– Jeg går ut fra at jeg befinner meg sovende i det lille steinhuset jeg leier utenfor byen og utenfor turistområdet. Men, som de sier på spansk: “pregunta a las mariposas” (Gå og spør sommerfuglene). Pokhara består av to deler: Pokhara City og Pokhara Lakeside. Førstnevnte består av bygninger i varierende størrelse og kvalitet, ment for forskjellige formål, mens Lakeside har, siden den første utlendingen dukket opp her (jeg tror det var like før klokken syv), en hel masse hoteller og gjestehus. Slik er det gode muligheter for å huse de mange tilreisende av alle nasjonaliteter, farger, fasonger, kjønn og størrelser.
Mange av de tilreisende her i Pokhara kommer fra, eller er på vei til, en fottur i Himalayas fjellkjede. Det er mange måter et menneske kan velge å tilfredsstille sine eventyrlystne sider her, blant annet: gå tur i fjellet, fjellklatring, sykling i fjellet, rafting, fisking, eller min personlige favoritt: å pervertere mitt sinn med bøker mens jeg ser solen sakte gli fra den ene fjellsiden til den andre og jeg funderer på hvor det ble av dagen (eller mens jeg lytter til regnet som faller). Etter å ha reist flere måneder på kryss og tvers av India, føles det nå godt å være her i Pokhara under monsoon (regntiden). Savnet etter et eget kjøkken og et eget hus hvor man kan følge sine egne vaner (og uvaner?) ble stort, etter å ha sovet altfor mye på gjestehus og hoteller. Som alle reisende vet: på gjestehus og hoteller har man kun et lite rom med en seng og et skrivebord, noen ganger eget bad, andre ganger delt bad.
På et av gjestehusene her viste det seg at en grisk eier leide ut et stort rom til et fransk par for 200 rupees pr. natt, mens han fant det naturlig å kreve 250 rupees for et lite rom av meg. Pruting er ofte en nødvendighet, og mange steder må man betale ekstra fordi man er hvit, da noen folk er av den misoppfatning at alle hvite er rike… Dette opplever man særlig i turistområder, både her i Nepal og i India.
Uansett. Et hus er bedre, og faktisk også billigere for meg å bo i. En del opprydding krevdes ved innflytting, ettersom de forrige leietagerne tydeligvis ikke har vært blant de mest sensitive angående skitt og lort. Tre rom i alle størrelser (small, medium, large), kjøkken og bad, samt en veranda foran huset hvor det er mulig å nyte frokosten, mens man titter på livet i den lille fiskedammen og sommerfuglene som åpenlyst og skamløst kopulerer med den lokale fauna. I hagen vokser det sitrongress, marihuana og andre velgjørende urter og vegetasjon som jeg, på grunn av min utilstrekkelighet/uvitenhet ikke kan navngi. Kort tid etter min innflytting dukket to reisende russere opp som var på utkikk etter husvære. De ønsket å tilbringe litt tid i Nepal mens de venter på at alle de talløse reisende atter samler sine styrker i Goa, India, etter monsoon. “Bo litt her mens dere venter”, sa jeg, og deretter gikk vi straks i gang med å transformere det støvete steinhuset til et levelig, kreativt og taktisk HovedKvarter (HK), hvor dagene går med til matlaging, boklesning, skriving, produksjon av oljemalerier og gitarspilling (og selvfølgelig også mindre spennende aktiviteter som for eksempel håndvask av klær).
HK består nå av to russere og en norsk mann, samt et ukjent antall rotter som er bosatt i bambusrørene som holder taket oppe. En av rottene har ominnredet innsiden av bambus sofaen i stua til et rottereir, og etter å ha diskutert rotten spesielt, og skadedyr generelt, har vi bestemt oss for å kaste rotta ut av huset ved hjelp av en ikke-dødelig rottefelle vi fant henslengt på kjøkkenet fra de tidligere leieboerne.
Om den ikke-dødelige rottefella fungerer som den skal, vil vi nå være i stand til å påtvinge rotta de harde realitetene av den nye hus politikken, uten å påføre den fysisk skade. Rottas mentale belastning ved å bli kastet på dør, vil jeg velge å ikke spekulere for mye over, men det kan selvfølgelig innvendes at psykiske belastninger og reaksjoner kan forekomme da hjemløshetens nye virkelighet gjør sitt inntog.
Etterhvert som regnet vil falle kraftigere, lengre og oftere, vil naturen selv sørge for å holde skadedyr i sjakk. Hvordan? Jo, ved hjelp av en annen av naturens finurlige skapninger. En herlig og vakker skapning, som forøvrig er lite verdsatt i bibelen (om man bor legger altfor mye vekt på bibelen, kan jo også diskuteres), nemlig slangen. Flere rykter fra naboer sier at slangene snart vil gjøre sitt inntog, og personlig må jeg si at jeg ser frem til dette med stor glede. Som et lite barn som venter på årets første snøfall, venter jeg i spenning på å fange årets første slange!
Apropos slanger. Den lille dammen utenfor huset brukte vi to dager på å tømme for det grønne, illeluktende, algeholdige vannet (ca. 4 000 liter) ved hjelp av to bøtter. Under denne prosessen fant vi ut at en fisk (etterlatenskaper fra tidligere leieboere) og seks frosker (som mest sannsynlig har flyttet dit frivillig) var bosatt i dammen. Fisken ble med største omhu overført til en bøtte, mens froskene klynget seg opp i et hjørne av betongen mens vi feide bort den algeholdige møkka på bunnen. Grumset fra bunnen ble brukt som grojord for urtene i hagen, og fisken ble sluppet tilbake i dammen etter vi hadde fylt den med ferskt fjellvann fra bekken.
Neste dag våknet vi opp til en sjokkerende virkelighet i HovedKvarteret, da vi innså at fire av de seks froskene, samt den enslige fisken, var sporløst forsvunnet! Hva var hendt?! Hvor hadde fisken gått? Hadde den i det hele tatt gått? (den kunne jo ikke svømme noe sted!) Fisken og froskenes forsvinningsnummer førte straks til spekulasjoner om Maoistene var involvert i en ny kidnapping, og om vi muligens ville motta krav om løsepenger i løpet av dagen. Ettersom kravet om løsepenger ikke dukket opp, trakk vi den konklusjonen at den lokale populasjon av slanger hadde benyttet seg av mørket for å gjennomføre “kidnappingen”.
På grunn av sakens “natur”, kom vi også frem til at rettslige skritt angående forsvinningen vil være nytteløse. Og vi anser det som nærmest umulig å produsere det nødvendige bevismaterialet vi trenger for å få utstedt en arrestordre på mistenkte fra de lokale myndigheter. Uansett, med en slik arrestordre for hånd, ville det bli vanskelig å lokalisere mistenkte (slangen).
Selvfølgelig kan vi, igjen, gjøre som i Spania: “Pregunta a las mariposas”, da kanskje de kan gi et svar på hvor mistenkte befinner seg. Men, om man dømmer ut fra mine observasjoner av sommerfuglene, later det til at de til stadighet er opptatt med den lokale fauna, og ikke bryr seg nevneverdig om fisker og froskers forsvinninger… Uvitenhet er lykke.
Når jeg sitter i mine naturskjønne, varme, regnvåte, sol fylte omgivelser, med byen i nærheten med alle dens fasiliteter og vakre ansikter, må jeg innrømme at ønsket om å returnere til Norge, som har slått meg ved flere anledninger i løpet av reisen, er befriende fraværende. Hvorfor være fattig, hjemløs og kald i Norge, da jeg kan leve et herlig liv i Nepal? Mitt nye hovedkvarter her i Nepal er så fredelig og fint at jeg noen ganger tar meg selv i å tenke:
“Har verden sluttet å skje, eller er jeg allerede avgått ved døden?”
Mest sannsynlig skjer det fremdeles ting der ute i verden et sted, men på grunn av mangel på aviser, radio og tv (eller rettere sagt min manglende interesse i å gå til anskaffelse av de), og min manglende interesse i å oppsøke noe som helst av informasjon om verdenspolitikk, sport, tv-programmet, eller kommentarer fra presidenter av land som har en mentalitet som ikke ser noen motsetninger i å invadere andre land for å påtvinge de pasifisme og anti-terrorisme, bringer min mentalitet nærmere sommerfuglenes: Uvitenhet er lykke. Mitt eneste personlige bidrag til anti-terror krigen bestod av en gåtur, og en bønn, ved Pokharas Freds Tempel.
Tempelet er lokalisert ved sørsiden av Phewa Lake. Phewa Lake er den viktigste innsjøen i Nepal og den dominerer Pokhara City på samme måte som Macchapuchre dominerer utsikten.
Det buddhistiske fredstempelet (kalt Stupa) ble konstruert på 1990-tallet av japanerne, og det er et utmerket sted for å se hele innsjøen og de snøkledte toppene til Annapurna og Macchapuchre, Himalaya.
Det er buddhistiske bilder på fire sider av tempelet, og det er belyst nattestid, noe som gir det et nydelig skinn der det står fredelig på toppen av den lille fjelltoppen. Et annet tempel, dedikert til hindu-gudinnen Barahi, finner du i midten av Phewa Lake. Tilgjengelig via båt.
Som nevnt er vårt hovedkvarter lokalisert utenfor byen. Og det er derfor passende å avslutte med et sitat fra bibelens “revelations” (desidert den mest komiske delen av bibelen): “But outside the city are the perverts…” Revelation 22:15.
Sees på utsiden!
