Tradisjonen med “fanous Ramadan” startet da Al Moez Bedinallah gjorde sitt inntog i Egypt i år 969 e.Kr. – Han ankom landet etter mørkets frembrudd og ble møtt av folket med hver sin lykt – sikkert av den enkle grunn at de skulle finne frem i bekmørket, forteller fanousforhandler Ahmed El Said i et av Kairos mest kjente områder for nettopp denne industrien. I Bab El Sheria, en av Kairos fattige strøk, finnes fanous-utstillinger i bøtter og spann. For de fleste forhandlerne har yrket gått i arv i mange generasjoner.
Almisse høytid
Siden den gang egypterne møtte sin nye hersker, har fanousen vært et sentralt symbol på ramadan. – Det finnes forskjellige design på lyktene, som representerer forskjellige epoker i islamsk historie, forteller El Said. Ungene pleide inntil for noen tiår siden å gå rundt i gater og smug med sine påtente “fanous” etter mørkets frembrudd, synge tradjonelle ramadanviser og be om penger.
Det “å gi” er nemlig like sentralt i ramadan som fasten selv – det er en egen “ramadan almisse” som må deles ut. Ikke for å være snill, men fordi almissen er en religiøs plikt. Om Mohamed skal ta bussen hjem etter å ha hentet Mohamed (8) på skolen. Hun har tre andre barn. Øynene hennes ser slitne ut. Daglig jobber hun som vaskekone på en offentlig skole i Kairo og tjener to hundre pund i måneden (ca. 170 NOK).
Siden mannen hennes forlot henne for noen år siden, er hennes inntekt familiens eneste. – I ramadan er vi garantert ordentlig mat på bordet hver dag, sier hun og et betryggende smil sprer seg over det halvgamle ansiktet. Maten på bordet får hun av folk som deler ut mat og penger til fastende.
– Selv mine fattige naboer har alltid noe å dele ut, sier hun.
Mohamed faster ikke hele måneden. Ifjor fastet han fire dager og er stolt av det. Barn behøver ikke å faste før de kommer opp i puberteten. – Jeg har min egen fanous, og jeg leker med de andre guttene i smuget med den, sier han og legger til at han går fort lei av å leke rundt med den.
– Fotball er mye morsommere, sier han.
Fotball og ramadan
Fotballkamper og -turneringer i smugene og gatene er en del av ramadanstemningen i Egypt. Land og strand går unge sammen og danner fotballag for hvert kvartal. Deretter møtes de til fotballkamper.
Spesielt i fattige strøk er dette høydepunktet før bønnekallet høres fra minaretene, og folk skynder seg inn for å bryte fasten. Heiagjenger fra hvert område følger trofast sine spillere fra gate til gate. Trafikken bryr de seg ikke om.
– Bilistene kjører gjennom andre gater, forteller Hosam (14). Hosam, Ahmed og Karim bor alle i Bab Al Sheria, og alle setter de pris på fasten. – Det minner oss om hvor godt vi har det, og vi kan føle hvordan fattige har det, sier Ahmed.
Stolte anti-terrorister
Heba Gad (40) er veterinær, og jobber i næringstilsynet. Hun passer på at alle matbutikkene i den overbefolkete bydelen drives på et forsvarlig vis. – De ser kanskje ikke helt delikate ut disse små sjappene, men maten er trygg nok den, sier hun. I dag er hun er for å kjøpe årets nye fanous.
Ramadan betyr god inntjening og storhandel, ikke bare for fanousforhandlere, men for alle sektorer innen dagligvare. Utelivet blomstrer dessuten opp i løpet av ramadan, i det kafeer kryr av folk som møtes til en kopp kaffe og et par trekk av shishaen, den tradisjonelle vannpipen, etter iftaren. I det fasten nærmer seg slutten, er det konfeksjonsbransjen som gjør store penger. Før Eid (muslimenes feiring av at Ramadan er over) skal alle nemlig kjøpe nye klær.
For Gad er ramadan årets herlige måned med en åndelig atmosfære som må oppleves, og hun skulle ønske Vesten fikk et innblikk fra innsiden. – Det er dette som er islam. Terrorismen som knyttes til islam i Vesten, hører ikke hjemme hos oss. Terrorismen har ingen religion. Derfor finner du terrorister i alle religioner og i alle kulturer, sier hun. Hun er stolt over å være muslim uansett hva folk i Vesten tror om islam. Selv beskriver hun ramadan som en måned med “Thanksgiving Day” hver dag. – Vi lager kalkun vi også – ikke bare for oss selv, men også for de fattige rundt oss. Det er en sosial fordeling av goder som Vesten kanskje kunne lære av, forklarer hun og legger til at verden ville blitt et bedre sted å bo dersom de rike følte seg forpliktet til å hjelpe de fattige.
