hulten analyserte tre ulike aviser i perioden 1945-95, og kom til blant flere konklusjoner om at mediene bevisst følger hva som er de godtatte politiske trendene. Når den svenske regjeringen uttrykte behov for arbeidskraft utenfor landets grenser, skrev mediene positivt om arbeidsinnvandringen. Når nedgangstidene kom og regjeringen måtte skjerpe innvandringspolitikken, fikk denne oppfatningen gjennomslag i mediene. Björk trekker paralleller til samme tidsrom, når svenske medier i større grad begynte å portrettere et bilde av Sverige som kulturelt homogent. Folk fra andre kulturer som bosatte seg i landet truet denne homogeniteten. Videre konkluderer han at mediene har gått fra et standpunkt av nesten ukritisk solidaritet til det å stille store spørsmålstegn ved innvandringens fordeler. Fokuset ligger på integreringsdyktighet, annerledeshet og misbruk av sosialstøtte framfor innvandring og minoriteter som ressurs.
Langt å gå for økt
deltakelse i mediene
Ifølge Makturedningens journalistenkät fra 1990 var 6 % av det svenske journalistkorpset utenlandskfødt. Forskningen ellers på dette området er fortsatt en mangelvare, og mye av kunnskapen baseres på enkle undersøkelser. Tall fra 1995 (Ungdom Mot Rasism) viste en veldig lav andel av ikke-europeere i svenske medier, rundt 0,2 %, mens en annen undersøkelse i 2000 viste at rundt 3 % av svenske journalister hadde vokst opp i utlandet. Halvparten av de spurte oppgav et nordisk naboland som referanse. Antall journalister med minst en utenlandskfødt forelder kom opp i 7 % (til sammenlikning er det 20 % av øvrig befolkning som har minoritetsbakgrunn).
I journalistutdanningene er det majoritetssvensker fra middelklassen som dominerer. Kun 1 % av studentene er født utenfor Sverige, hvilket betyr at det er en elev per tredje termin, viser tall fra Högskoleverket i 2000. Journalistlektor og prefekt på JMG journalistutdanningen på Gøteborgs Universitet, Marina Ghersetti, uttalte til granskningskommisjonen at hovedgrunnen til den lave andelen var de diskriminerende inntaksprøvene, som bærer preg av en veldig svensk form, med behov for sterke kunnskaper i svenske forhold. Hun viste også til en annen rapport som viste at bristende kunnskaper om nettopp disse forhold sørget for at personer med innvandrerbakgrunn i de fleste tilfeller får svakere resultat ved inntak til høyere utdanning.
Kommisjonen viste til lignende undersøkelser fra andre vestlige land. I britiske medier regnet rundt 1 % av journalistene seg selv som medlemmer av en etnisk minoritet i følge tall fra 1994, mens i USA ville 11 % av de spurte definere seg selv som fargede eller svarte. En eldre canadisk undersøkelse avslørte sterk bruk av nettverksrekruttering til redaksjonene, noe som igjen førte til sterk overvekt av hvite. Hvis tendensen på akkurat dette har holdt seg på samme nivå i Skandinavia, som i resten av Europa, kan dette i veldig sterk grad også være med på å forklare minoritetsbefolkningens svake representasjonstall.
Skille mellom kremen og resten
Innvandrerstemmer som uteblir er et begrep som hyppig brukes i rapporten, og som ofte benyttes angående det som har vært den tradisjonelle selvpålagte rollen fra medienes side. I iveren etter å belyse, forklare og i enkelte tilfeller forsvare minoritetene i storsamfunnet ender man i stedet opp med en overformyndende holdning, som på ingen måte gagner et miljø som på helst på egne premisser ønsker å bli hørt.
Hva medieoppmerksomheten generelt sett angår, viser rapporten at innvandrere oftere uttaler seg i egenskap av privatpersoner. Her skiller man mellom noen få kjendiser eller ressurspersoner og den vanlige “innvandrarsvensson” med sin karakteriske brytning. Majoritetssvensker uttaler seg i overveldende grad i kraft av politikere og andre offentlige tjenestemenn, samt forskere, bedriftsledere og eksperter i sitt felt.
Rapporten konkluderer bl.a. med at svensk journalistikk er nødt til å endre strukturell tankegang for å gi større rom for minoritetene. Mediene må la ulike saklig baserte synspunkter og konstruktiv kritikk komme i lys av integreringsspørsmålet, og at de som har førstehåndserfaring med diskriminering kommer lettere til på aviser, radio og TV. Et viktig poeng her er at minoritetssvensker også må få slippe til i mediene på sine personlige premisser, interesser og som vanlige likeverdige borgere med egne interesser, egne meninger om mangt i det svenske storsamfunnet.
UNDERSAK
Svensker sier ja til flerkultur, men skeptiske til islam
”Integrationsbarometerets” tall for 2004 viser positive utslag for et fargerikt Sverige.
Av Claudio Castello
Barometeret viser at folk stort sett er positive til kulturblanding. Åtte av ti spurte (78 %) var positive til utsagnet om at “Sverige profitterte på at mennesker fra ulike kulturer blandet seg med hverandre”. Ut fra statistikken var kvinner i samtlige aldre, respondenter under 30, som bor i mindre steder, høyutdannede og personer med lav inntekt de mest positive. Sett under ett, en ganske heterogen gruppe.
Positive til
kulturblanding
Når møtt med utsagnet “innvandrere kan komme inn i det svenske samfunnet og samtidig beholde sine tradisjoner”, svarte tre av fire (77,6 %) enten helt eller delvis enig. Tall viser at den negative gruppen (de som svarte helt uenig) har gått ned.
I 2002 var tallet 7,9 %, i 2003 8,8%, for så å synke markant ned til 6,3% i 2004.
Et tilfeldig utvalg av svensker i alderen 16-78 svarte i den årlige spørreundersøkelsen foretatt av Integrationsverket, Sveriges svar på UDIs integreringsavdeling. Undersøkelsene har blitt gjennomført siden 1999, og analysefirmaet TEMO har gjennomført de to siste.
I spørsmålet om like rettigheter for minoritets- som majoritetssvensker får det flerkulturelle standpunktet sterkt støtte. 6 av 10 (57 %) svarte helt enig på utsagnet om at “alle innvandrere permanent bosatte i Sverige må gis samme rettigheter som landets egen befolkning”. En tredjedel av respondentene svarte ganske enig, og utviklingen fra ganske til sterkt positiv er ganske merkbar. I første måling i 1999 var det 44 % som svarte det samme, til sammenligning med dagens 57 %.
Utsagnet “innfødte svensker bør komme før innvandrere når det gjelder jobb, bosteder og bidrag” avvises av rundt 40 %, hvilket vil si 7 av 10 spurte. 15 % sa seg helt enige, mens 14 % ville si seg ganske enige i dette. Her har “vet ikke”-gruppen krympet kraftig siden de første målingene.
Ut fra svarene kan man også trekke en konklusjon om at det ser ut til å være en større bevissthet angående minoritetssvenskers og innvandreres vanskelige situasjon. Fra 1999 og fram til 2002 svarte kun 25 % helt eller delvis enig på utsagnet “det forekommer diskriminering”. For siste måling (2004) var tallet oppe i 44 %. Når man ble spurt om hvorvidt det er vanskelig for innvandrere å komme inn i det svenske samfunnet, svarte en av 10 “meget vanskelig” og en 67 % ”svært vanskelig”. 15 % rangerte innvandrernes integrering i det svenske samfunnet som “svært eller ganske god”, mens rundt halvparten av de spurte sa den fungerte dårlig. En tredjedel svarte verken eller til samme spørsmål.
Økt islam skepsis
Et nytt moment i årets Integrationsbarometer var spørsmålene om folks innstilling og forhold til muslimer i Sverige og islam generelt sett. Resultatene viser at selv om holdningene stort sett er positive blant majoriteten, ser man en økende tendens til skepsis til islamsk kultur og levemåte. Når svenskene ble spurt om “islams vurderinger kontra grunnleggende prinsipper i det svenske samfunnet” svarte 30 % at disse to var forenlige, mens 66 % svarte negativt. 6 av 10 spurte uttrykte ubehag ved å omgås muslimer, og like mange var skeptiske til å flytte til et område med mange muslimske innvandrere.
Slørdebatten har også kommet for fullt i gang i vårt naboland, skal vi tro tallene. Bare 15,8 % ville ikke hatt noe i mot bruken av plagget på skolen, sammenlignet med 16,8 % på arbeidsplassen og 24,3 % på gaten. Hele 35 % svarte de ikke vil se hijab, chador eller andre islamske plagg i bygatene, mens tallene for arbeidsplass og skole er henholdsvis på hele 53 % og 57 %.
UNDERSAK
Vil kvotere minoriteter
Høgskolen i Oslo går inn for å redusere praksiskvoten og øremerke fem studieplasser ved journalistutdanningen til søkere med minoritetsbakgrunn, skriver Journalisten.
Et utvalg under ledelse av Rune Ottosen foreslo i oktober i fjor særskilt opptak på tre plasser årlig og ekstrapoeng for søkere med minioritetsbakgrunn på toppen av det ordinære opptaket.
Nå har Høgskolestyret avgitt en uttalelse til departementet om ny felles forskrift om opptak til universiteter og høgskoler. Under punktet om spesielle kvoter gikk Høgskolestyret inn for å redusere praksiskvoten ved opptak til bachelorstudiet i journalistikk med ti prosent.
– Vi gikk også inn for å innføre en kvote på fem plasser til søkere med minoritetsbakgrunn, sier rektor og styreleder ved HiO, Per Lilleengen.
Nå er det departementet som skal ta en endelig avgjørelse, og hvis forslaget går gjennom kan ordningen tas i bruk ved neste inntak.
Rune Ottosen som leder utvalget er ikke positiv til å redusere praksiskvoten. I følge Ottosen er det viktig for å beholde bredden i opptaksgrunnlaget til journaliststudiet.
– Jeg synes heller ikke kvoteordningen er en ideell løsning. Men når det er sagt, er det viktig og bra at det skjer noe. Vi har jo jobbet for økt rekruttering i årevis. Og signalene fra mediebransjen er at man ønsker flere journalister med minoritetsbakgrunn og håper utdanningen kan bidra til det. Men jeg hadde altså foretrukket utvalgets forslag om særskilt opptak framfor en egen kvote, sier Ottosen til Journalisten.
