Rundt 60 organisasjoner, foreninger og offentlige instanser var invitert til konferansen. Bakgrunnen for denne er at Norge i 2005 har fått midler til prosjektet “National awareness-raising to combat discrimination” – nasjonal bevisstgjøring for å bekjempe diskriminering – gjennom EUs femårige handlingsprogram mot diskriminering (Community Action Programme to combat discrimination). Arbeids- og sosialdepartementet har det formelle ansvaret for prosjektet og samarbeider med Kommunal- og regionaldepartementet. Sosial- og helsedirektoratet er ansvarlige for gjennomføringen.
Under konferansen diskuterte man forskjellige strategier og brukte vedtatte målsetninger for å styrke diskrimineringsvernet for alle mulige grunnlag (i denne anledning kjønn, legning, etnisitet og funksjonshemming) samt definere forskjellen mellom skjær diskriminering og lovlig forskjellsbehandling. Et av de viktige punktene var å kartlegge målgruppene. Her kom man fram til konklusjonen om at målgruppene er individene som diskrimineres, og virksomheten som skal sikre og veilede den diskriminerte. Samarbeid på tvers av grunnlag gikk gjennom som en rød tråd. Øremerkede midler til organisasjoner som kan samarbeide på tvers av interessegrupper ble ofte foreslått som “gulrot”.
Universell utforming og “empowerment” ble foreslått som hovedverktøy. Førstnevnte skal prøve å dekke samtlige diskrimineringsgrunnlag på gunstigst mulig måte, mens “empower-ment” går ut på at gruppen bevisstgjøres og får bedre kunnskap om lovverket og at diskriminering ikke bare er når det er åpenbart, men også når det er skjult diskriminering.
Først ble vi hilst velkommen av Gunn Elin Bjørneboe før tidligere statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet, Helge Eide, kom til ordet.
– Vi vil ha et samfunn hvor ingen blir tråkket på, et samfunn uten diskriminering; et samfunn for alle, sa Eide.
Videre forklarte han målsetningene for ikke bare konferansen, men også for hele prosjektet. Eide poengterte at konferansen skal bidra til kunnskap og debatt om diskriminering i Norge, bedre forståelse av fenomenet (bl. a. økt konsensus om skillelinjene mellom ulovlig diskriminering og lovlig forskjellsbehandling), samt kunnskapsstrategier om hvordan diskrimineringen kan bekjempes.
Innvandrere og transkjønnede sterkt utsatt
En av innleggsholderne som fikk mye oppmerksomhet under konferansen var transkjønnede Tone Maria Hansen, leder i LFTS. Temaet transkjønnethet har i lang tid vært underlagt sterk tabu, og forskningen har vært enten minimal eller på “utsiden”. Hansen belyste en virkelighet som for en gruppe mennesker er langt unna hva vi kan kalle idealet i Norge 2005. Krenking og sjikanering på arbeidsplassen, med påfølgende reduksjon av stilling eller oppsigelse og hets i lokalsamfunnet er blant reaksjonene. Slik har livet vært for tre konkrete “case studies”, eller for den saks skyld personer som i den sammenhengen ikke kunne nevnes. Og alt dette kun fordi de føler seg innesperret i feil kropp. Hansen var klar i sin sak om hva som måtte gjøres:
– Skal vi bekjempe diskriminering og stigmatisering, må holdninger påvirkes. Da er det avgjørende at det gis mulighet for innsikt og kunnskap som kan bidra til bedre kjennskap og forståelse for transkjønnete. Vi i LFTS ønsker å gjøre noe med det, men da er vi avhengig av å ha myndighetene med oss og støtte vårt viktige arbeid.
Under Bondevik-regjeringen vedtok man diskrimineringsloven (som går ut på religion og etnisk tilhørighet). I tillegg skal norsk rett og forvaltningspraksis samsvare med forpliktelsene man har gjennom FNs rasediskrimineringskonvensjon. Likevel er det fortsatt stort sprik mellom teori og praksis, og langt på vei nådd målsetning. Tall framlagt i konferansen viser at Senter mot etnisk diskriminering (SMED) fikk hele 275 nye rettshjelpssaker – altså gjennomsnittlig mer enn én hver arbeidsdag. En av sju innvandrer har opplevd å bli plaget på jobben grunnet sin etniske bakgrunn. Hver femte rapporterer at de er blitt diskriminert på boligmarkedet.
Lite research om
diskriminering
Innlegger Kristian R. Tronstad, til daglig koordinator for innvandrerrelatert statistikk hos Statistisk sentralbyrå, kom med sitt egen “regnskap”. Han henviste til egne tall fra 2002-målingen, som viste at gjennomsnittlig arbeidsledighetstall for hele innvandrerbefolkningen lå på 9 %. Etter landbakgrunn kommer 16 % av disse ni prosent fra Afrika, mens lavest ledighet har man blant andre nordiske nasjoner. Av de ikke-vestlige er det Øst-Europa som har lavest ledighet på 8 %. Her kan man spore en oppgang blant afrikanerne i forhold til 1998-tallene, men ikke så høyt som “toppåret” 1994, da ledighetsprosenten var så høyt oppe som 24 %. Ledighetsprosenten ligger rundt 4 % hos etniske nordmenn ellers.
Koordinator Tronstad viser til SSBs kvalitative metoder og datainnsamling som grunnlag for tallene. I følge han er måling av diskriminering en ganske ny disiplin innenfor faget:
– EU direktivene, som inneholder en felles definisjon av diskriminering på flere grunnlag er et godt utgangspunkt. Her må vi imidlertid huske at ulike diskrimineringsgrunnlag har ulike behov, men også ulik tilgang til data. Behovet for dokumentasjon må også veies mot personvern.
UNDERSAK
OBOS-sjef: – Innvandrere prises ut
Under parallellsesjonene første dag av konferansen holdt konsernsjef i OBOS, Martin Mæland, et kvarters lang innlegg. Han er fullt klar over minoritetsnordmenns slitsomme hverdag på boligmarkedet.
– Obos har 30% av boligmassen i Oslo og omegn. I europeisk målestokk er dette lite, noe som kan forklares ved at man i Norge nesten har hatt i veldig liten grad tradisjon for offentlige utleide boliger i de siste 50-60 årene. Etterkrigsprinsippet om at folket skulle eie sin bolig har ført til at boligene selges og leies ut til ren markedpris. Og har man høy boligstandard så får man høye boligpriser, noe som stenger ut lavlønnsgrupper eller nykommere/innvandrere med mangelfull kapital. Så vi kan godt si at dette er den største diskrimineringen på boligmarkedet; når det er for dyrt for enkelte grupper å kjøpe seg egen bolig.
Obos-sjefen er også klar over at innvandrere sliter med å skaffe seg bolig. Han mener likevel at mange i denne gruppen må ta selvkritikk for egne ugunstige boforhold.
– Når det gjelder klagestatistikkene om unndragelse fra husregler, er det spesielt to kategorier hvor innvandrere og utlendinger topper: oppgangslukt og nattebråk. Her må man kunne ta tak i situasjonen selv.
Han nevner spesielt en bestemt borettslag i indre by, hvor det er store problemer med utrygt bomiljø, forsøpling og forslumming. Mæland mener likevel dette ikke er OBOS sitt ansvarsområde.
–Vi prøver alltid å være behjelpelige, men vi er først og fremst et utleiefirma. Her er det sosialkontorene og de kommunale instansene som må hjelpe til, sier han og legger til:
– Vi i OBOS ser ofte det som vanskelig å få med innvandrere med i styrene, selv i borettslag hvor de er i sterk flertall. Vi opplever mange som svakt integrerte og med lite kjennskap til norsk språk og organisasjonsliv.
