Tittelen henspiller på flere momenter; å feire forskjeller i dagens Nederland der holdninger til kulturelle forskjeller har endret seg sterkt de siste få årene, å feire forskjeller innen det afrikanske kontinentet og den afrikanske diasporaen, og å feire forskjelle symbolspråk og ulike typer estetikk.
Nok av søken etter fellesnevnere
Heidi Lobato, leder for festivalen og tidligere grunnlegger av og leder for Amnesty International Film Festival i fem år, forklarer motivasjonen bak årets tema:
– Vi liker forskjeller. Vi har nylig hatt hendelser som 11. september og drapet på Theo van Gogh. Det er helt forferdelige ting. Men vi glemmer at på den andre siden av kloden er det 11. september hver dag, kollaps hver dag.
Hun sier at det er ikke rart eller galt i at mediedekningen er større når noe skjer i ens egen del av verden, men at resultatet er at mennesker i vårt land blir separert.
– Jeg kaller det svarte og hvite kuber, folk går hvert til sitt og er ikke sammen lenger. Mange politikere og ledere for minoriteter i Nederland sier for tiden at vi må finne det som er felles, fokusere på hva vi har til felles. Det er en god ting. Men kanskje vi burde også se på forskjellene og skjønnheten i forskjeller? Det er forskjellene som gjør livene våre mye mer interessante og fargerike.
Lobato er overbevist om at kulturelle arrangementer alltid påvirker politiske debatter. – Vi bringer noe gledesfylt. Jeg ønsker ikke å utdanne folk eller slå folk i hodet med et budskap. Folk kan nyte forskjeller gjennom festivalen. De kan se alle de vakre bildene. All den vakre historiefortellingen. Alt mangfoldet. Noen ganger er det voldelig, du kan ikke unngå volden. Men volden er kun en del av den afrikanske realiteten.
Alternative representasjoner av Afrika
Like viktig som feiring av forskjeller i den nederlandske konteksten, er et ønske om å kunne utfordre stereotypiske representasjoner av Afrika og den afrikanske diasporaen.
– Dagens Afrika er veldig annerledes fra hva vi forestiller oss, sier Lobato og peker på et bilde på veggen: Det er litt sånn som det der. Halvnakne barn som leker. Ja visst, det er en del av mainstreambildene i mange deler av Afrika. Men det er mye mer, – arkitekturen, de kulturelle standardene, den historiske kunnskapen – det er så forskjellig fra hva vi tror. Vi ønsker å vise innovasjonen og styrken, ikke å skape medynk, forteller hun.
Petna Ndaliko Katondolo fra Uganda er et eksempel på en filmskaper som formidler alternative representasjoner. – Når folk snakker om min region, har jeg alltid inntrykk av at de forteller feil historie. Alt omhandler krig og konflikt. Alle spør meg hvorfor det er så mye tribalisme i Øst-Afrika. Folk foretar overforenklede passive analyser og konkluderer uten å ha kunnskap eller å stille spørsmål. Man må kjenne historien først.
Gjennom film ønsker Katondolo å fortelle den muntlige historien slik den har blitt fortalt gjennom forfedre, i motsetning til historien slik den er skrevet av kolonimaktene i skolepensum, han påpeker for eksempel hvordan skolepensum i Kongo, Burundi og Rwanda er basert på belgiske tolkninger.
I følge Lobato er afrikansk film i stor grad avhengig av vestlig finansiering, derfor er det enklere for filmer som passer inn i Vestens representasjoner av Afrika å bli finansiert og nå ut. Denne tendensen kan endres av at en rekke unge afrikanske filmskapere, deriblant Katondolo, i dag tar i bruk digitalkamera og derved når større grupper med folk på egne premisser.
Kunst som pådriver for sosial endring
Katondolo ønsker også å bruke film til å endre oppfatninger innad i Afrika og for å arbeide for fred og sikkerhet. En av kortfilmene hans som ble vist under festivalen er den poetiske kortfilmen fra Nord-Uganda av Acholi-folket som ses på som krigerske i Sør-Uganda. Jeg ønsker å vise at de er fredelige, kreative mennesker som ikke ønsker krig, sier Katondolo. For tiden jobber han med prosjektet Alternativ til TV ved Yolé! Africa-senteret i Uganda der 17 filmskapere utdannes med formål om å dokumentere urettferdige handlinger som skal vises på ute forestillinger. Det er rart, sier han: “I Uganda er det normalt å bære pistol, ingen ser på deg, men hvis du bærer et kamera er politiet der med en gang. Jeg lurer på hva som er farligst, kameraet eller pistolen?”
Filmskaperne Marie-Clemence og Cesar Paes bak den usedvanlig vakre filmen Mahaleo om den sosialt engasjerte musikkgruppen med samme navn i Madagaskar ønsker også å bidra til alternative bilder. Mahaleo var sentrale i kampen mot å overvinne det neokoloniale regimet i 70-tallets Madagaskar. I dag synger de om folks bekymringer og gleder. Bandet har vært enormt populære i Madagaskar de siste 30 årene og gikk bevisst ikke inn i showbusiness pga sitt sosiale engasjement. Paes hadde sett seg lei på at utelukkende negative nyheter gikk ut av Madagaskar og sier i filmbrosjyren: “Vil Madagaskar for alltid være fordømt til å tigge om humanitær hjelp? Med denne filmen ønsker vi å kaste lys på lokale alternativer. Å vise at folk forsøker å finne sin egen vei ut av problemene. Vi ønsker å lage en film som viser det malagiske folket, fullt av emosjoner, noen ganger triste emosjoner, men alltid klare for å smile og le.”
I likhet med festivalens overordnede visjon, reflekterer filmer i festivalen som Mahaleo, Katandolos filmer og en dokumentar om Oscar Brown Jrs liv en visjon om at kunst kan bidra til sosial endring eller i det minst gi håp og styrke i vanskelige situasjoner.
Stor spennvidde
I løpet av kort tid har en liten stab på seks personer igangsatt en festival med 30 featurefilmer, kortfilmer og dokumentarer i Amsterdam, den Haag, Eindhoven og Rotterdam i tillegg til tre debatter og to fester.
I filmvalget vektlegger Africa in the Picture å vise nye produksjoner utenfor mainstream, ofte av unge filmskapere, i følge informasjonsansvarlig Tamara Kuschel.
Gjennom festivalen ble det fremvist filmer med enorm spennvidde- fra tematisk tunge dokumentarer med undervisnings- og opplysningsformål til komedier og underholdningsfilmer.
Også dokumentarene var sterkt varierende. De to meget forskjellige dokumentarene “Upriver In Time” og “500 Years Later ” tok for eksempel for seg slaverihistorie med svært forskjellige virkemidler. Den amerikanske “500 years Later” i pamflettstil blir dessverre noe overpedagogisk og overmettet med kamprop. Filmen forsøker å formidle fortielsen av en afrikansk holocaust og de negative virkningene av ensidig historisk og geografisk kunnskap. Til tross for et systematisk forsøk på å gjenopprette verdighet og å formidle alternativ kunnskap om afrikansk historie gjør den mer stillferdige Surinamsk-franske dokumentaren “Upriver in Time” mer inntrykk. Filmen tar for seg Maroons – slaver som flyktet fra plantasjene i Surinam inn i jungelen der etterkommere bor den dag i dag.
I den andre enden av spektrumet filmer hadde festivalen underholdningsfilmer eller komedier– for eksempel “Ouaga Saga” – en Westernfilm fra Burkina Faso.
Andre filmer befant seg et sted midt mellom ved å personliggjøre sosiale temaer og konflikter på en universell måte. Ett eksempel var den lune kongoisk/belgiske- filmen “Les Habits Neufs du Gouverneur” som skildrer et fiktivt kjærlighetsforhold mellom guvernøren og hans kone som er fra “feil” etnisk gruppe. Filmen skildrer allmennmenneskelige følelser mot et bakteppe av den sosiale situasjonen i Kongo formidlet i et underholdende format der både virkemidler fra Bollywood som sang og dans og elementer fra H.C. Andersens eventyr keiserens nye klær blir tatt i bruk. Selv om filmen har et sosialt budskap, vises det uten krig eller vold, faktisk gir filmen et fredelig om enn korrupt bilde av Kongo.
U Carmen Ekhayelisha – en produksjon av Bizets opera i en Sør-Afrikansk township – ønsker også å formidle universelle temaer i afrikansk setting. Hovedrolleinnehaveren Pauline Malefane sier lakonisk under en paneldebatt: “tro det eller ei, men vi som lever i townships blir faktisk også forelsket” og vektlegger at ikke alle har behov for å erfare sosiale problemer og konfliktfylt historie gjennom film: “vi har allerede levd historien. Vi behøver ikke å gjenoppleve den. Noen ønsker å se det på film, personlig orker jeg det ikke.”
Positive responser
Nytt av årets festival var ni gratis uteforestillinger i ulike bydeler. Arrangørene håper å nå større grupper av folk ved å bringe filmen til folk framfor å vente på at folk kommer til filmen. I tillegg håper arrangørene at naboer kan komme ut og møte hverandre. Uteforestillingene hadde enorm suksess, 200 mennesker møtte opp for hver av forestillingene. I enquêtene som ble utdelt etter forestillingene gikk det igjen at mange viste seg å være svært positive til festivaltemaet feiring av forskjeller. Det er kanskje også betegnende for interesse for forskjeller og for det særegne med afrikansk film at en av debattene som omhandlet introduseringen av universelle temaer i afrikansk film hadde laber oppslutning mens de to andre debattene, som omhandlet effektene av globalisering av media og førti år med relasjoner mellom Nederland og Marokko gjennom arbeidsinnvandring, hadde langt større popularitet.
Se også :
www.africainthepicture.nl
www.mahaleo.com/en
