- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Jeg glemmer aldri den dagen da min datter kom hjem etter halvannet år i sjøforsvaret, stolt av hennes militære uniform. Da hun møtte sine innvandrervenner samme kveld, ble hun uglesett som naiv, sviker og potensiell morder av sitt eget folk. Hennes innvandrervenner har også muslimsk bakgrunn.
Torsdag 18. august tok Aftenposten opp innvandrerungdommens vegring å tjenestegjøre i det norske militæret. Saken har sikkert rammet de fleste innvandrere som har ungdom på samme alder. Våre ungdommer har tilbøyelighet til å slippe å ha noe å gjøre med norsk militærtjeneste. Ikke fordi de ikke vil forsvare Norge, men fordi de ikke vil blande seg i kriger som forsvarer amerikanske interesser. Dette er en sak som blir diskutert i et hvert innvandrerhjem. Men tør vi å fortelle om samtale og tanker i våre lukkede hjem til nordmenn vi deler jord og luft, brød og vann med?
Grunnen til en slik kritisk holdning blant innvandrere mot militærtjeneste i Norge, har ingenting med det de fleste snakker om som rasisme og fremmedhat mot innvandrere fra nordmenns side. Heller ikke manglende lojalitet til samfunnet. Grunnen er kun Norges utenrikspolitikk som fra innvandrernes side støtter blindt amerikanske krigføringer.
Innvandrerungdommen opplever en kollisjon mellom statsborgerskap og identitet: Statsborgerskap er en moderne forestilling som vi ikke har opplevd i våre respektive land. Vi var undersåtter i land styrt av despoter. Vår lojalitet til den despotiske lederen som hersker på livstid, bestemmer vår tilhørighet til samfunnet. I moderne europeiske land, erstatter statsborgerskapet forestillingen om lydigheten. Lydigheten er ingen dimensjon i tilhørighet til samfunnet i følge moderne lover. Man kan kritisere det norske samfunnet, den norske politikken, være uenig i alt i landet, uten noen straffefølger eller tap av borgerskap. Dette fenomenet virker forvirrende for den som har vokst opp i et av f. eks. Midtøstens land. Men plutselig oppdager vi her en krise med identiteten. Vår identitet tilhører ikke bare det norske samfunnet, men har andre nasjonale og religiøse dimensjoner som dukker opp i for eksempel valg som militærtjenesten. Hvordan kan en afghaner tjene i militæret og han vet at han muligens kan bli sendt til Afghanistan mot folk han deler tro, språk og slektskap med? Han kan bli nødt til å drepe sivile slik de fleste snakker om bryllupet som ble bombet av et norsk fly og kom fram i norsk media for mange måneder siden? Hvordan kan en innvandrer med irakisk bakgrunn tjene i Irak og drepe sivile fordi norske soldater støtter amerikanerne?
Rettferdigheten som en viktig islamsk dimensjon i identiteten, skiller seg fra den pragmatiske moralen som politikken i vesten er basert på. Å okkupere Irak på falske premisser, forfalske bevis om masseødeleggelsesvåpen, lyve i FN for det internasjonale samfunn, og drepe sivile, mens norsk media er blitt et ekko for amerikansk militærpropaganda, sprenger innvandreres lojalitet til politikerne i Norge.
Mens nordmenn legger til grunn innenrikspolitiske løsninger som motiv til valg av partiet de stemmer for, som arbeidsledighet, skattelettelser og pris på ost, prioriterer innvandrere å stemme på partier som ikke vil støtte amerikanske kriger. De stemmer på partier som ligger langt ute på venstresiden i politikken til tross for at de fleste innvandrere er religiøse reaksjonære som betrakter marxister som fiender fordi de er vantro ateister. Istedenfor å stemme på Høyre, noe som er harmonisk med innvandreres politiske ståsted, velger de RV (eller SV).
En slik kollisjon mellom statsborgeskap og identitetet hos innvandrere begynte å utkrystallisere seg etter okkupasjonen av Irak. Og terroren i London har forsterket skillet mellom identitet og statsborgerskap. Vår ungdom opplever en virkelig og seriøs lojalitetskonflikt, en slags personlig splittelse mellom to valg som ikke kan forenes og vil ha negative konsekvenser i framtiden. Innvandrerungdommen utgjør gradvis økning i prosent blant norsk ungdom. Derfor burde dette tas på alvor slik etniske norske ungdomskriser tas på alvor. Offentligheten tilbyr innvandrere ytringsfrihet, men krever av innvandrere uttalelser som faller i statens smak. Derfor uttaler innvandrere seg bare for å fylle norske krav. Vi lærte å uttale oss på en måte som passer inn. Våre egentlige meninger har vi ikke lov å komme med, med mindre vi forbereder oss til et ramaskrik fra politikere og nordmenn.
Målet med å benytte ytringsfriheten, er ikke bare å ytre en mening og punktum. Men når meningene kommer frem i lyset, danner dette et grunnlag for forståelse av virkeligheten som innvandrere opplever. Da blir det lettere å forholde seg til den og takle den på demokratisk vis. Det som skjer er at man er redd å si noe i offentlighet for å unngå en sterk reaksjon fra media eller blir betegnet som uansvarlig. Meninger som minoritetene står for, kan såre eller virke ubehagelig på den norske majoriteten. For eksempel, terroren i London som innvandrere måtte ta avstand fra uten å ha lov til å si offentlig at de også er i mot terror begått av engelskmennene og amerikanerne. Og mens nordmenn snakker om terror i London separat fra krigen i Irak, knytter innvandrere terroren i London til vestlig terror i Irak.
En slik terror kan ikke skilles fra den internasjonale krigen mot de fattige muslimske land. Mens etniske nordmenn mener at USA driver med krig mot terror i Irak, mener innvandrere at motstandsbevegelsen i Irak bekjemper amerikansk terror begått av okkupasjonsstyrker med støtte fra det internasjonale samfunnet. At det er USA som terroriserer sivile irakere og bomber dem med fly og stridsvogner. Mens nordmenn sier at bomber i London er terror som ikke må knyttes til okkupasjon i Irak, mener innvandrerne at hendelsene i London er forventet konsekvens av krig mot muslimene. De fleste har følelsen av at dette kan finne sted igjen, kanskje i Norge, pga. norsk støtte i USAs kriger. Hvorfor ofrer innvandrerungdommen sine liv i militæret for amerikanske interesser? Men i ytringsfrihetens land tør de ikke si sin mening offentlig av redsel for reaksjon mot hele den muslimske minoriteten.
