- Sannheten om Vladimir Putin - 21.09.2006
- Sirkusartister - 06.09.2006
- Fabricating Terrorism - 06.06.2006
Kan du se for deg meg som Norges neste statsminister? Trakk du litt på smilebåndet? Ta en titt til på navnet mitt. Trakk du på smilebåndet nå? Kanskje er tanken like fjern som å se for seg en svart kvinnelig president i USA? Slike eksempler kan gi oss en forståelse av det som har skjedd i Frankrike de siste dagene. Protester på fravær av like muligheter for alle. Det er et godt eksempel på ekskludering.
Selv om man aldri kan akseptere vold som protestmiddel, gjør man en stor feil om man ikke forsøker å forstå hvorfor nettopp dette ble tilfellet i Frankrike. Når man som innvandrer, og da især en ikke-vestlig innvandrer, føler at en ikke kan oppnå de samme mulighetene som eksempelvis etniske nordmenn, vil man ikke føle den samme tilhørigheten til samfunnet. Det kan føre til at man føler at man ikke har de samme forpliktelsene til samfunnet. Det betyr i praksis at man ikke lenger respekterer loven.
Ved å føle at en er en del av noe stort, et fellesskap, større enn en selv, vil en til tider ofre sine personlige interesser til fordel for fellesskapet. Det er nok av eksempler på det, fra soldater som dør i krigen for fedrelandet til folk som har brukt livet sitt på å forkynne et religiøst budskap. Når en stadig føler at det andre fellesskapet en tilhører som minoritet blir utsatt for sjikanering og hån fra media som representerer majoriteten vil man muligens ikke bare la være å overholde sine forpliktelser overfor majoriteten, men til og med sabotere og gjøre opprør. Som en slags hevn eller en måte å uttrykke sin misnøye på. Er ikke det nettopp det ungdommen i Paris og andre steder i Frankrike har uttrykt?
Den franske integreringspolitikken har sine svakheter, og istedenfor å innrømme dette og erklære at man vil gjøre noe med det, kjøpte den franske innenriksministeren Nicolas Sarkozy en annonse på søkemotoren Google for å få støtte mot ”opprørerne”, som en del av den kommende valgkampen. Egosentriske politikere utnyttet altså situasjonen for å markedsføre seg. Det vil kanskje bidra til å øke oppslutningen om det aktuelle parti på kort sikt, men på lang sikt vil det kun føre til at problemene hoper seg opp.
Har vi slike problemer i Norge? Minoritetsungdommer på Holmlia konstaterer i en artikkel skrevet av Hans Petter Sjøli i Klassekampen at Norge ikke er som Paris. Nei, Norge er ikke som Frankrike, for i Norge er det langt færre innvandrere i antall og prosentandel enn Frankrike, og økonomien går så det suser. Det samme kan ikke sies om den haltende franske økonomien, hvor arbeidsledigheten er på 10 % og på skremmende 20 % i Paris sine forsteder. Så spørs det om det ikke hadde blitt verre i Norge enn Frankrike dersom vi hadde nærmet oss slike tall. Norge, i motsetning til Frankrike, er et land med liten og ny erfaring med folk fra andre verdensdeler, dessuten er det mye enklere å peke ut ikke-vestlige innvandrere ut fra deres utseende.
Samfunnet må ta imot minoritetene med et smil og åpne armer. Når inviterte du sist en muslim til julemiddag? Gjør det! Det er snakk om inkludering, den viktigste forutsetningen til integrering. Dette er en appell til storebror, majoriteten, til å ta vare på oss, minoritetene, slik at vi kan gjengjelde dette. Når inviterte vi en etnisk nordmann til eid-middag?
