Den som mestrer norsk trafikkultur, har også gode forutsetninger for å forstå det norske samfunnet. Det skriver forskningsmagasinet Gemini, som utgis av NTNU og Sintef.
På oppdrag fra Statens vegvesen, Vegdirektoratet har NTNU-forskerne Marit Rismark og Astrid Sølvberg forsket på innvandreres møte med norsk kjøreopplæring og norsk trafikkultur. De har deltatt på kjøretimer og oppkjøring, med og uten tolker. De har gjort lyd- og videoopptak, intervjuet kjørelærere og elever, og brukt spørreskjemaer.
Konklusjonen er klar: Det er duket for mang en kulturkollisjon når en innvandrer setter seg bak rattet med en norsk kjørelærer. Men den som mestrer og forstår norsk trafikkultur, har også gode forutsetninger for å mestre og forstå det norske samfunnet.
– Kjøreopplæring er derfor en glimrende arena for integrering, sier de to forskerne.
Hålke – Hva er det?
At rene språkproblemer lett oppstår, er innlysende. Lærerne selv rapporterer at kommunikasjonen lett blir i telegramstil: “Venstre”, “Kjør”, “Lade”. Dermed får eleven ikke all den informasjonen som ligger i løpende småprat og veiledning.
En rekke ord og uttrykk kan dessuten være helt ukjente. Hvilken innvandrer fra varme land forbinder noe med hålke, piggdekk, veigrep eller underkjølt regn?
Ved teoriprøven brukes det tolk når det trengs. Men ofte oppfatter eleven tolken som en alliert på grunn av språklig fellesskap. Tolkene opplever dette som et problem. De kommer i et dilemma i og med at direkte oversettelser ofte er umulig.
– Det kan derfor bli svært flytende grenser mellom tolking og ren hjelp til eksamen, sier Rismark og Sølvberg, som etterlyser en avklaring av roller i tolkesituasjonen.
Humor og kroppsspråk
Kommunikasjon er ikke bare gloser og grammatikk. Humor og ironi er ikke lik overalt, heller ikke synet på høflighet og rollefordeling.
En norsk spøk eller metafor kan derfor være helt ubegripelig for en iraner, selv om han forstår ordene. En vietnameser kan nikke ivrig “ja” på spørsmål om han har forstått, for det vil være svært uhøflig overfor kjørelæreren å si sannheten som er “nei”. En afghansk kvinne vil kanskje aldri våge å stille det minste lille spørsmål til en mannlig lærer.
Kommunikasjon er også kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Holdninger og gester som gir klar mening for en nordmann, behøver ikke bety noe som helst for en utlending, eller kanskje oppfattes som grovt fornærmende. Dermed kan viktig informasjon forsvinne også her.
Ulike kjørekulturer
Mange utlendinger har stor trafikkerfaring fra før. Men en som har kjørt drosje i Istanbul i ti år, kan stryke med glans i Norge. Kjørekulturene kan knapt nok sammenliknes. Er du vant til “den størstes og raskestes rett”, har du problemer med å forstå vikeplikten. Pleier du å betrakte trafikkskilt som veiledende, eller ethvert myndighetspåbud som et overgrep, vil du undres over vår regelstyrte trafikkultur.
– Vi må også være klar over at alt skriftlig materiell er kulturelt forankret, minner forskerne om. – Å forholde seg til illustrasjoner og abstraksjoner, for eksempel, er ikke like vanlig i alle kulturer. Det gir rom for mange misforståelser.
Undersøkelser tyder på at bilførere med flerkulturell bakgrunn har langt større risiko for å havne i en trafikkulykke, enn innfødte nordmenn. Så kan man jo spørre om ikke innvandrere burde dokumentere gode kunnskaper om norsk språk og kultur før de får lov til å prøve seg på veien. De to forskerne ser det motsatt:
– Kjøreopplæringen er nettopp det som kan fremme slike kunnskaper. Førerkortet gir frihet og selvstendighet, kanskje jobb. Det gir en motivasjon for å lære norsk som alminnelige norskkurs sjelden gir. Men det burde finnes rom og møteplasser for å finne ut av kulturforskjellene.
Inn i utdanning
I dag har enkelte kjøreskoler opptil 30 prosent utenlandske elever. Men trafikklærerutdanningen har kanskje ikke tatt tilstrekkelig hensyn til dette. Det mener både de to forskerne og deres oppdragsgiver.
– Både trafikklærerutdanningen og kjørelærerne må bli langt mer kulturbevisste. Først og fremst trenger de kunnskap om vår egen kultur, finne ut hva som kjennetegner det norske og reflektere rundt egen praksis. Dernest trenger de kunnskap om andre kulturer for å se hvor forskjellene ligger, sier Sølvberg og Rismark.
– Vi ønsker trafikklærere med slik kunnskap som forskerne etterlyser. I dag finnes frivillige kurs, men stoffet bør sterkere inn i grunnutdanningen, bekrefter seniorrådgiver Jan Isachsen i Vegdirektoratet.
Dekanus Kjell Torsmyr ved trafikklærerutdanningen, Høgskolen i Nord-Trøndelag, har ingen problemer med å slutte seg til dette synspunktet. – Vi er veldig bevisst på at alle de fremmedkulturelle elevene er en stor utfordring for unge kjørelærere. Vi ser nødvendigheten av å gjøre noe med det, og har løftet temaet fram i studieplanen, sier han.
Tverrkulturell kommunikasjon og internasjonal forståelse er derfor nå tatt inn som obligatorisk teorifag. I tillegg har høgskolen et frivillig tilbud om kjørepraksis med flerkulturelle elever. Det finnes også et etterutdanningstilbud i tverrkulturell kommunikasjon.
– Vi burde hatt mer. Men vi er i gang, påpeker Kjell Torsmyr.
