Dr. Purna Sen, fra London School of Economics, har i flere år forsket på vold mot kvinner. I 2002-2003 deltok hun i et prosjekt under EUs Daphne-program, om tiltak og politikk for minoritetskvinner som har blitt mishandlet av vestlige ektemenn. Prosjektet involverte Norge, Island, Danmark og Tyskland. Sen merket seg at vold mot minoritetskvinner ofte ble forklart med kultur i Skandinavia, noe som sjelden skjer i Storbritannia. Derfor bestemte hun seg for å undersøke fenomenet nærmere.
Begreper skaper distanse
Purna Sen er forbløffet over den norske bruken av begrepet innvandrerkvinne. – Begrepet innvandrer gir inntrykk av at den det gjelder har en midlertidig status i forhold til landet han eller hun bor i. Kan en innvandrer noen gang bli norsk, eller forblir han eller hun innvandrer livet ut? undrer Purna Sen. Hun viser til at den britiske begrepsbruken er helt annerledes. – Der snakker vi om Black Britain og Asian Britan, eller minoritet og majoritet. Vi har en lang tradisjon i å forholde oss til og diskutere disse spørsmålene. Der Norge har en relativt kort historie for innvandring av noe omfang, har Storbritannia, gjennom kolonier og imperialisme, forholdt seg til dette i mye lenger tid. Sen mener at den norske begrepsbruken bidrar til å skape distanse. Forståelsen av vold mot minoritetskvinner blir derfor annerledes enn forståelsen av vold mot etnisk norske kvinner.
I Storbritannia er det ikke tradisjon for å forstå vold mot svarte kvinner annerledes enn vold mot hvite. – Skjønt de siste årene har diskusjoner om tvangsgifting og omskjæring bidratt til økt fokusering på kultur og kulturforskjeller, påpeker Sen, og legger til: – Kultur har betydning. Men det er ikke bare minoriteter som har kultur, det har majoriteten også. Og er kjønn del av kulturen, må dette gjelde både for minoriteter og majoritet.
Som oppfølging av observasjonene hun gjorde i Daphne-prosjektet, har Purna Sen dybdeintervjuet en gruppe norske byråkrater og representanter for organisasjoner som jobber med temaene. – Jeg var interessert i å finne ut hvordan vold mot kvinner, i det som i Norge kalles innvandrermiljøer, forklares og forstås. Og hvilken betydning dette har for hvilken politikk som utformes og hvilke løsninger som velges, sier hun. Nylig presenterte hun sine funn under et seminar i regi av FEMM-nettverket ved Universitetet i Oslo.
Del av kultur?
De aller fleste av de Sen intervjuet brukte kultur som den fremste forklaringen når de snakket om vold mot minoritetskvinner. – De snakker om innvandrerkvinner som en egen kategori blant dem som søker hjelp mot vold i hjemmet. De fokuserer på æresdrap, tvangsekteskap og seksuell utnytting. De mener at vold i hjemmet lettere aksepteres i innvandrermiljøer, og forklarer dette med “de andres” kultur, forteller hun. Sen mener at media framstiller innvandrermenn og innvandrerkultur som problemer, og at dette er en viktig kilde til bruken av kultur som forklaringsfaktor.
Hvordan forstås og forklares så vold i etnisk norske familier? – Jo, da vises det til at vold utøves til tross for en kultur som motsetter seg mannlig overordning. I norske familier godtas ikke patriarkatet på samme måte som i innvandrerfamilier, mener man. Men samtidig understrekes det, at i enkelte norske grupper er patriarkatet mer akseptert enn i andre, påpeker Sen.
Kjønn – på tvers av kultur
Enkelte av de Sen intervjuet la imidlertid vekt på kjønn, ikke kultur, som den viktigste faktoren for å forstå vold mot kvinner. – De understreker likheter mellom minoritetskvinner og etnisk norske kvinner. Samtidig legger de vekt på at norske kvinner og minoritetskvinner har ulike muligheter til å komme seg ut av mishandlingsforhold, sier Sen. Dette handler blant annet om språkkunnskaper, nettverk, mulighet til eget arbeid og egen bolig.
Hvordan kjønn eller kultur vektlegges, får betydning for hvilke tiltak volden møtes med. – Dersom vold mot minoritetskvinner oppfattes som noe problematisk ved “de andres” kultur, isoleres problemet til innvandrergrupper. Man behandler kultur som noe ensartet, og unngår å se variasjonene innenfor kulturer. I stedet for å gjøre menns vold mot kvinner til et problem som eksisterer i alle grupper og som bør møtes med menneskerettighetslover som gjelder alle, konsentrerer man seg om enkelte kulturelle grupper og definerer disse som et problem, påpeker Sen.
Avhengig av mannen
En gruppe innvandrerkvinner er spesielt utsatt, nemlig de som har opphold i landet på bakgrunn av sin relasjon til en mann. Rapporten “Fanget mellom lov og liv” omhandler voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn i Skandinavia. Rapporten er resultat av et samarbeid mellom det norske Likestillingssenteret, Center for likestillingsforskning ved Roskilde Universitetscenter og Socialhøgskolan i Stockholm, og ble også presentert på FEMM-nettverkets seminar.
– Rapporten fokuserer på kvinner som har kommet gjennom familiegjenforening etter giftemål, og ser på hvordan utlendingeloven innskrenker kvinners rettigheter, sier Rachel Paul ved Likestillingssenteret i Norge. Noen av kvinnene er gift med menn fra samme opprinnelsesland, men som har vokst opp i eller har bodd i Skandinavia lenge. Andre er gift med en skandinavisk mann. Kvinnenes oppholdstillatelse gis ikke på individuelt grunnlag, men gjøres avhengig av at ekteskapet består i flere år. I Norge må man ha vært gift i 3 år, i Sverige 2, mens den danske staten krever hele 7 års ekteskap for å få oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. Men dersom kvinnene utsettes for mishandling i ekteskapet, har de mulighet til å få bli i landet uavhengig av hvor lenge de har vært gift.
– Denne loven er i ganske lik i de tre landene. I prinsippet er det nok at kvinnen forteller om mishandling, men i praksis viser det seg at ytre bevis er nødvendig, som for eksempel dokumentasjon fra krisesenter eller lege, forteller Annika Jemteborn fra Socialhøgskolan i Stockholm. Den danske loven stiller i tillegg krav til at kvinnen må vise tilknytning til landet, i form av arbeid, nettverk eller lignende. Diana Højlund Madsen fra Roskilde Universitetscenter, forteller at bare en tredjedel av søkerne får innvilget opphold på grunnlag av denne lovbestemmelsen. – Kvinnene blir derfor tvunget til å velge mellom et mishandlingsforhold eller hjemsendelse, sier hun. I noen tilfeller kan dette være et valg med livet som innsats.
Advokat Bente Roli kunne bekrefte at loven også i Norge er en usikker vei til opphold. Hun fortalte om en klient som fikk avslag fordi hun hadde forlatt mannen sin etter å ha blitt slått “bare en gang”.
Begrunnelsen for at en person må ha vært gift en viss tid for å få opphold, er blant annet at reglene om familiegjenforening ikke skal kunne omgås ved at man henter stadig nye ektefeller til landet. Paragrafen som skal sørge for at mishandlede kvinner får bli, skal ikke utnyttes. Derfor håndheves den strengt.
– Men dette rammer mishandlede kvinner. I tillegg til traumene påført gjennom mishandling, risikerer innvandrerkvinnen å bli deportert fra landet og skilt fra barn eller annen familie. Staten dumper henne utenlands, noe som ikke gjør den særlig mye bedre enn de norske menn som gifter seg med stadig nye kvinner for så å dumpe dem på krisesenter, påpeker Purna Sen.
(Tidligere publisert i KILDEN)
