- Sannheten om Vladimir Putin - 21.09.2006
- Sirkusartister - 06.09.2006
- Fabricating Terrorism - 06.06.2006
En seksti-sytti år gammel dame jogget i Oslos gater. Det var en av flere overraskende hendelser som dannet mitt helhetlige inntrykk av det nye landet jeg kom til, Norge. I dag, en trivialitet.
Mosjon er en mangelvare blant ikke-vestlige førstegenerasjonsinnvandrere. Mosjonskulturen er nemlig nærmest fraværende i veldig mange asiatiske og afrikanske land. Det finnes jo de som trener, men da er det snakk om unge gutter og menn som spiller fotball, cricket, karate og liknende.
Mangelen på kunnskap hos befolkningen om viktigheten av fysisk aktivitet, og fraværet av sportsarenaer i ikke-vestlige land gjør at mosjon og trening er et ikke-tema. Dessuten er man ofte nødt til å bruke tiden på å skaffe til veie penger til livets opphold. Tunge arbeidsoppgaver for kvinner, som husarbeid uten elektriske apparater og fysisk krevende arbeid for menn sikrer for mange et minimum av aktivitet i hjemlandet.
Når man flytter til Norge blir situasjonen ofte en helt annen. Man bor i leiligheter utstyrt med moderne hjelpeapparater. Et kaldere klima gjør at man oppholder seg i større grad innendørs, i motsetning til det sosiale utelivet i hjemlandet. Dessuten blir det i mange kulturer sett på som et ideal å være fet og fyldig. Det representerer nemlig velstand. Det heter seg på arabisk at “han eller hun har god helse”, noe som betyr at vedkommende er fet.
Endret kosthold, mer kjøtt og fettholdig mat, er også med på å føre til en usunn livsstil. Med alle disse faktorene i samspill er det ikke overraskende at særlig mange førstegenerasjonsinnvandrere utvikler livsstilssykdommer. Det er bra at man ikke har det ekstreme slankepresset på seg, men på den andre siden er det en kjensgjerning at overvekt øker sjansen for å få diabetes, høyt blodtrykk og hjerte- og karsykdommer.
Bør samfunnet gjøre noe med det? Svaret er ja. Overvekt fører til sykdommer som utgjør en betydelig utgiftspost i for eksempel USAs budsjett. Det er sykdommer man bør ta på alvor. Ikke bare er det etisk riktig å bidra til å forbedre medmenneskers livskvalitet, men sett fra et samfunnsøkonomisk ståsted er det direkte lønnsomt for samfunnet å ta slike problemer på alvor. Ingen i et samfunn har godt av at innbyggerne blir rammet av sykdommer. I tillegg til at disse sykdommene er kostnadskrevende, vil man gå glipp av en ellers meget nyttig arbeidskraft, som samfunnet sårt trenger.
Hva bør samfunnet gjøre?
Forebyggende arbeid er nøkkelordet. Informasjonskampanjer, gjerne på folks eget morsmål, om hvor viktig det er med fysisk aktivitet i form av mosjonering, vil bidra til å øke interessen blant minoritetene. Men det i seg selv er ikke nok. Innvandrere har, som oftest, en meget stram økonomi. Med andre ord er det ikke mange som har råd til å betale fem hundre kroner for et medlemskap i et treningsstudio. Kommunene bør tilrettelegge et treningsopplegg til alle som har dårlig råd, uansett etnisk bakgrunn. Om ikke vederlagsfritt, bør det være en betydelig lavere egenandel enn kommersielle tilbud krever. Et slikt opplegg vil bidra til å øke livskvaliteten, og samtidig være samfunnsøkonomisk lønnsomt. I tillegg vil dette kunne være en konstruktivt sosialt arena, og ikke minst et godt integreringstiltak.
