– Selvmotsigelser og feil av varierende alvorlighetsgrad som enten tyder på forvrengning av virkeligheten, overdrivelser, udugelighet, inkompetanse, bevisst eller ubevisst underslag av fakta eller en kombinasjon av disse. Slik beskriver Athar Akram rapporten til Human Rights Service (HRS), “Innvandring gjennom ekteskap.” Akram har gjennomgått rapporten og tallmaterialet som er grunnlaget for rapporten.
– De som har regnet på tallene i rapporten har, over tid, begått en gjennomført regnefeil ved operasjoner som er så simple og banale som gjennomsnittsregning, noe som også påvirker analysen og konklusjonen, påpeker Akram.
– Flere av manglene og feilene gjennomsyrer rapporten, noe som gjør at det ikke bare må stilles spørsmål til dens troverdighet og integritet, men også til HRS’ arbeidsform, kompetanse og måten de håndterer, behandler og presenterer statistikk og fakta, skriver Akram i sin egen rapport.
HRS mener Akram er forblindet og at han ikke ser klart. – Hva er det som får Akram, en velutdannet og forhåpentligvis oppegående mann, til å bruke så mye tid og ressurser på noe som må karakteriseres som ”å koke suppe på en spiker”, og i tillegg totalt unngå å ta opp det som faktisk burde diskuteres? Dette skriver organisasjonen på hjemmesiden der de kommenterer kritikken mot HRS.
Feile kategorier
Et av hovedpoengene til HRS er at 74 % av etterkommerne (2. generasjon) som giftet seg har hentet sin ektefelle fra sitt opprinnelsesland, og at dette er en høyere andel enn for de som innvandret (1. generasjon) til Norge. Dette er derfor et tegn på at integreringen er en fiasko, i følge HRS.
– Problemet er at HRS aldri kjøpte tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som sier hvor mange som har giftet seg i sine opprinnelsesland. De kjøpte tall som sier hvor mange som giftet seg i utlandet. Dette inkluderer altså både de som gifter seg i Danmark, England og andre land som de ikke stammer fra. Men HRS omtaler og analyserer alle slike ekteskap som inngått med en i opprinnelseslandet. Dermed blir tallene for ekteskap i opprinnelseslandet høyere i rapporten enn det de virkelig er, forklarer Akram.
HRS har da brukt tallene fra SSB merket som antall ”ekteskap inngått med noen i utlandet”, og omdøpt dette til “ekteskap inngått med noen i opprinnelseslandet”.
Rita Karlsen, daglig leder i HRS, skriver på hjemmesiden at det er SSB selv som har døpt kategorien “opprinnelseslandet”. Men hun legger til:
– Men dette betyr ikke at Akram har helt feil i sin kritikk, det er bare fullstendig overdimensjonert. En helt korrekt betegnelse hadde vært “utlandet”, men SSB sin erfaring er at stort sett alle er fra opprinnelseslandet. De mente derfor at eventuelle “slengere” ikke ville ha noen betydning for utfallet. For oss er det heller ikke noe stort poeng om det eksempelvis er 72 % eller 76 % som henter ektefelle i opprinnelseslandet, skriver hun.
– HRS er en av de sentrale aktørene som presser myndighetene og de politiske partiene sterkest for å få til en radikal endring i innvandrings- og integreringspolitikken i Norge, men når de produserer feilaktige og overdrevne tall som de selv og andre referer til for å få til politiske endringer, er det på sin plass å korrigere rapporten og HRS, sier Akram.
HRS fikk nye tall fra SSB til den siste rapporten “Innvandring gjennom ekteskap.” På tabellene som SSB har levert står kategorinavnet slik: “Antall ekteskap med mann/kvinne ikke bosatt i Norge”. I rapporten til HRS er dette blitt endret til “Antall ekteskap med mann/kvinne med samme landbakgrunn bosatt i opprinnelseslandet”.
Gunnlaug Daugstad i Statistisk sentralbyrå (SSB) bekrefter ovenfor Utrop at i de tabellene som HRS fikk, er navnet på kategorien “person ikke bosatt i Norge”.
– Jeg har sjekket opp tallmateriale som er levert til HRS. I tabellene som SSB leverte til HRS var kategorien “person ikke bosatt i Norge,” og ikke “opprinnelseslandet.”
Da Utrop kontaktet HRS på nytt, innrømmet Karlsen følgende:
– For etterbestilling av samme statistikk for årene 2002 og 2003 heter kategoriene verken utlandet eller opprinnelseslandet, den heter “ikke bosatt i Norge”. Men det sentrale blir fortsatt at så lenge langt de fleste tilhører vedkommendes opprinnelsesland – i følge SSB – så endrer det ikke meningsinnholdet. Dessuten: Hva er det som hindrer Akram i å foreta en bestilling fra SSB, og slik sett få klargjort sine påstander?
– Storm i et vannglass. Slik beskriver Karlsen kritikken fra Akram. – Han får det til å høres ut som vi har puttet noe annet i kategoriene. Med andre ord påstår han at vi manipulerer med tall. Det gjør vi selvsagt ikke, sier hun.
– Mitt inntrykk er forøvrig at det inngås stadig flere ekteskap blant ungdom med innvandrerbakgrunn på tvers av de europeiske landegrensene, og er like viktig å kartlegge. Siden 2. generasjonens ekteskap bare omfatter 1 231 ekteskap, vil selv få ekteskap i andre land enn opprinnelseslandet slå kraftig ut andelsmessig, og dermed blir disse ekteskapene signifikante, sier Akram.
Karlsen skriver at det viktigste er at blant de utvalgte innvandrergruppene som har inngått ekteskap i angitt periode, har de fleste giftet seg med en av samme opprinnelse, og majoriteten har hentet ektefellen i opprinnelseslandet. Derfor vil hovedmønsteret ligge fast, uavhengig av hva kategoriene døpes til.
– Akrams kritikk er et direkte forsøk på en avsporing av faktuelle forhold. La så være at Akram ikke liker våre konklusjoner, men der i fra til å komme med påstander om at vi “forvrenger virkeligheten, overdriver, er udugelig, inkompetente, driver med bevisst eller ubevisst underslag av fakta” tyder på at det ikke er en dialogorientert mann vi snakker om. Akrams utilslørte holdninger burde heller diskvalifisere han fra enhver seriøs diskusjon, sier hun.
Ny Tid gikk fem på
Avisen Ny Tid som fikk tak i rapporten til Akram, kontaktet HRS og fikk da innsyn i tallmaterialet fra SSB. Men det tallmaterialet som avisen fikk innsyn i var eldre tall til en tidligere rapport “Feminin Integrering.”
Verken på hjemmesiden til HRS eller når Ny Tid kontaktet HRS, har organisasjonen innrømmet å ha endret kategorinavn på den siste rapporten.
Feil gjennomsnittlig ekteskapsalder
– Gjennomsnittsalderen er feil utregnet, og tastetrykk på kalkulatoren viser at det korrekte gjennomsnittet er et halvt år mer enn det HRS har kommet fram til. Med denne feilen viser statistikerne i HRS at de mangler elementær kunnskap om enkle statistiske utregninger og begreper, mener Akram. – Det å beherske gjennomsnittsregning burde være et minimumskrav for å bli betalt av skattepengene for å lage og analysere statistikk som potensielt kan være et grunnlag for radikal politiske beslutninger.
– Akrams tendensiøse språkbruk, og både direkte og indirekte beskyldninger er meningsløse. For eksempel ved å “anta at HRS’ gjennomsnittsberegninger for alder ved inngåelse av ekteskap ikke innholder altfor store feil”. Statistikken kom fra SSB med utregnet gjennomsnitt, så han får legge sine håp om “riktige beregninger” til SSB, mener Karlsen.
Men SSB har ikke levert utregnet gjennomsnitt for hele perioden på åtte år. Det de har levert er gjennomsnittstall for hvert enkelt år.
– SSB har levert gjennomsnittsalder for ekteskapsinngåelser for enkeltår, sier Daugstad til Utrop.
Er det generasjonsforskjell mellom 1. og 2. generasjon?
Når man snakker om 1. generasjon (innvandrere) og 2. generasjon (etterkommere av innvandrere), så tenker man ofte et klart skille mellom foreldregenerasjonen og barnegenerasjonen. I hovedstatistikken snakker HRS også om 1. generasjon og 2. generasjon, men det er kun de som har giftet seg i perioden 1996-2003 som her omtales som 1. generasjon, påpeker Akram.
– Alle personer som er omtalt som 1. generasjon kan ha kommet til Norge en eller annen gang etter fødselen, og alle disse individene behandles i en og samme kategori, uansett når de kom til Norge. Et individ som er født og oppvokst i Norge sammenlignet med et individ som kom til Norge som baby og oppvokst i Norge, burde jo i en slik sammenheng tilhøre samme kategori, altså en kategori som er basert på botid i Norge. I stedet havner en person som kommer til Norge som ettåring og en som kom til Norge som 20-åring i samme kategori.
– Uten en slik inndeling havner for eksempel Shabana Rehman (som kom til Norge som baby) i samme kategori som en som kunne ha kommet hit som 15-åring. Statistikken sammenligner derfor egentlig ikke individenes botid i Norge, med hvor de velger å gifte seg, slik den gir inntrykk av, med tanke på at inndelingen mellom 1. og 2. generasjon. Noen av disse momentene diskuterer også HRS i sin fotnote på side 40. Men dessverre har ikke denne diskusjonen gitt utslag i hvordan de har valgt å hente ut statistikken sin på.
Les den komplette rapporten på:
http://islam.weblogg.no/human_rights_service.html
UNDERSAK
Har HRS gjort det før?
Flere statlige instanser kritiserte Hege Storhaug og Rita Karlsen i organisasjonen Human Rights Service (HRS) for rapporten “Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn” da rapporten ble publisert i 2004.
Av Majoran Vivekananthan
HRS anslår i rapporten at minst 5 000 barn med fast bosettingstillatelse i Norge lever i foreldrenes opprinnelsesland til enhver tid. Foreldre sender barna ut av Norge blant annet for å forebygge at de integrerer seg i demokratiets grunnleggende verdier.
“Rapporten setter fokus på et viktig problemområde, men blander en rekke forskjellige problemstillinger som uten å nyansere og skille mellom ulike kategorier barn som krever ulike løsninger”, mener Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD) i et brev til Kommunal og regionaldepartementet som Klassekampen omtalte i fjor.
Departementet synes det er problematisk at “synspunktene som kommer fram i rapporten i stor grad er basert på enkelttilfeller, og svært ofte frie tolkninger av disse”, og understreker behovet for mer informasjon.
“Departementet stiller seg kritiske til datagrunnlaget og påstandene som fremkommer i de skisserte punktene i avsnittet om bakgrunn. (…) I punkt to påstås det at barna får dårlig eller ingen skolegang mens de oppholder seg i utlandet. Dette er en generalisering som ikke er basert på vitenskapelig dokumentasjon”, skriver departementet er annet sted.
Tall i notat fra SSB (SSB-notat 2004/71 Norske barn i utlandet – utvalgte land: Pakistan, Ma-rokko, Tyrkia og Spania) viser at at under 1 000 norske barn med pakistansk, tyrkisk og marokkansk bakgrunn oppholder seg i utlandet. Tallet baserer seg da på de som har registrert flytting til folkeregisteret.
Det er ikke alle barn med innvandrerbakgrunn som reiser til utlandet, drar til foreldrenes opprinnelsesland. Noen utvandrer for eksempel til Storbritannia.
I følge HRS er det også en del barn som ikke er registrert i Folkeregisteret som oppholder seg i utlandet, og organisasjonen vedkjenner at verken dem eller SSB har eksakt tall på hvor mange barn som oppholder seg i ut landet.
Også feil i ”Feminin integrering” utgitt av HRS
– Begge (“Feminin integrering” og “Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn” red.anm) baserer seg på kreativ utvelgelse av enkeltstående tilfeller og HRS sin frie tolkning av de bakenforliggende årsaker. Det er her gjort en rekke grove feilslutninger og fordreininger av virkeligheten, skrev Farrukh A. Chaudhry, forsker ved Universitet i Oslo i en kronikk i Klassekampen.
Videre skrev han: “Feminin integrering” illustrerer familietreet til Mina, en av hovedpersonene i boka, og skal “dokumentere” hvordan Ahmed (Minas far) fra 1973 gjennom henteekteskap og familiegjenforening har vokst seg til 62 personer i Norge. HRS skriver “Er denne familiens erfaringer enestående? Har HRS ‘lett etter ett grelt eksempel’ for å underbygge vår oppfatning av at dagens familiegjenforenings- og integreringspolitikk må endres? Svaret er definitivt nei”. Dette er en hårreisende konklusjon som faller på sin egen urimelighet.
I januar 1975 var det registrert 2 777 pakistanske arbeidere i Norge. Hvis deres familier hadde økt slik HRS har beskrevet for Ahmed, ville det i dag vært 2 777 x 62 pakistanere i Norge, det vil si over 170 000. Men HRS oppgir selv antall pakistanere i Norge til 24 565 (år 2002). Hvis tallene fra HRS hadde vært riktig ville mennesker med opprinnelse fra Pakistan, Marokko, Tyrkia, India, Somalia, Vietnam, Sri Lanka og så videre utgjort hundretusener på hundretusener av innvandrere i Norge. Dette er åpenbart ikke tilfelle. Dette viser at HRS i beste fall har mangelfullt utviklet tallforståelse, i verste fall prøver de bevisst å føre det norske folk bak lyset.
