- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Det som før het Britisk Somaliland, fikk 26. juni 1960 sin uavhengighet, 1. juli samme år ble den italienske delen i sør også uavhengig, og de to slo seg sammen og dannet det som ble Den Forente Republikken Somalia.
Etter at den daværende president ble myrdet, overtok general Mohamed Siyad Barre makten ved militærkupp i 1969, og hans diktatur varte til 1991, da regjeringen kollapset. Hans, og mange somalieres, drøm var å samle alle somaliere til et land, enten de var bosatt i Etiopia, Kenya, Djibouti eller innenfor Somalias grenser. Han gikk til krig mot Etiopia for å erobre Ogaden, den somaliske delen, men tapte.
Selv om Barre hadde bannlyst klansystemet i Somalia, er dette en realitet det ikke er lett å forandre. Særlig for den store nomadiske del av befolkningen er klantilhørighet meget viktig, og alle forholder seg til den. Barre benyttet seg da også selv etter hvert i økende grad av det.
Misnøyen med hans styre økte, og flere motstandsorganisasjoner oppsto, for det meste basert på klan. En av de første og største var Somali National Movement, dannet av eksilsomaliere i London, som hovedsakelig besto av folk fra Issaq klanen, den dominerende i Nordsomalia. Befolkningen i det tidligere Britisk Somaliland hadde lenge følt seg dårlig behandlet av regjeringen, og var misfornøyd med det de oppfattet som diskriminering og undertrykkelse. I likhet med andre grupper ble de også utsatt for grusomheter av Barre og hans regjering, ettersom han følte seg truet og omga seg med sine egne klansmenn. I 1988 ble hovedstaden i nord, Hargeisa, og en annen by, Burco, bombet til ugjenkjennelighet av Barres fly, riktignok ført av utenlandske piloter. Så å si alle hus var ødelagt, det var lagt en million landminer, og befolkningen rømte til Etiopia, Djibouti og land lenger unna.
Da det lyktes å styrte Barres forhatte regime i 1991, viste det seg snart at uenighetene blant de som tidligere hadde kjempet mot en felles fiende var for store til at landet kunne holdes forent, og 18.mai ble Republikken Somaliland dannet. Ettersom unionen i 1960 var inngått frivillig, og Somaliland endog fikk sin uavhengighet fire dager før resten av landet, mente man å kunne trekke seg og gå tilbake til de tidligere kolonigrensene. Etter 14 år er republikken ennå ikke anerkjent som eget land.
Til tross for dette har det vært gjort store framskritt. Den ødelagte bebyggelsen i Hargeisa er nå for en stor del restaurert, og mange nye hus er kommet til, nye bydeler er under utvikling, i skarp kontrast til den utbombede og nesten folketomme byen jeg først så i 1991. Flere store nye hoteller er i drift, det er stor handelsaktivitet, trafikken, som er betydelig, reguleres i sentrum med trafikklys og politi. Landet har en folkevalgt president, og det ble nylig avholdt parlamentsvalg.
Gjenoppbyggingen har vært mulig på grunn av økonomisk støtte fra Somalilands diaspora-befolkning , som trofast har sendt penger hjem i alle de år de har vært ute av landet, spredd over hele verden. Mange har nå reist tilbake og investert i hjemlandet.
I motsetning til det øvrige Somalia, der flere store klaner slåss om makt og posisjoner, er Somaliland dominert av en stor klan, Isaaq. Selv om det her også har vært stridigheter, har man kommet til enighet på tradisjonell måte, ved å snakke sammen, uten ytre innflytelse og innblanding.
Resultatet er at det nå er relativt rolig, og parlamentsvalget, som ble avholdt i slutten av oktober, gikk for seg ordnede forhold og med stor oppslutning. Det finnes ikke manntall i Somaliland ennå, og det var en utfordring å unngå at folk stemte to ganger i sin entusiasme for å få inn sin kandidat fra ett av de tre partiene. Da valglokalene stengte var det fremdeles køer utenfor flere valgstasjoner og ikke alle fikk avgitt stemme. Observatører fra mange land, bl.a. Norge, var til stede og var stort sett fornøyd med
Organiseringen, selv om det er rom for forbedringer.
De tre partiene er UDUB, regjeringspartiet, og Kulmiye, tradisjonelt med oppslutning fra den tidligere motstandsbevegelsen SNM, som kan sies å ha stått bak frigjøringen av landet. Leder er SNM veteran og tidligere formann , Ahmed Siilanyo. Han tapte for øvrig presidentvalget for to år siden med bare 80 stemmer til den nåværende president, Dahir Rayaale Kahin. Det tredje partiet, Welfare and Justice party, UCID, ledes av Feisal Ali Waraabe, som har vært asylsøker i Finnland, og partiets politikk er i stor grad basert på skandinaviske sosialdemokratiske prinsipper, i følge programmet deres. Dette partiet har stor oppslutning blant yngre mennesker, ofte med utdannelse fra utlandet.
Siden dette var første gang siden 1991 at det ble gjennomført et slikt valg, så demokratisk som mulig, hersket det stor spenning. Det tidligere parlamentet besto av representanter utnevnt på klanbasis, og selv om man aldri kommer bort fra lojalitet til klan hos somalierne, skulle representantene nå velges på basis av sine partiprogram. Regjeringspartiet fikk flest stemmer, men stemmene var forholdsvis jevnt fordelt mellom de tre partiene, og Kulmiye og UCID til sammen er nå i majoritet. De ser ut til å ville samarbeide.
Alle tre partiene godtok valgresultatene. To kvinnelige representanter – av 82 – ble valgt. For øvrig har Somaliland hittil hatt kvinnelig utenriksminister og barne- og familieminister. Det store antallet ministrer skal nå reduseres.
Målet for de fleste somalilendere er å bli anerkjent av verdenssamfunnet, og få fortsette å bygge opp landet sitt uten å være en del av det Somalia som verden anerkjenner, men som dessverre fremdeles ikke fungerer som land. I to år støttet verden opp om såkalte fredsforhandlinger i Kenya, resultatet ble valget av en president og regjering som etter et år ennå ikke har klart å samle seg, presidenten, Abdullahi Yusuf, en kjent krigsherre, har ennå ikke våget å komme til hovedstaden Mogadishu, der halve regjeringen befinner seg, mens han, statsministeren og den andre fraksjonen har slått seg til i en annen by, og etter sigende ruster seg til angrep mot hovedstaden med våpen fra Yemen og Etiopia, til tross for forbud mot å innføre våpen til Somalia etter vedtak fra FN i 1993.
Det har kostet enorme summer å holde dette i gang, freden uteblir, og Somaliland kan ikke klandres for at de undrer seg over hvorfor Somalia skal “belønnes” for at de, 14 år etter Siyad Barres fall, fremdeles ikke har klart å gjenopprette ro og orden. Tvert i mot ser det mørkere ut enn noensinne, og lyset man kunne skimte i enden av tunnelen ser ut til å ha sluknet.
I Somaliland spør mange hva de har gjort galt, de har fulgt spillereglene og har etablert et land som mange mener kan stå som et eksempel for andre afrikanske land. Hadde de fortsatt vært i union med Somalia er det usannsynlig at de hadde oppnådd noe liknende. Likevel blir de, slik de ser det, straffet ved å bli ignorert av verdenssamfunnet. Riktig nok har bl.a. Sør-Afrika, som sendte hele 12 observatører til valget, og den Afrikanske Union, som sendte en delegasjon tidligere i år, gitt positive signaler, men hittil har ingen tatt det første skritt.
Uten anerkjennelse går de glipp av sårt trengt hjelp til den enorme jobben de har med å få landet på fote for alvor. Her er stor fattigdom, tusenvis av internt fordrevne og flyktninger fra Etiopia, mangel på skoler og helsetilbud. Mange fra bl.a. Norge vil gjerne reise hjem, men tør ikke ta sjansen så lenge infrastrukturen er så mangelfull.
Et lyspunkt er at Etiopia, som ikke lenger kan bruke Eritreas havner, nå har inngått en avtale om å bruke Berbera havn i Somaliland. Dette bør føre med seg økte inntekter, utbygging av veier i det aktuelle området osv. Det er også påvist oljeforekomster, og landet har mineraler, som Sør-Afrikanere nå har begynt å utvinne. Somaliland har også har også en lang kystlinje og det er potensial for mye større utnyttelse av havet. Her er ressurser og muligheter, men så lenge Somalia blir sett under ett, og det ikke er vilje fra verdenssamfunnet til å innse at her er et fungerende land som trenger støtte, må folk fortsette med sin nesten uoverkommelige oppgave alene. Likevel blir en slått av optimismen, innsatsviljen og stoltheten over hva de hittil har oppnådd når en besøker landet.
Ikke alle ønsker en permanent atskillelse, Somaliere er tross alt det mest homogene folkeslag i Afrika, men slik situasjonen er nå, ser det ut til at det som av noen har blitt kalt “Afrikas best bevarte hemmelighet” har det best alene.
