Slik apartheid i Sør Afrika undergravde det hvite mindretallets moral og troverdighet, slik undergraver også den globale, økonomiske apartheid den rike, vestlige verdens moral og tradisjonelle humanisme
Badsha har vært i Norge for å stille ut fotografier på Pingvin Galleri i Oslo. En kort uke varte utstillingen “Imperiets Ghetto” før den vandret videre til Stockholm og København.
Pirke i myndighetenes samvittighet
Den forteller om det mangfoldige Sør Afrika og kampen mot apartheid. – Det er en kamp vi har vunnet i dagens Sør Afrika, sier Badsha. – Men som kunstner og fotograf føler jeg meg forpliktet til å fortsette å pirke borti myndighetene og deres politikk for å minne dem på at nesten 40 prosent av landets befolkning stadig lever under fattigdomsgrensen og at mange mennesker i dagens Sør Afrika fremdeles er nødt til å handskes med ettervirkningene av apartheid.
– Jeg har alltid likt meg best blant marginaliserte grupper, i randsonen av ethvert samfunn, sier Badsha, — for det er der vi tydeligst ser virkningene av politikken som føres. Det er her vi kan måle hvor vellykket et demokrati faktisk er.
Sett med marginaliserte gruppers øyne er det fremdeles et stykke igjen før det sørafrikanske demokratiet har lyktes, mener Badsha. Han er imidlertid snar til å legge til at hans kritiske virksomheten også er en prøvelse på hvor godt demokratiet fungerer: – Ingen forsøker å forhindre meg i å dokumentere fattigdommen og elendigheten som fremdeles rir Sør Afrika, sier han, – tvert i mot, myndighetene oppmuntrer oss som kunstnere til å gå i dialog med dem og dokumentere behovene som må fylles for å gjøre landet godt å leve i.
Priveligert som kunstner
Slik var det naturligvis ikke under apartheid. Paradoksalt nok var det likevel et stort privilegium for Badsha å jobbe som fotograf og kunstner under disse undertrykkende forholdene.
– Tross alt var vi heldige, sier han i dag, – vi jobbet innenfor rammene av en av de aller største sosiale og politiske bevegelsene i det 20. århundre. Det vi hadde å si påvirket direkte utformingen av de politiske målsettingene denne bevegelsen satte seg. De færreste kunstnere kan si at de har opplevd noe slikt.
– Vi fikk delta på og dokumentere lukkede, hemmelige politiske møter, sier han. – Vi hengte opp våre bilder og fotografier i små møtelokaler. Vi synliggjorde for folk som jobbet isolert og mange ganger i hemmelighet at de ikke var alene, at de var en del av en enormt stor politisk bevegelse. Vi var med på å gi folk mot til å fortsette kampen, sier han.
Det er vanskelig å være uenig når man ser bildene til Badsha. De forteller om heroisme og undertrykkelse, om mangfold og utallige kulturelle uttrykk. De viser hvordan et alminnelig menneske vokser i kampen mot undertrykkelse. Spennende og sterke fotografier.
Men selv om Badsha har vært alene om å få utstilt sine bilder i Skandinavia, understreker han at han var en del av et kunstnerkollektiv. Hans arbeider oppsto i dialog med andre kunstnere og ikke minst i dialog med menneskene i motstandskampen. Bildene hans er direkte påvirket av den politiske virkeligheten de oppsto innenfor.
Så har da mannen også alltid vært aktivist: Badsha var med på å starte den sørafrikanske fagbevegelsen og han var en av flere grunnleggere av fotografkollektivet Afrapix, en gruppe venstreorienterte fotografer som dokumenterte overgrepene under apartheid.
Dokumentere overgrep
Han ønsker fortsatt å være med å påvirke den politiske virkeligheten han ser rundt seg. Om kampen mot apartheid er vunnet i Sør Afrika, ser han en ny og globalisert form for apartheid vokse frem. – Et av kjennetegnene på apartheid var at den flyttet folk rundt etter forgodtbefinnende, sier han, – folk måtte flytte uten egentlig å ha noen innflytelse over egne liv. De måtte flytte av økonomiske årsaker, men bare dit hvor det hvite mindretallet ville ha dem.
Badsha snakker nærmest av egen erfaring. Hans egen muslimske familie kom fra India til Sør Afrika på 1890-tallet. De ble importert for å jobbe på sukkerplantasjene i Natal og skulle sendes tilbake til India etter endt kontraktstid. – Det var så tett opp til slaveri som det var mulig å komme, sier Badsha. – Denne formen for migrasjon skapte utrolig mye lidelse.
Migrasjon og lidelse, migrasjon og ressurser
– Og det gjør migrasjon i vår tid også, slår han fast. Det er her han mener global apartheid slår igjennom. De fattige må flytte fra fattige land i håp om å få del i de rike lands velstand. Men ofte forblir de fattige i generasjoner, ikke minst fordi menneskene i mottakerlandene ser på dem med skepsis og ikke ønsker å ha noe som helst med dem å gjøre, unntatt for å tjene penger på dem. I det perspektivet har Badshas fotografier også relevans i et land som Norge.
Derfor har Badsha satt i gang et prosjekt for å dokumentere konsekvensene av arbeidsmigrasjon i dagens globaliserte verden. Han vil vise hvordan dette påvirker kulturen både i mottaker- og “avsender”-landene. Badsha ser på følgene av migrasjon for menneskene i Sør Afrika, i Ethiopia og India.
– Vi vil vise lidelsen, selvsagt, sier han, – men vel så viktig er det å vise at begge grupper kan berikes av møtet mellom to kulturer.
– Vi vil vise at ulikhetene til tross, så har vi mennesker mange fellestrekk. Nekter vi å anerkjenne vår felles menneskelighet, ja, så slår dette beina under vår egen moral og humanistiske troverdighet, mener Badsha. Han tar utgangspunkt i afrikansk humanisme når han sier at alt det vi gjør har konsekvenser for andre. Denne erkjennelsen må styre våre valg og handlinger, mener han. Afrikansk humanisme kan også ha relevans for den vestlige og rike del av verden.
