- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
Mobiltelefonen min pep inn melding etter melding. Mine norske venner gratulerte meg med at Mohamed El Baradie hadde fått tildelt årets Nobel fredspris
Jeg sendte følgende melding tilbake: ”Mordechai Vanunu hadde fortjent den prisen mer.”
Husker du Vanunu forresten? Du gjør kanskje ikke det. Mordechai Vanunu emigrerte som niåring til Israel med sin marokansk-jødiske familie i 1963. Han avtjente militærtjenesten så snart han var gammel nok til det, og startet som ung mann som tekniker ved det som skulle være Dimona kjernefysiske “forskningssenter”. Men han oppdaget snart at dette var et skalkeskjul for utvikling av Isaels atomvåpen. Mange meter under jorda hadde Israel startet produksjonen av sin første atombombe. Idag har Israel et av verdens største atomvåpen-arsenal.
Vanunus moralske kvaler må ha startet med denne oppdagelsen, for han klarte faktisk å ta bilder av Israels største hemmelighet, før han sluttet og startet sin rundtur i Asia i 1985. Bildene var presise og gode – bilder som britiske forskere et år senere skulle bekrefte var bilder av en reaktor for utvikling av atombomber. Det var i oktober 1986 at London Sunday Times hadde store overskrifter om Israels hemmelige atomvåpenprogram. Vanunu hadde med dette gjort Israels etterretningstjeneste sinte – og da mener jeg veldig sinte. Israleske agenter dopet ned og kidnappet Vanunu kort etter oppslaget i den britiske avisen, og sendte ham til Israel hvor han ble dømt til 18 års fengsel i en hemmelig rettssak.
De første elleve årene var han hele tiden i isolat, men selv da han ble overflyttet til et “snillere” fengsel ble han pålagt strenge restriksjoner om hvem han kunne ha kontakt med, hvem han kunne prate med av medfanger og hvem som fikk lov til å besøke ham i fengselet. Han var 32 år da han mistet friheten sin som pris for kampen mot atomvåpen. Som femtiåring, med en god del grått hår på hodet, ble han i 2004 løslatt.
Men ikke løslatt til full frihet nei! Han fikk strenge regler for hva han kunne gjøre og hva han ikke kunne gjøre. Vanunu har i samarbeid med israelske menneskerettighetsorganisasjoner anket saken for Israels Høyesterett uten å lykkes. Vanunu får ikke lov til å bevege seg hvor han vil i Israel, han er pålagt et totalforbud mot å prate med pressen og han får ikke lov til å forlate landet. Julaften 2004 ble han for eksempel arrestert fordi han forsøkte å komme seg inn til Bethlehem for å delta i julegudstjeneste. Da han dro til Australia i 1985 hadde han nemlig konvertert til kristendom.
I april 2005 ble disse restriksjonene fornyet til tross for sterke protester fra Amnestey Internasjonal og andre menneskerettighetsorganisasjoner.
Skulle komiteen først gi prisen til noen som kjemper mot spredning av atomvåpen, burde Vanunu vært den selvutnevte kandidaten. Tross alt betalte og betaler han fortsatt prisen for at han fortalte om Israels hemmelige og ulovlige atomvåpen. Et atomvåpenprogram ingen i Vesten snakker høyt om i en tid da verdens stormakt gikk til angrep på Irak på grunnlag av løgner om atomvåpen i landet.
Mohamed El Baradie er nok et mindre problematisk valg. Et valg som krever mindre mot og styrke. Om Vanunu ikke fikk fredsprisen, kan vi i det minste hedre ham, hans mot og hans styrke i kampen mot atomvåpen.
