Flyktningbarn som bor på mottak i nærheten fikk besøk av magikeren Gisle Visle, se heftig dans fra Karpatene samt være med på ansiktsmaling.
Ressurssenteret på Klemetsrud ligger i en gammel gårdsplass. Senteret tilbyr bl.a selvhjelpsgruppe/kvinnegruppe, leksehjelp, jentekvelder og ungdomsgrupper. Festansvarlig Ingrid Myklebust, som ellers jobber frivillig i en aktivitetsgruppe for Redd Barna med barn på et asylmottak, forteller at senteret brukes hyppig som samlingssenter for sosiale arrangement hos de forskjellige nasjonene. Kurdere og tsjetsjenere er vanligst representert. Hun sier at slike arrangement er med på “å bryte opp hverdagen for mottaksbarna, hvor vi gir dem lek og aktivitet”.
Inne i senteret er det organisert kaos. Foreldre og barn er for lengst ferdige med å fordøye de ulike lands spesialiteter som mottaksbeboerne selv har vært med på å lage. Tante Myklebust tar tak i en av de minste, mens undertegnede strever med å finne plass i myldret av krabbende eller løpende smårollinger. Jo mindre, desto lavere tyngdepunkt og desto kjappere er de.
Først ute er ungdommene med dansenummeret sitt. Zlatko og Lenka (begge 13) underholdt oss med sin versjon av Ruslanas ”Wild dancers”, sangen som vant Eurosong i 2004. Entusiasmen smittet over på et blandet publikum og spesielt barna kom i ordentlig feststemning. For flesteparten var den kreative delen av festivalen, nemlig ansiktsmalingen et riktig høydepunkt:
– Bare sitt rolig mens jeg setter opp håret, får en forventningsfull kurdisk jente høre mens hun får en riktig 80-tallssveis i form av den velkjente grorudpalme. Hun ender opp med å få det norske flagget i fjeset; kanskje kan hun en gang juble foran slottsplassen sammen med skolekameratene sine med de samme fargene?
Imens Johanne, Kristin og Mari holder på med flere andre av barna bryter Myklebust ut i full vigør:
– Er det noen her som har lyst til å se på litt trykkekunst?- barna svarer med rungende jarop, og hun oppfordrer de små til å hyle de tre magiske ordene, Gisle Visle Firfisle!
Inn kommer en middelaldrende mannsfigur som for de fleste viser seg å være SELVE højdaren. Store og små lar seg imponere av raske håndtriks. En 8-åring driver imidlertid Gisle til “vanvidd” med flere komiske og velmente utbrudd, og guttungen ender opp til slutt som høyst frivillig medhjelper. Hans frampå væremåte er et fryd for øyet og selv en stor magiker av Gisles kaliber blir nødt til å lære seg trylleformler på arabisk og kurdisk. Barna ler og ser ut til å leve i nuet, slik de egentlig skal gjøre, framfor det å måtte fortrenge vonde opplevelser på veien hit.
– Skal du ha noe ansiktsmaling? blir undertegnede spurt om etter trylleoppvisningen, vel på vei hjem. Kan ikke annet enn å finne på en klossete unnskyldning, som at “ansiktsmaling ikke passer seg på vorspiel”. Blir møtt med velmenende smil, “jaja, vi får nok prøve en annen gang, alltids en ny sjans”.
Vel ute i kulden tenker jeg på at det er nok heller de små og deres foreldre som heller burde få den sjansen. La dem møte flere Gisler i livet, la dem få oppleve ansiktsmalingen sammen med is og pølse på en 17. mai, la de gå rundt i rødt eller blått og få herje på Tryvann, når vorspiel og vill festing tar over etter Gisle.
La barna bli.
