- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Fredrik Barth er en tungvekter innen etnisitetsforskning og har nettopp gitt ut boken “Vi mennesker.” Tittelen er et sterkt innspill mot segregerende gruppedannelse, og maner til utvidelse av våre grupper så vårt “vi” omfatter alle mennesker. Den siste tids opptøyer i Paris viser behov for bevissthet om temaet integrering, gruppedannelse og etnisitet. Altså om samhørighet og lojalitet mellom mennesker i vårt samfunn.
Vi mennesker kan takle det meste, men ikke kaos. Vi har behov for å kategorisere verden. Likevel kan kategorisering bygget på etnistiet ødelegge enkeltmennesker, land og regioner. Det skulle være nok å nevne folkemordet i Rwanda, Apartheid og nazistenes jødeutryddelser. Etnisitet er kraftfullt, og ytterst virkelig. Samtidig er det paradoksalt nok ullent, og egentlig ikke virkelig, sier en annen etnisitetsforsker David Turton.
På fagspråk er “etnisitet et spørsmål om medlemskap i en sosial enhet, en gruppe, og etnisitet dreier seg om organisering av gruppen på grunnlag av kulturforskjeller” ifølge den nevnte norske sosialantropologen Fredrik Barth. Etnisitet handler mer om bruk og kommunisering av kulturforskjeller, enn at kulturforskjellene i seg selv er så store at de egentlig skiller mellom gruppene. Altså er kanskje ikke etnisitet noe opprinnelig, men noe som kan konstrueres og tilpasses omgivelser etter behov.
Ved stereotypisering av “de andre” kan grupper “rettferdiggjøres”. Stereotypisering fratar mennesket det menneskelige og gjør det lettere for mennesker å handle umenneskelig mot hverandre.
Høna eller egget? Eksperter strides om hva som er det opprinnelige, det enkelte individs følelse av etnisk identitet eller etnisk organisasjon. Noen mener at når man kan mobilisere grupper gjennom etnisitet, er det mulig fordi mennesker har en latent “vi-følelse”. “Abner Cohen, som har forsket på etnisitet i Nigeria, Sierra Leone, og London mener det er omvendt.(…) Hans perspektiv er at det er den etniske politiske organisasjonen som overhodet gjør det meningsfylt å utvikle og tematisere en etnisk identitet, at identiteten vil forsvinne dersom den ikke har noen organisatorisk fokusering, og at så vel det etniske fellesskapet som vi-følelsen faktisk skapes gjennom sosiale og politiske prosesser, spesielt når det er konkurranse mellom grupper om knappe ressurser”. Sitat Thomas Hylland Eriksen.
Etnisitet handler om å lage orden ved å inkludere noen og ekskludere andre. Men hvordan vet vi hvem som er “vi” og hvem vi vil ekskludere? Norges korte pluralistiske historie kan kanskje forklare hvorfor vi lett beskriver nordmenn utfra utseende eller “opprinnelsesland”. Norge er en ung stat, 100 år i år. Kanskje er vi så uerfarne med “norskhet” at vi ikke tenker statsborgerskap som kriterium for norskhet? Men hva er da kriteriet?
Hvis ”etnisk norsk” blir en økende benyttet kategori, kan det bli til “ekte norsk”, og bli “norskheten”. Da kan dette potensielt skape problemer nå som vårt land er mer pluralistisk, og det å være norsk bør omslutte alle borgere av Norge, for ikke å skape marginaliserte grupper, unødige spenninger og konflikter. Hvis etnisitet blir en viktig kategori, kan dette hindre harmonisering av samfunnet og hemme enkeltmennesker og gruppers deltakelse. Kulturell videreutvikling er iboende i en levende kultur og fokus på etnisitet vil kunne skape en uheldig diskontinuitet og hindre “det norske” i å videreutvikles og møte utfordringer fra omgivelsene i fremtiden.
Medias begrepssetting av fenomener former publikums persepsjon og gir grunnlag for vår begrepsbruk. Begreper kan, selv om de ikke beskriver en virkelighet, fremkalle denne virkeligheten og legge grunnlag for handlinger.
1994, folkemord i Rwanda. Vanlige mennesker hadde begått drap og deltatt i andre grusomheter. Naboer gikk løs på hverandres barn og familie med machete. Hvordan kunne det skje? Kunne man ha mobilisert en så stor drapsvilje uten en etnisk grenseoppdragning og stereotypisering av “de andre”? Rwandas befolkning ble mobilisert langs etniske grupper. Og et sted har det begynt. Kategoriene har engang blitt introdusert, og folk har startet å bli tilskrevet og tilskrive seg tilhørighet til etniske grupper. De har trodd på sin forskjellighet, og noe som ikke nødvendigvis er “sant eller virkelig” ble ytterst virkelig for ofrene og for gjerningsmenn. Fredrik Barth sier at “Problemet er at når folk forestiller seg etniske grupper på slike måter, ved å tilskrive dem egenskaper, homogenisere dem og essensialisere dem, skaper folkene selv en fiksjon som får konsekvenser, ved at de forholder seg til den og handler utfra den.”
Politiske entreprenører kan mobilisere på et slikt etnisitetsbegrep, gjerne ved å bruke symboler og myter. Det kan være mørkeblå politikere som er mestre i å “nevne” fenomener, som uten at de egentlig blir sagt, eller kan settes i sammenheng med deres denotative budskap – likevel konnotativt hefter seg ved det de sier, så det forsterker deres budskap og sier det de vil ha fram – uten at de har sagt det.
Selv om en etnisk gruppes kulturelle innhold forandres, og en skulle tro at etnistiet ville bli irrelevant, så er myter og symboler brukt slik, så vage og tilpasningsdyktige at de fortsatt kan brukes til å opprettholde avgrensningen mot “de andre” og slik opprettholde den etniske gruppens identitet. Det som spiller på “vår” historie setter sterke følelser i sving, og denne aktiveringen i sjiktet mellom intellekt og følelser fester holdninger fast i oss. Det sjiktet må man også aktivere om man ønsker å endre holdninger.
Konstruerte forestilte fellesskap eller opprinnelige alltidgyldige distinksjoner – etnisitet kan forme personers liv og hele samfunns utvikling. Men alt starter hos oss i møtet, eller beskrivelsen av møtet, mellom to etniske, forskjellige – eller to like personer. Mennesker er i like stor grad like som forskjellige. Og siden etnisitet fokuserer på forskjeller mellom mennesker, mener jeg begrepet favner bare en halv sannhet. “Vi mennesker” er minst like sant.
