Hva uttrykker offentlig blotting?
“Det er mange kvinner som protesterer mot reklame som gjør kvinnenes kropp til et middel for markedsføring. De aksepterer ikke at kvinnenes kropp vises naken for å markedsføre en vare. Tvert imot er ytringsfriheten i fare når den freder en obskøn handling i offentligheten. Er det mulig at man ikke kan formidle sin misjon uten å vise sin rumpe? Blir innvandrere mer integrert, hvis de i morgen går på Karl Johan og viser sine rumper i rad og rekke for forbipasserende nordmenn? Media burde spille en rolle i slike situasjoner, og ikke bare formidle. Å godkjenne offentlig en slik handling, skader ikke folk, men medias rolle.
Derfor mangler Dagbladets ensidige støtte til Shabanas handling (leder, 26. august) dypere nyanser som skiller mellom kriminelle “uakseptable ytringer” og Shabanas handling. Jeg er også sterkt uenig med Knut Olav Åmås som i Aftenposten samme dag mener at de som skjøt et dusin skudd inn i restauranten til Rehmans søster, er de “som virkelig skjønte hvor farlig og viktig Shabana Rehman er”. Skal vi betrakte disse kriminelles reaksjon som målestokk for vår vurdering av Shabanas handlinger?”
Disse kriminelle kan ikke forstå et integreringsprosjekt. De reagerer ut fra instinkt basert på senile machotradisjoner. En skyteepisode er en handling som ligner på Rambos. Når krigeren Rambo i amerikanske filmer møter sin fiende, snakker han ikke, men skriker høyt. Han snakker ikke og kommuniserer ikke med ord, slik folk gjør, men skriker som et dyr i jungelen.
Shabana er også som Rambo – hun bruker ikke sin taleevne, noe som skiller menneskeriket fra dyreriket. Å vise rumpe er en overfladisk provokasjon som appellerer til media, men ikke til innvandrere og nordmenn. Dette er heller ikke et uttrykk for misjon. Tvert imot, formidler rumpestuntet Shabanas ekshibisjonistiske trang.”
Walid al Kubaisis, forfatter
(Morgenbladet 02. 09. 2005)
Fear of the
big black ass
“Al-Kubaisi opererer med en snever definisjon av ytringsfrihet. Han hevder at denne friheten bare gjelder ytringer som “dyrker” (kultiverer?) mennesket. Hvor har han det fra? Hvem, med hvilke normer, representerer “anstendigheten” som al-Kubaisi snakker om som om den er en udiskutabel størrelse? Hvordan ville store deler av den moderne vestlige litteraturen ha klart seg gjennom sensur på dette grunnlaget? Nordmenn er et anstendig folk, skriver al-Kubaisi. Ja, ta deg en tur i Rosenkrantz’ gate i Oslo sentrum natt til lørdag, så skal du få se noe helt annet.
I England tok de Vaginamonologene på strak arm ved at en komiker satte opp Penismonologene. Skulle de latt være, fordi noen ble støtt av ordet penis? Scenekunstnere kan ikke ta hensyn til den offentlige moral, heller ikke hva familien mener om dem og deres virksomhet. Komikere har til alle tider brukt burleske virkemidler, og det finnes en kontrakt som sier at dette har gjøglerne lov til. Narrene skal holde frem et speil og vise menneskets latterligheter, trangsyn og dårskaper. Jeg er artist og gjøgler, men også debattdeltaker.
Derfor havner jeg ofte i integreringsdebattens kryssild. Mine kritikere sier ofte: Hun er blitt for norsk, derfor liker nordmenn henne. Men å være et fritt individ har ingenting med å være norsk å gjøre. Jeg godtar ikke å tilhøre noen kategori, verken den norske eller pakistanske. Jeg ser ikke på mennesker slik al-Kubaisi i sin analyse gjør, delt i to ensartede grupper med hver sine bestemte normer og regler. Tvert imot ser jeg på Norge som et land full av individer med unike meninger. Det er forkvaklede holdninger jeg som satiriker konsekvent gjør narr av – uansett hvilken forkledning de har, muslim, kristen, hvit eller svart.
Afrikanske talspersoner blir for eksempel ofte forarget over å bli kalt neger, men tar ikke fem øre for å kalle andre fargede for kokosnøtter, eller nordmenn for poteter for den saks skyld. Slik kan rasismen skjule seg blant muslimer og svarte. Som komiker kan jeg ta tak i disse tingene, og samtidig vise ræva til høyresidens kalde menneskeforakt og venstresidens livsfarlige kulturrelativisme.”
Shabana Rehman, Stand-up komiker
(Morgenbladet, 09. 09. 2005)
Shabana har med dette stuntet bare oppnådd å flytte sine egne grenser. Jeg tror at hun skader seg selv. Jeg tror ikke at hennes kropp likte det den ble utsatt for. Vårt indolente samfunns hovedproblem er ikke trange grenser. Det er de utvidete eller manglende grensene som gjør livet tungt for mange. Mange trenger å flytte grensene sine inn. Shabanas fremstilling av det vestlige frihetsbegrep er lettvint og overflatisk, hun tenker ikke bedre enn slike som skyter på måfå.
Nina Karin Monsen, Filosof og forfatter
(Dagbladet 30. 08. 2005)
Asses of evil
Den såkalte filosof Nina Karin Monsen er kvinnen som, uten å rødme, går ut i norsk offentlighet og flekker et menneskesyn som er så anti-humanistisk at det er rart Humanetisk forbund ikke har reagert. Mette-Marit var for lavtstående og lite verdt som menneske til å giftes inn i kongehuset, ifølge Monsen. Blodet hennes var ikke blått nok, og hennes fortid er ifølge samme ”filosof” en skamplett som for alltid er brent inn i kronprinsessens panne. Det er sannsynligvis den mentaliteten Monsen viste som tvang Norges kronprinsesse, en rakrygget kvinne som elsker sin mann, til å bøye nakken og be hele Norge om unnskyldning fordi hun har levd sitt eget liv. Mette-Marits offentlige ydmykende renselsesprosess måtte skje nettopp pga de tankene Monsen forfekter.
Hun er ikke snauere enn at hun velger å sammenligne min tenkning med de som skyter. Fordi jeg ikke har respektert min egen kropp, og min kropp kan heller ikke ha likt rumpestuntet, filosoferer hun. My ass! Jeg kan godt fortelle deg hva min kropp ikke liker Monsen, det er faktisk jeg som eier den, du har ingen rett til å skille min tenkning fra min kropp ved å umyndiggjøre meg med kvakksalverfilosofien din. Det min kropp reagerer på, er massevoldtekter av pakistanske kvinner som sier sin egen mening eller forsvarer sin egen ære ved å anmelde dette og blir møtt med kraftige fordømmelser fra det pakistanske mannsamfunnet.
(Shabana Rehman, Dagbladet 03. 09. 2005)
At Rehman selv hevder at hun kler av seg for ytringsfriheten, transformerer ikke rumpen til et fritt ord. Å vise frem en kroppsdel er en ostensiv handling, man «peker» på delen og lar den tale for seg selv. Å kle av seg underbuksen betyr for de som sitter bak: Se meg i ræva! De som befant seg på forsiden av Rehman måtte se på andre kroppsdeler. Å vise rumpen er det samme som å vise fingeren, en grov fornærmelse. Relevant straffelovgivning her gjelder ikke ytringsfriheten, men sedeligheten. En statsadvokat ble for en del år siden bøtelagt for å ha urinert på en offentlig plass, paret som hadde samleie på Quartfestivalen og arrangørene ble også bøtelagt. Hvorfor blir ikke Rehman av politiet behandlet likt med disse? Vil hennes nakne rumpe nå havne på NRKs årskavalkade for 2005?
Nina Karin Monsen, Filosof og forfatter
(Dagbladet 06. 09. 2005)
Shabana “avslørte”
sin frihet
Shabana forsøker å få oss til å forstå i hjel at hennes uverdige handling har noe med ytringsfriheten å gjøre, og at det finnes en viktig misjon bak hennes rumpevisning. Hadde det vært et klart budskap bak hennes rumpestunt, ville vi ha oppfattet dette klart. Da ville Shabana ikke ha trengt å forklare, legitimere og rettferdiggjøre sin handling. Vi insisterer på at hun har full rett til å gjøre hva hun vil, men vi reagerer hvis hun påberoper seg ytringsfriheten som budskap bak dette, eller integrering som konsekvens av denne handling.
Lily Bandehy, Psykiatrisk sykepleier, foredragsholder om kvinne- og flyktningspørsmål,
forfatter av boken Jeg kommer fra Iran.
(Morgenbladet 16. 09. 2005)
Politisk kvinnekropp
“Hvilken skade kan en naken kvinnerumpe gjøre? Reaksjonene på Shabana Rehmans rumpestunt viser at aksjonene hennes fortsatt er nødvendige i den norske offentligheten. Det er blitt sagt at vulgære handlinger ikke er en politisk handling, men det har det vært så lenge det har vært en kroppsfiendtlig, kvinnefiendtlig og menneskefiendtlig makt å kjempe mot, det vil si siden karnevalets og fastelavnsspillenes dager.”
Wenche Larsen
(Morgenbladet 16. 09. 2005)
Tanken og handlingen
“I Norge i dag er det få som reagerer negativt på at Kristopher Schau viser både rumpa og tissen og andre analt orienterte ting på tv eller på scenen. Likeledes da han gjorde det samme som vokalist i Gartnerlosjen på 90-tallet. Og det er ikke bare han som har blottet rumpa, det har komikere og underholdere gjort flere ganger og mange steder. Den store forskjellen mellom disse rumpene, er den reaksjonen de vekker i det rommet hvor de blir blottlagt.”
“I et land med ytringsfrihet kan folk si det de mener. Det betyr ikke at man kan si og gjøre som man vil, samfunnet regulerer og setter grenser. Hvor disse grensene går, er resultat av en stadig debatt blant folk flest, i mediene, blant intellektuelle og i rettsapparatet. Likeledes er det ingen absolutt forståelse av hva som egentlig ligger i “ytring”. Dette er en del av ytringsfriheten selv, at den stadig debatterer seg selv og sine grenser. Paret som pulte på scenen i Kristiansand ble dømt og bøtelagt og straffet av norsk rettssystem. Men de var aldri i livsfare fordi de gjorde det de gjorde. Det var aldri noen som skjøt mot dem eller nære familiemedlemmer.”
“Samfunnet har sine sanksjonsmuligheter overfor adferd og handlinger som ikke aksepteres. Etter min mening har Shabana Rehman all mulig rett til å påberope seg ytringsfriheten når konsekvensene av de handlingene hun gjør blir så fatale.”
Birgithe Schumann-Olsen, Bibliotekar
(Morgenbladet 23. 09. 2005)
Rumpestuntet fra et annet perspektiv
“I flere intervjuer har hun fornektet sine pakistanske røtter. “Jeg er norsk,” hevdet hun i Dagbladet der hun poserte naken, malt i det norske flagget. I andre sammenhenger kaller hun seg verdensborger uten tilknytning verken til Norge eller Pakistan. I et debattinnlegg i Dagbladet (3. september) forsvarer hun seg mot Nina Karin Monsens kritikk slik: “Det kroppen min derimot kjenner både skam og rødme av, er din feige måte å behandle en pakistansk kvinnes rett til kunstnerisk frihet på en scene.” Shabana befinner seg midt i kryssilden på grunn av sin utydelige identitet. Hun er som en kameleon.
I sitt debattinnlegg i Morgenbladet 9. september anklager hun mediene og intellektuelle for deres manglende forståelse for rumpestuntet – “de har ingen gyldige grunnlag for å kritisere”, skriver hun. Shabana møter motstand og svarer med å sparke og skrike som en trassig unge. Det er liten forskjell mellom hennes og Krekars reaksjon på å bli løftet i været. Begge to føler seg krenket og misforstått, og begge ønsker å styre hva vi som publikum skal tenke rundt deres handlinger. Men på samme måte som Shabana opplever at rumpestuntet blir misforstått, føler minoritetsgrupper i Norge seg uthengt gjennom komikerens uttalelser i norske medier.
Shabana krever forståelse og aksept, men mangler selv både forståelse for og innsikt i etniske minoriteters situasjon. Hun tråkker på en allerede svak og utsatt gruppe som ikke blir hørt i den norske offentligheten. Shabana forsterker stigmatisering av etniske minoritetsgrupper, samtidig som hun skaper stereotypier. Denne stereotypifiseringen får tragiske konsekvenser for minoritetsgrupper idet de kommer i kontakt med det norske storsamfunnet. Når Shabana bedriver sjikanering av en religiøs gruppe, ser jeg ingen forskjell mellom henne, Hege Storhaug eller Carl I. Hagen.”
Iffit Z. Qureshi,
Flerkulturell kursleder
(Morgenbladet 23. 09. 2005)
