- Flerkulturelle nordmenn - 16.04.2006
- Kjære Stortingspolitiker - 07.04.2006
- Er´e så nøye ´a - 06.04.2006
USA gjennomlever i disse dager sin verste naturkatastrofe noensinne. Ødeleggelsen etter orkanen Katrina er ufattelige og minner mer om en krigssone. Og antallet omkomne og skadde stiger for hver time.
Katrina krysset Florida og veltet inn over Mexico-gulfen og ble ytterligere forsterket og rammet Louisiana, Missisippi og Alabama med ufattelig styrke. Til tross for myndighetenes oppfordring om evakuering, ble tusenvis av mennesker rammet, og sjokkerende øyenvitneskildringer og bilder ruller over TV-skjermen i nyhetsrapporter.
Mest oppmerksomhet får byen New Orleans, denne legendariske jazzbyen, som syder av liv og som bringer oss glade musikalske minner om Louis Armstrong, Harry Connick jr. og Fats Domino. Omlag
80 % av byen stod under vann, ødeleggelsene var omfattende. Ikke så rart, når man vet at byen ligger ca. 3 m. under havflaten, og dikene som skulle beskytte byen, fikk omfattende ødeleggelser.
Når orkanen Katrina stilnet, fikk verden se hvilke tragiske omfang ødeleggelsene hadde medført. Og de som ble hardest rammet, er som alltid de som står nederst på rangstigen, de som ikke har midler til å følge oppfordringene om evakuering. Fattige og hjemløse mennesker ble sittende fast i byen og mange av disse trakk til den gigantiske innendørsarenaen, Superdome, som var omgjort til tilfluktssted under orkanen. Men forholdene var langt fra slik man kan forvente at det skal være på et trygt sted. Forsyningene kom ikke fram, luften i hallen ble uutholdelig og kriminelle fikk fritt spillerom.
Ute på gatene, hersket det lovløse tilstander, med plyndring, vold og drap. Maktesløse stod et lite antall politi og nærmest ikke kunne foreta seg noe.
Kritikken mot de føderale myndighetene har vært sterke, for sen bistand, for lite hjelp, for få hjelpearbeidere. Til tross for borgermester Nagins uttallige oppfordringer, skjer reaksjonen for seint. Imens dør mange mennesker.
Det som slår en når en ser bildene, er at de fleste som er rammet, er svarte, afro-amerikanere. Det er de som utgjør de fattige og hjemløse, det er de som begår kriminelle handlinger, for å sikre seg en matbit eller noe å drikke. Det er også afro-amerikanerne som utgjør de kriminelle bandene som herjer byen.
Enkelte kommentatorer har reist spørsmålet om dette er et raseproblem. Fattigdommen i sørstatene rammer afro-amerikanerne hardest, det er de som er de ressurssvake, og som ikke makter å komme seg i sikkerhet, og der det offentlige hjelpeapparat helt er fraværende.
Det man spør seg, er hvordan et land som USA kan være helt uten beredskapsplaner i slike situasjoner. Mens man kan innvadere Irak i løpet av dager, står man maktesløse i kjølvannet av Katrina. Er det virkelig bare de “rike” som skal reddes? Eller: enhver får redde seg som kan, de andre er det ikke så nøye med?
Sydstatene i USA opplever orkaner hvert eneste år, det er like sikkert som at julaften kommer den 24. desember. Naturligvis ikke så kraftige som Katrina, men uansett, ser vi årlige rapporter fra statene mot Mexico-gulfen, ødeleggelsene i kjølvannet av flere orkaner. Dette får en jo til å undres over den manglende reaksjonen og fraværet av evakueringsplaner som omfatter andre enn de som klarer å komme seg unna på egenhånd. Og gang på gang er det afro-amerikanerne som rammes hardest, og som står igjen som taperne, ennå fattigere enn før.
Området langs Mexico-gulfen utgjør en viktig del av USAs næringsliv, for det er i dette området de fleste oljeraffinerier og oljelagre er, det er hit store deler av oljeimporten kommer. Dette gjør sydstatene til et sårbart område. Når man nå ser hvor lett disse innstallasjonene settes ut av drift, er det ufattelig at det ikke investeres mer i å sikre disse mot nettopp naturkatastrofer. Noe som også vil komme lokalbefolkningen til gode, gjennom større trygghet.
Og igjen dukker spørsmålet om rase opp. Flertallet er afro-amerikanere, er det da ikke så interessant å investere her? Skal denne gruppen aldri få slippe lidelsene, spøkelsene fra slavetiden dukker opp i bakgrunnen. Er det en bevisst undertrykkelse som skjer? Eller er disse menneskene bare tilfeldige ofre for depresjoner i en del av USA der man ikke har foretatt tilstrekkelige investeringer, så arbeidsledigheten bare har fått bre om seg?
La oss håpe at det kan komme noe godt ut av denne katastrofen, at man kan gjenoppbygge de rammede områder, og også ta hensyn til de fattige, som står uten egne midler, hjelp fra forsikringsselskaper og familie/venner. Kanskje kan bildene av lidende mennesker i sydstatene vekke følelsene hos det øvrige USA, og at de kan vise solidaritet med de fattigste og bidra til å støtte de som trenger det mest.
