- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
Det ble innført såkalt 48-timers regel for saksbehandling på asylfeltet. Men på familigjenforeningssaker er saksbehandlingstiden åtte måneder, i følge UDI. I praksis viser det seg at saksbehandlingen er bortimot 13 eller 14 måneder. Og hvis papiere ikke stemmer eller du må klage på vedtaket, må du vente i ytterligere åtte måneder.
Myndigheten har iverksatt nye lover for å få ut asylsøkere ut av landet så raskt som mulig. Men på familiegjenforeningssaker er det langt og tungt. Innvandrere oppfatter dette som at myndighetene gjør det vanskelig for for dem ved å forsinke prosessen. Dette er et svært uheldig signal fra myndighetne som politikere og UDI må ta på alvor.
En av de sakene Utrop har fått mest henvendelser på gjelder familigjenforeningssaker. Frustrerte mennesker har ringt eller skrevet brev og fortalt sine historier. Det gjennomgående er den psykiske belastningen disse personene opplever under saksgangen, og flere av dem er lever i ensomhet og går rundt med tanker om selvmord.
Mens det finnes flere organisasjoner som taler asylsøkernes sak, er det ingen som taler for de som sliter med familiegjenforeningssaker. Det er skammelig at UDI tar dette for gitt. Mangelen på effektivitet på familiegjenforeningsssaker er et dårlig signal overfor innvandrere. Like før Utrop skulle på trykk ble statsbudsjettet lagt fram, og det er innvilget store beløp for å få ventetiden ned på alle saker hos UDI. Det var jammen på tide. Men hvordan disse midlene blir brukt til å redusere ventetiden gjenstår å se.
Det er ikke bare asylsøkere som senere henter ektefelle som opplever å møte veggen, men også de som er oppvokst i Norge føler dette er en tung prosess. Gang på gang blir Utrop kontaktet av personer får avslag fordi de ikke har satt seg inn i reglene godt nok. Det er advokater som tjener på dette. Mangel på informasjon om regelene er et stort problem. Selv om UDI skilter med brosjyrer og materiell som er produsert, så er det til liten nytte når det ikke har nådd fram til målgruppen. Informasjons til innvandrere er en utfordring, og statlige instanser generelt har feilet i dette arbeidet.
Til slutt litt om den den nye familiegjenforeningsloven som ble innført i 2003. Siden den gang har det vært flere ekspempler på personer som ikke har fått sine nærmeste til Norge. Fadime-drapet og den påfølgende tvangsekteskapsdebatten førte til lover som ble vedtatt i all hast, og politikere på begge sider konkurrerte med å foreslå de strengeste lovene. Resultatet ble en familiegjenforeningslov med store hull i som likevel ble vedtatt. Mødre som hadde barn i hjemlandet fikk for eksempel problemer med å bli gjenforent, og uføretrygdede som tjener mindre enn kr. 169 000 oppfylte dermed ikke underholdskravet. I denne utgaven skriver Utrop om uføretrygdede Kashif som må ta seg deltidsjobb for å oppfylle kravet om underhold. Aldersgrense på 23 år og underholdskrav kan forebygge og redusere tvang under ekteskap, men hvis samme lov er mareritt for andre, så er det noe som ikke stemmer.
