Over 2 000 mennesker er allerede arrestert, 260 voksne er fengslet og 400 tenåringer har blitt satt i varetekt eller har fått andre typer straff. Den sosiale uroen som sprer seg over hele Frankrike og deler av Belgia startet etter at to tenåringsgutter ble drept etter at de gjemte seg i en transformatorstasjon. Innbyggerne i Clichy-sous-Bois, en forstand til Paris, tror at politiet jaget dem til døde selv om politiet nekter for dette.
President Jacque Chirac er i skrivende stund under sterk kritikk i de franske mediene for å ikke komme med offisielle uttalelser. Nasjonen går nå gjennom den verste perioden med opprør siden 1968. President Chirac har kun uttalt seg til journalister en gang etter et hastemøte i det nasjonale Sikkerhetsrådet.
Nicolas Sarkozy, en kontroversiell innenriksminister som mange finner ansvarlig for opprøret på grunn av hans politikk har forsterket sin posisjon. I følge meningsmålinger publisert i Le Figaro støtter 56 % av franskmennene hvordan han handler i denne krisesituasjonen.
Gamle minner
Etter at diplomatiet feilet har myndighetene tatt i bruk en 50-år gammel lov fra den tiden Frankrike var i krig med Algerie. Loven gir utvidede rettigheter for lokale myndigheter til å innføre restriksjoner, inkludert å ilegge portforbud. Den loven har kun blitt benyttet to ganger siden 1955, og selv under det berømte studentoppgjøret i 1968 ble den ikke brukt. Meningsmålinger utført av avisen Le Parisien visste at ca. tre fjerdedeler av franskmennene støttet portforbudet. Kritikere av portforbudet sier at det vekker urolige minner fra krigen med Algerie. Dette er levende minner for mange av dagens opprørere, de er etterkommere av immigranter fra Nord Afrika som overlevde krigen. Le Monde skrev at Frankrike sender en brutal meldning til unge mennesker fra drabantbyene: at staten kommer til å behandle dem på den samme måten som deres besteforeldre ble behandlet.
Den åtte år lange krigen som sluttet med at Algerie ble selvstendig, tok livet av flere hundre tusen mennesker og sendte flere tusen på flukt til Frankrike. Rachid Arhab, en av de få kjente minoritetsjournalister i Frankrike, sier at han fremdeles føler at for mange franskmenn er han en levende påminnelse av krigen.
– Når de ser hvordan den andregenerasjons immigranter fra Algerie brenner biler og bygninger, vekker det negative følelser på nytt, sier han.
Identitets-krise
Arhab mener at for de tidligere generasjoner av innvandrere var det lettere enn for de unge i dag. Hans generasjon hadde mye nærmere tilknytning til hjemlandet.
– Når noen sier til meg “Du er ikke fransk”, kan jeg ta asyl i mine etniske røtter, sier han og legger til: – Men de unge i dag kan ikke gjøre det.
Emmanuel Todd, historiker og demograf, tror ikke at oppgjøret viser skille mellom andre generasjons innvandrere og etniske franskmenn.
– Jeg ser noe helt motsatt. Jeg mener at oppgjøret viser at de nekter marginalisering. Det som skjer i dag ville vært umulig hvis immigrantenes barn ikke hadde adoptert noen av de grunnleggende verdiene fra det franske samfunnet, for eksempel likestilling og frihet.
Todd viser også til at unge mennesker av afrikansk eller arabisk opprinnelse i Frankrike lever et liv som er veldig annerledes fra livet til f. eks. pakistanere i England og tyrkere i Tyskland.
– Allerede i 1990 giftet 25 % av jentene med opprinnelse fra Algerie med menn fra andre land. Det gjorde bare en prosent av jentene med tyrkisk opprinnelse og nesten ingen av pakistanere bosatt i England.
Stor arbeidsledighet
Situasjonen i drabantbyene ble forverret av den økonomiske nedturen, den var vanskeligst for innvandrere i områdene. Mange jobber kom aldri tilbake, og arbeidsledigheten er i dag ca. 35 %. Den siste sosialistregjeringen prøvde å forbedre situasjonen, politiet bekjempet kriminalitet og staten sponset flere jobber for de unge. Men begge initiativer tok slutt når Jacque Chiraq ble valgt til president.
I følge fransk Census fra 1999 er arbeidsledigheten blant innvandrere fra Algerie, Marokko, Tunisia og Tyrkia rundt tre ganger høyere enn blant innvandrere fra andre europeiske land og etniske franskmenn. Det gjelder alle aldersgrupper, men situasjonen er verst for de unge mellom 15 og 24 år. Som resultat av oppgjøret har de Villepin skissert mulige tiltak for å bekjempe diskriminering og langvarig ledighet. Men det er fremdeles ukjent hvordan oppgjøret vil ende.
