- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
I fjor sommer mellomlandet jeg og søstra mi med hver våre to barn på Charles de Gaulle flyplassen i Paris. På vei inn til Paris kjørte vi forbi nedfalne bygninger, forfalne områder og arbeidsledig ungdom som danket rundt midt på dagen.
Ute i Paris’ herlige gater og blant verdenskjente severdigheter var vi to ganger vitne til at politiet nokså hardhendt stanset to “ikke- hvite” ungdommer, satte håndjern på dem før de ble dyttet inn i en ventende politibil. Det kan godt være at politiet hadde all grunn til å arrestere disse ungdommene, men må det gjøres så hardhendt? Jeg husker barna våre ble redde.
Jeg overbeviste meg selv om at jeg hadde overdramatisert både her og der, og jeg nøt heller vakre Paris og dyttet alt det stygge unna!
Men da bildene av brennede biler, tusenvis av politimenn i utstyr, unge håpløse mennesker enten de nå var med i gjenger eller bare var unge mennesker uten så mye håp – da disse bildene slo meg rett i fjeset – da kom bildene av de triste drabantbyene, av politiet, av de to unge franskaraberne tilbake i klare farger og konturer.
Folk som har fulgt fransk innenrikspolitikk har lenge visst at dette opprøret bygget seg opp. Allerede på åttitallet gikk debatten høyt om drabantbyene, forfallet, arbeidsledigheten.
Analytikere snakker om at opprøret er de fattiges kamp mot en elendig hverdag. Franske minoriteter beskriver selv opprøret som et opprør mot fattigdom, mot diskriminering, mot arbeidsledighet – kort sagt et opprør for å gjenvinne menneskeverdet. Frankrikes statsminister Dominique de Villipan har selv innrømmet at grove feil er blitt begått overfor immigranter. Selv hadde jeg håpet at fjerdegenerasjon av innvandrere kunne bli kalt franskmenn. Tross alt har de alle fransk statsborgerskap, og deres fedre og forfedre har også hatt fransk statsborgerskap – selv om de heter Ali, Fatime og Mohamed. Men Mustafa, Nadia, Ahmed er alle navn i en rekke statistikker:
Hvert år faller 150 000 minoritetsungdom (med arabisk eller afrikansk bakgrunn) ut av grunnskolen uten å få seg noe vitnemål. Det betyr at i løpet av de siste tyve årene har tre millioner med minoritetsbakgrunn falt ut av skolen. Det er ikke urimelig at en viss prosent ender opp i gjengmiljøer og deltar i kriminelle handlinger, eller i voldelig handlinger.
Det er opp til 40 % arbeidsledighet blant franskmenn med minoritetsbakgrunn. Selv de som klarer å få seg en eller annen form for utdanning har problemer med å få seg jobb. Det finnes ingen med minoritetsbakgrunn i det franske parlamentet, eller i lokale råd. Det finnes ingen med minoritetsbakgrunn i ledende stillinger i kommune, stat eller privat. Slikt skaper frustrasjon, slikt skaper segregasjon, slikt skaper neppe en tilhørighet til landet.
Regjeringen har lovet at de skal jobbe for å presse arbeidsledigheten ned, at de skal bedre utdanning, at de skal tredoble stipendier i fattige strøk. Men ingen tidsplan er lagt for dette programmet.
I mellomtiden er lokale ledere gitt fullmakt til å innføre unntakstilstand og politiet har fått utvidede fullmakter. Personlig mener jeg selvsagt at ingen skal ha lov til å kaste Milotov bomber og komme ustraffet fra det. Det er nok mange skyldige sjeler blant minoritetsungdommene også. De må selvsagt straffes. La oss bare sørge for at ikke enda en generasjon synker i håpløsheten bare fordi de heter Mohamed og Fatima. Akkurat dette er en oppgave for alle regjeringer i Europa.
