Ulykkelig over at ektemannen ikke fikk lov til å reise sammen med henne hjem til Norge etter giftermålet på Sri Lanka, kastet Nirmala Christie seg over telefonen til UDI, med det samme hun var tilbake i Norge.
Damen som svarte på UDIs opplysningstjeneste, som er en servicetelefon, var svært uhøflig og skarp i tonen.
– Hun sa hun ikke hadde til hensikt å snakke med meg om gjenforeningssøknaden vi hadde sendt, siden det var mannen min den gjaldt og ikke meg. Hun kunne heller ikke svare på hvor lang tid det ville ta før søknaden ble oversendt politiet, eller når jeg kunne regne med å bli innkalt til intervju hos dem, forteller Nirmala. Vedkommende som svarte presenterte seg ikke med navn, men Nirmala hørte på språket at hun var innvandrer.
Deprimert
Etter det Nirmala Christie karakteriserer som umenneskelig oppførsel fra personer ved ambassaden på Sri Lanka, var kontakten med den uhøflige UDI-ansatte dråpen som fikk begeret til å flyte over for henne.
– Jeg ble fullstendig nedbrutt og deprimert. Moren min måtte ta fly fra Oslo til Bergen for å være hos meg, forteller den 25 år gamle medisinstudenten.
Måtte gråte
Hun kommer opprinnelig fra Sri Lanka, men har bodd i Norge siden hun var seks år. I sommer reiste hun tilbake og giftet seg med Jeyaraj Ernest (32). De er begge tamiler.
Da det lykkelige nygifte paret noen dager etter vielsen oppsøkte ambassaden i Colombo for å søke om innreisevisum, såkalt D-visum, til Ernest, ble Nirmala nektet adgang og måtte vente utenfor. To uker senere ble de innkalt til det som skulle være et intervju.
– Saksbehandleren verken intervjuet oss eller så på mappen vår. Det eneste han hang seg opp i var at Ernest tidligere hadde søkt asyl i Frankrike. Han sa at Ernest ville få en altfor lett innreise til Norge, dersom han fikk innvilget visum nå, forteller Nirmala som tok det hele svært tungt.
– En advokat jeg hadde snakket med sa det ikke var noe problem at Ernest tidligere hadde søkt asyl i et annet Schengen-land, så lenge han hadde reist frivillig tilbake til hjemlandet da søknaden ble avslått, sier Nirmala.
Hun begynte å gråte inne på kontoret til saksbehandleren, som svarte med å kjefte på henne.
– Han sa at han ikke kunne begripe at dette var noe å gråte for, og satte spørsmålstegn ved hvordan jeg kom til å klare en hverdag som fremtidig lege, når jeg begynte å grine for dette, minnes Nirmala.
Sjokkmelding
Ekteparet bestemte seg for å søke om gjenforening så raskt som mulig, sånn at de skulle slippe å være fra hverandre lenger enn absolutt nødvendig. Saksbehandleren lovte å sende papirene til UDI allerede dagen etter.
Siden Nirmala ikke hørte noe fra saksbehandleren, slik han hadde lovet, kontaktet hun selv ambassaden fire dager senere for å forsikre seg om at papirene var sendt og at alt var i orden. Da får hun en ny sjokkerende beskjed.
Ingenting hadde skjedd. Grunnet lang kø av saker og noen prosedyrer som ikke var gjennomgått, befant søknadspapirene til Ernest seg fremdeles på ambassaden.
Nirmala får nå høre at ambassaden skal sende et brev hun må besvare skriftlig. Men tiden går og ingen brev dukker opp. 3. august skriver hun til ambassaden og etterlyser det. En knapp uke senere kommer brevet samtidig med at Ernest får beskjed om at han nektes innreisevisum til Norge. I avslaget er det vist til flere paragrafer. En av dem handler om at søker kan nektes visum, dersom saksbehandler tror det kan være snakk om proforma ekteskap.
Elsker hverandre
– Vi giftet oss fordi vi elsker hverandre og trives så godt med hverandre, sier en fortvilet Nirmala, som mener saksbehandleren hadde fordommer og meninger som urettmessigt rammet henne og ektemannen.
De kommer fra samme by, men er ikke slekt. De fant tonen gjennom telefonsamtaler, etter at moren til Narmila hadde spurt om hun kunne tenke seg å bli bedre kjent med regnskapsføreren Ernest.
Etter mange og lange samtaler avtalte de å møtes i Frankrike.
– Mamma sa jeg når som helst kunne bryte kontakten dersom det ikke passet, noe han var klar over at kunne skje fra første dag. Jeg har alltid hatt lyst til å gifte meg med en tamilsk gutt, men trodde jeg skulle finne en på egen hånd. Familien min har aldri vært imot det, sier Nirmala.
Helt sikker på at kontakten med Ernest kom til å utvikle seg til noe seriøst var hun ikke før hun møtte ham ansikt til ansikt i februar i år, da han bodde i Frankrike.
Reality bedre?
– Noen spør hvordan vi kunne gifte oss etter bare å ha kjent hverandre i seks måneder. Jeg har ikke noe annet svar på det enn at han var den rette for meg, og at jeg vet at han vil gjøre meg lykkelig. Jeg skjønner ikke helt at dere aksepterer at et par spleises på tv. Der er det snakk om en gutt med 15 jenter, eller at nordmenn drar til Thailand og finner seg partnere. Hva er galt med at innvandrere i Norge finner oss en partner fra våre hjemland, så lenge man elsker hverandre? Jeg hadde ikke funnet meg en utenfor Norge, dersom jeg i løpet av livet mitt her, hadde funnet den jeg ville dele resten av fremtiden min med, forklarer Nirmala.
I midten av september var Nirmala til intervju hos politiet.
– Det var helt greit. Jeg har ingenting å skjule og inntekten min er godt over underholdskravet på 169 000 kroner, avslutter Nirmala som har sluttet å ringe til UDI. Frykten for å møte en uhøflig person i den andre enden er for stor. Nå foregår all kommunikasjon via e-post.
Gladmelding
Like før Utrop går i trykken innvilger UDI Ernest sin søknad om familiegjenforening.
– Dette er det herligeste øyeblikket i livet mitt, jubler Nirmala da Utrop overbringer henne den gode nyheten. Endelig får hun og ektemannen være sammen i Norge.
UDI beklager
Kommunikasjonsdirektør Agnar Kaarbø i UDI beklager behandlingen Nirmala Christie fikk da hun ringte UDIs opplysningstjeneste (OTS).
– Det er bare å beklage at hun ikke fikk gode og konkrete svar da hun kontaktet oss, sier Agnar Kaarbø.
Han forteller at UDI må være forsiktige med hva de sier til referansepersoner, siden de juridisk sett ikke er part i saken, men at de prøver å være smidige og fleksible.
Kommunikasjonsdirektøren ber om å bli trodd på at de jobber mye med hvordan folk som bruker dem, skal bli mottatt på en best mulig måte.
– Men jeg ser ikke bort fra at det skjer glipp. Derfor har vi også et stort fokus på service. For vi vet at folk som benytter oss, journalister og den øvrige offentlighet følger nøye med på hva vi gjør, sier Kaarbø.
UNDERSAK
Nirmala hadde rett
Først sier ambassadøren at gjenforeningssøknaden ble sendt to dager etter intervjuet. Siden innrømmer han at dette ikke skjedde.
Av Kjetil Hegna
Søknaden om gjenforening ble ikke sendt dagen etter møtet på saksbehandlerens kontor, slik saksbehandleren lovet. Den forlot heller ikke ambassaden to dager etter møtet, slik ambassadøren først hevder overfor Utrop. Det viser seg at søknaden først ble oversendt UDI 11 dager senere, nærmere bestemt 1. august.
Det var ingen enkel sak å få en kommentar fra den norske ambassaden på Sri Lanka. Utrops første henvendelse ble ikke besvart. Først etter at Utenriksdepartementet hadde oppfordret ambassaden til å svare på kritikken, ble det mulig å få ansatte ved ambassaden i tale.
Men Utrop fikk ikke snakke med saksbehandleren, som også er en av lederne ved ambassaden. I stedet måtte vi ta til takke med ambassadør Hans Brattskar. I løpet av den nøye tilmålte tiden han tilgodeså Utrop, var han lite villig til å kommentere oppførselen og handlingene til en av sine ledere.
I stedet gjentok han gang på gang at de ansatte ved ambassaden gjør en god jobb.
Ifølge ambassadøren benekter saksbehandleren at han skal ha vært ufyselig eller kjeftet på Nirmala under møtet på sitt kontor. Han skal også nekte for at han har uttalt at Ernest ville få en altfor lett innreise til Norge, dersom han hadde gitt ham innreisevisum.
Årsaken til at Nirmala ble nektet adgang til ambassaden da Ernest skulle hente søknadspapirer, har ifølge Brattskar med sikkerhet å gjøre.
– Etter at vi har opplevd en del ubehagelige episoder i forbindelse med Norges rolle i fredsprosessen her på Sri Lanka, må vi begrense antallet mennesker som til enhver tid oppholder seg inne på ambassaden, sier han.
Selv om den sitter langt inne, kommer det til slutt en liten innrømmelse fra ambassadøren.
– Det er klart at vi gjør feil, vi som alle andre, medgir Hans Brattskar.
