Her er et sammendrag av resultatene fra undersøkelsen til Liv Anne Støren, NIFU STEP.
Både når det gjelder foreldres utdanningsnivå, inntekt og arbeidsmarkedsstatus er det store forskjeller mellom elever med ikke-vestlig bakgrunn og øvrige elever. Dette viser en analyse som Liv Anne Støren har offentliggjort i publikasjonen “Utdanning 2005 – deltakelse og kompetanse” utgitt av Statistisk sentralbyrå (SSB).
Ungdom med etnisk minoritetsbakgrunn utgjør en stadig større del av befolkningen, og deres deltaking i utdanningssystemet er blitt viet mye oppmerksomhet i media og etter hvert også forskningsmessig.
På den ene siden finner vi at det er betydelige andeler av førstegenerasjonsinnvandrere som ikke deltar i videregående opplæring og som heller ikke er registrert med fullført grunnskole. Det siste gjelder hele 20 prosent av 18-årige førstegenerasjonsinnvandrere med ikke-vestlig bakgrunn; de fleste av disse har riktignok meget kort botid.
Det er forskjeller i karakterer etter hvorvidt en gikk på allmennfaglig eller yrkesfaglig studieretning og etter kjønn, alder, foreldres utdanningsnivå, foreldres arbeidsmarkedstilknytning og inntekt både blant minoritets- og majoritetselever. Foreldrenes utdanning betyr spesielt mye. Inntekt betyr også en del, men langt mindre. Når det gjelder foreldrenes arbeidsmarkedstilknytning, så har det spesiell betydning hvis mor er uten arbeid; det trekker karakterene ned.
Foreldres bakgrunn
har ulik betydning
Bakgrunnsforholdene til foreldrene har noe ulik betydning for elever med ikke-vestlig bakgrunn og elever med majoritetsbakgrunn. Dette fremkommer når vi utfører separate analyser av elever med ikke-vestlig bakgrunn for seg og alle andre elever for seg, og ser på hvordan foreldrenes arbeidsmarkedstilknytning, utdanningsnivå og inntekt har innvirkning på karakterene. Både for majoritets- og minoritetselever synes foreldres utdanningsnivå å ha større betydning for karakterforskjeller enn inntekt, men foreldres utdanningsnivå har større betydning i majoritetsgruppen enn blant minoritetselevene.
Det er også et interessant funn at forskjellene mellom minoritet og majoritet er nokså små når foreldrene i begge grupper har lav utdanning og middels inntekt og når foreldrene har lav utdanning og lav inntekt mot, mens forskjellene er langt større når foreldrene har høy utdanning. Minoritetselever med foreldre med høy utdanning får altså mindre gevinst av dette enn majoritetselever, noe som trolig kommer av at deres foreldre i mindre grad får konvertert sin utdanning fra hjemlandet i det norske samfunnet. I tillegg har det betydning at det er en mye større andel av majoritets- enn av minoritetselevene som har foreldre med høy utdanning og middels eller høy inntekt, dermed medvirker dette til at forskjellene i karaktersnitt mellom minoritets- og majoritetselever i gjennomsnitt blir så store som det vi har sett.
Mor i arbeid
har betydning
Det er mors arbeidsmarkedsstatus som synes å bety mest, særlig for minoritetselevene. Den positive effekten av at mor har heltidsarbeid mer enn oppveier den negative effekten av at far er uten arbeid blant minoritetselevene. Og hvis situasjonen er omvendt: Hvis far arbeider heltid og mor ikke er i arbeid, mer enn oppveier den negative effekten av at mor ikke er i arbeid den positive effekten av fars arbeidsmarkedstilknytning.
Vi har også funnet at det ikke er meget store forskjeller i andeler som fullfører påbegynt videregående opplæring, og at mange minoritetselever strekker seg langt for å gjennomføre videregående opplæring.
Går vi videre til høyere utdanning, ser vi at av dem som har fullført videre gående opplæring, er det like stor andel av etterkommere og førstegenerasjonsinnvandrere med ikke-vestlig bakgrunn som blant majoritetselever som er å finne i høyere utdanning ett år etter fullført videregående.
Flere tar
høyere utdanning
Innenfor de ulike sosiale sjiktene er det langt flere av elevene med ikke-vestlig bakgrunn som tar høyere utdanning etter fullført videregående opplæring enn av majoritetselevene.
Ungdom med innvandrerbakgrunn som har mulighet til det, synes å ha en meget sterk motivasjon til å skaffe seg utdanning, og bildet preges av klare tendenser til sosial oppdrift. Mens vi for majoritetsbefolkningen ser nokså stabile mønstre med hensyn til sosiale forskjeller i skoleprestasjoner og rekruttering til høyere utdanning, fremtrer ungdom med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn annerledes.
Samtidig utgjør lav sosial bakgrunn målt ved foreldrenes utdanning og/eller inntekt, eller det at far og/eller mor ikke er i (heltids) arbeid, en bremsende effekt også blant minoritetselevene med hensyn til deres prestasjoner i og gjennomføring av videregående opplæring. Når flere av deres foreldre enn foreldrene til majoritetsungdom har lav sosial bakgrunn og/ eller er uten arbeid, er det dermed klart at dette totalt sett betyr mye for minoritetsungdommens skoleprestasjoner.
For det norske samfunnet synes det derfor å peke seg ut tre hovedutfordringer for å støtte minoritetselevenes inngang til og vei gjennom utdanningssystemet. Den ene utfordringen gjelder arbeid med både holdninger og ordninger som letter integreringen av elevenes foreldre i det norske arbeidsmarkedet. En annen dreier seg om å fange opp ungdom som ikke har fullført grunnskolen, noe som spesielt synes å gjelde de nyankomne, og slik øke andelen av minoritetsungdommen som deltar i videregående opplæring. Den tredje utfordringen dreier seg om den hjelp og støtte som skolene kan gi, eventuelt i samarbeid med eksterne aktører, med hensyn til å tette prestasjonsgapet. Resultatene vi har sett her, blant annet resultater om liten betydning av botid, tyder på at det er forskjeller mellom skoler og mellom nasjonalitetsgrupper når det gjelder elevenes prestasjoner, men resultatene viser samtidig at det er mulig å redusere prestasjonsgapet.
