- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
(Utdrag fra et upublisert verk med tittelen “Vesle Svarte Sambo er nå voksen og bor i Norge”)
Denne universelle byggeplassen som er under oppreising og som en kaller for integrering bør gjøres i fellesskap, mellom majoriteten og minoriteter. Dette stiller krav for ulike parter engasjert i byggeprosessen for å begynne å lære om hvordan de skal kommunisere seg mellom. Først og fremst gjelder det at en lærer seg hvilken språkform som benyttes, og er oppmerksom på ord og begrepsvalget som skal taes i bruk.
Et slikt valg er vesentlig og nødvendig. Dette er fordi vaner eller tradisjoner er en kjede av repeterte praksiser over tid som har reist gjennom tiden til å komme til oss. Disse arvede praksiser i motsetning til det en kunne anta er ikke statiske, men de er dynamiske.
For de innfødte i et miljø, er det naturlig å slutte seg til eksisterende lokale eller regionale skikker. Simpelthen fordi at gjennom hele livet har en ikke blitt vant til noe annet. Det man har blitt vant til er den unike og enestående modellen man har sett, og den setter krav til alle. Andre livsformer eller holdninger vil være unormale siden en aldri har forlatt det opprinnelige miljøet og ikke har sett noe annet.
Disse praksisene varierer fra sted til sted, og det er kun å ha reist og truffet andre kultur eller drevet personlige undersøkelser til å svare egne nysgjerrigheter som vil være til hjelp. Dette vil kunne bidra til å fjerne fordommer og tabuer.
Basert på dette, blir samtalen fruktbar, fordi en tar seg tid og respekter den andre part, velger gode ord og begreper som en benytter i løpet av samtalen. Det er en grunn til dette, nettopp fordi at ord er makt. Denne makten er avhengig av at situasjoner gir ulike effekter. Den kan skape glede, sterke følelser og den kan såre dypt eller i verste fall drepe. For eksempel innvandrer flest som kommer sørfra har utviklet en aversjon overfor lettkledde kvinner og bedømmer ganske strengt slike holdninger.
Å være lett kledd betyr implisitt å være lett på tråd og blir sammenliknet med prostituert. Dette forklarer at i et likt samfunn den meste skammelige holdningen som fins er salg av kroppen sin. Overbevist av dette, for dem alle andre kan bli kalt prostituert bortsett fra slekter. De bruker utrykket til å rakke ned på andre, men blir aldri brukt mot slekter. Derfor må man unngå bruk av fornærmelser liksom “hore” eller “sønnen av hore.” En slik fornærmelse brukt i gitte situasjoner kan bidra til et stort slag i ansiktet.
Holdninger og praksiser varierer veldig mye fra et sted til annet, fra det ene kontinentet til det andre. Uten å la merke på det, og i enkelte sammenhenger, nordmenn er ikke helt klare over at, deres spørsmål til innvandrere, nemlig til de som kommer sørfra kunne tolkes som provoserende eller nedsettende.
Spørsmål som: Hva gjør du i Norge er et daglig spørreskjema som enhver innvandrer bør svare på i Norge. En kan påstå at det er en måte å engasjere en samtale på for å bli bedre kjent. Det går an å finne bedre og mild formulering liksom: Hvilken god vind bringer en afrikaner i dette kalde landet?
Det kan nevnes her, at i forbindelse med jobben ble “Djopo” veldig overrasket over en del spørsmål som han får. En av dem er å vite om det fins jungel overalt i Afrika? Eller om det fins ville dyr? Et slikt spørsmål sier ganske mye over ideen vedkommende har om Afrika. Ofte unngår Djopo å svare på slike spørsmål, ved å si at han ikke har verken kompetanse eller erfaring på feltet. Djopo henviser dem til historie- og geografi bøker som gir bedre forklaringer.
Også er Djopo og medarbeidere ikke alltid på samme bølgelengde når det gjelder humor. Deres humor kan ha i enkelte sammenhenger rasistiske konnotasjoner. Derfor er det enda viktigere å være oppmerksom på dette, nemlig når man jobber på asylmottak. Dersom ansatte på et asylmottak er de første å komme ut med tekstmeldinger til deres venner om ulike spøk om asylsøkere. Dette kunne godt hende at en slik hendelse har skjedd, uten baktanker og for moro skyld. Men dette utelukker ikke at en stiller spørsmål: Hvilket signal gir man utad med dette?
Av og til når Djopo kommer med spørsmål, istedenfor å svare på det han spør om, blir Djopo møtt med at det dreier seg om misforståelser. Djopo lurer på om han er så dårlig i norsk for å kunne ta feil gang på gang og venter fortsatt at noen forklarer hva man insinuerer med dette? Eller er det kanskje snakk om en ganske bredd holdning å ikke ta hensyn til det andre sier.
Disse forskjeller i holdning og adferd er en kontant test for folk som jobber eller bør leve side om side. Nettopp fordi en viktig del av deres ansvar som medarbeidere på et asylmottak eller integreringsforvaltning er å bidra konsekvent til gruppens videre integrering i samfunnet. Dette er enda viktigere å ta opp sånne saker. En skal ikke gjøre dette ved å systematisere folk, tvert imot en må finne den riktige tilnærmingsprosess for dette. Det dreier seg å finne den riktige tonen for å ikke ødelegge arbeidsatmosfæren.
Gjennom daglige arbeidsforholdet har Djopo merket en betenksomhet fra kollegenes side å bruke aktivt arbeidsgruppene som fins på mottaket der han jobbet. Oftest, blir han karakterisert som flink i sosialsammenheng, blant annet å organisere aktiviteter for beboere. Djopo er veldig flattert av komplimenten, men dette har bidratt til at han måtte organisere det meste, og er blitt overbelastet. Dette kunne ha en bakside som har som konsekvenser å bruke vedkommende til ufine jobb.
Det strider mot fleksibilitet som nøkkelord innenfor drift av mottak. Å la en bestemt person utføre samme oppdraget. En skal sørge for et arbeidssted der arbeidskollegene er akseptert som verdifulle medlemmer. Målet her er at å fremme teamarbeid på det høyeste. Derfor gjør Djopo, som han kan for å vise fram at å ha en person med spesifikke egenskaper i et team er berikelsesfaktor for teamet.
Teamet har mulighet å påvirke og lære av hverandre. Dette er så viktig at vedkommende kan forlate når som helst teamet, derfor er det svart viktig at det blir sikret at kunnskaper beholdes innen teamet. Dette er nøkkelen til suksessen nettopp når en har som valgspråk at “Ethvert tiltak som iverksettes på mottaket må rettes mot beboernes fremtidens integrering i samfunnet.”
En god eksampel på denne fronten er at ansatte på mottaket er drivkraft bak integreringsprosessen for beboere. På vegne av alle grunnene er det nødvendig å formidle budskapet til arbeidskollegene sine at de ikke trenger mellomledd for å kommunisere med beboere. At det er å bare ta kontakt med, og å bruke dem til ulike sosial art, ved å presisere at Djopo har verken eiendomsrett eller monopolet overfor dem.
Oftest blir det snakk i Norge om likestilling for alle. Djopo deler for fullt disse verdier, og ethvert brudd av disse regler er holdninger som ikke kan tolereres. La oss konstatere at likestilling mellom menn og kvinner er ikke noe som dukket opp overnatten i vestlige samfunn. Tekniske fremskritt og utvikling har bidratt til dette. Selv om disse samfunn har holdt på med ganske lenge, likevel, fins det fortsatt enkelte området der en må jobbe med.
En slik likestilling burde ha festet røtter i samfunnet som rettigheter for alle, tross alt når en bor i Norge. Ikke desto mindre, kan en godt stille følgende spørsmål: Skal innvandrere kvinner flest likne på i alt norske kvinner?
Dette er ikke helt automatisk, fordi en vil bidra til å lage rene kopier. Det blir snakk her om integrering som betyr å ta eller huske det vesentlige enn assimilering som bidrar til å kopiere holdninger og adferd i vertssamfunnet. Det er behov for å veilede i denne retningen, ved å ikke involvere seg så mye i minoritetenes kvinner privatliv, men gjerne det, kun etter ønsker og behov.
