- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
De kommer hit med sine drømmer og historier. De kommer hit med sine levde liv, og skal lære seg et annet. Og spørsmålene dukker opp. Hvorfor er nordmenn så opptatt av stillhet? Hvorfor minner norske kirkegårder meg mer om parker for elskende enn steder for døde? Kan jeg unngå de kinesiske åndene hvis jeg begraves i Norge og ikke i Kina?
Innsamling av selvbiografier og livshistorier, er en internasjonalt og nasjonalt anerkjent metode brukt i ulike sammenhenger for å dokumentere vanlige menneskers liv.
Med prosjektet “Nye nordmenn – egne stemmer” ønsket vi å bringe innvandrernes egne uredigerte stemmer inn som en del av vår felles nasjonale hukommelse. Målsettingen med prosjektet var å invitere innvandrere til selv å fortelle sin livshistorie. Det kunne frembringe andre historier og betraktninger enn det en kan få gjennom de forskerinitierte spørsmål. Vi utarbeidet en brosjyre på norsk som ble oversatt til mange språk. Det ble trykket 500 brosjyrer på hvert av språkene som ble distribuert gjennom ulike kanaler. Dette resulterte i ca 50 besvarelser på norsk, engelsk, franske, på hindi, somali, vietnamesiske, russiske, arabisk, på farsi, kurdisk, spansk italiensk og på urdu. Besvarelsene er oversatt til norsk
Hvorfor kom de hit? De fleste av mennene som har skrevet kom til Norge som flyktninger; fra Chile, Vietnam, og et par fra Afrika. Noen av de 20 kvinnene som har skrevet har også kommet til Norge som følge av politiske uro og omveltninger i hjemlandet. Andre kom som det vi kan kalle kjærlighetsmigranter. De har forelsket seg i en norsk mann og emigrert med hjertet, som en kaller sin fortelling. Det er få arbeidsmigranter som skriver. Et par er født og oppvokst i Norge og har foreldre som er født i Pakistan. Andre igjen kom til Norge fordi de var tiltrukket av landet. En italienerinne skriver: – Jeg vet ikke akkurat hvorfor, men jeg fant meg selv i å ha en lidenskapelig lyst til å besøke Norden, nærmere bestemt Norge. Etter en tid i Italia spør hun seg selv:
– Hvorfor er det slik at jeg hver gang jeg er i Norge er lykkelig? Hvorfor betyr det, at å være der er å ha det bra og det å reise er å ha det vondt?
Hun flyttet til Norge for å ha det bra i dette livet. En annen har kommet til Norge for å få det bra i et liv etter dette.
En kineser flykter fra åndene. – Jeg er kineser, men det er kinesere jeg frykter mest av alt. Etter hvert som jeg blir eldre beveger jeg meg med langsomme skritt nærmere og nærmere graven, hvor skjebnesvangre ulykker utenfor menneskelig fatteevne og kontroll venter. Jeg bryr meg mindre og mindre om det jordiske livet, men tenker mer og mer på mitt velbefinnende i det neste.
For de fleste kinesere er det å dø langt hjemmefra en av de største ulykker som kan vederfares dem. Den døde må bringens tilbake til kinesiske jord, koste hva det koste vil. Dette for at de døde ikke skal vandre hvileløst omkring som en plaget ånd i et fremmed land. For meg er det akkurat motsatt. Jeg vil begraves her i Norge og ikke i Kina hvor jeg kommer fra, og det er ikke fordi jeg har et umettelig begjær etter en fantastsikk utsikt eller for godt norsk grunnvann, men for at jeg skal kunne unngå de kinesiske spøkelser og ånder etter at jeg er død.”
Vil ikke holde i hånden. Annen generasjons innvandrere forteller en annen og krassere historie om møtet med det norske, enn det flyktningene forteller. De har andre erfaringer. De skriver om den annerledesheten de blir påført i møtet med de andre, med nordmennene som ikke vil sitte ved siden av dem på trikken, eller barna som ikke vil holde dem i hånden, når de skal danse ringdans på skolen. De forteller om de feil de begår, som andre barn – de norske barna også begår. Men samme feil blir underlagt ulike tolkningsrammer. Når norske barn, Ola og Kari gjør feil er det fordi de er barn, når Muhammad og Hussain gjør feil, gjør de feil fordi de er annerledes. Denne forskjellen som de blir pådyttet, blir en slags tvangstrøye det er vanskelig å komme ut av. Alt de egentlig ber om er å bli behandlet på likefot med andre, men samtidig kunne være seg selv. De hører til et sted de ikke blir akseptert. Det er et lite stykke hverdagsrasisme de skriver om. Og det de skriver om gjør inntrykk.
Et anderledes kjærlighetsspråk. I det de skriver blir vi konfrontert med språkbilder og metaforer som for det norske leserøyet var høyst uvanlig. Vi legger merke til med hvilken varme og lengsel, mange snakker om sin familie. Etter 7 år ser en mann sin mor endelig igjen og skriver: I hennes blikk fant jeg samme kjærlighet og varme som jeg pleide å finne da jeg var liten. Ofte blir vi konfrontert med et kjærlighetsspråk vi nordmenn vanligvis bare bruker i forelskelsens rus.
I populærkulturen legges det vekt på smerte, savn og opplevelsen av å være i diaspora når migranterfaringer skrives om og besynges. Migranten er legemliggjøringen av lengselens erfaring, mens økonomer og sosiologer har sett på migranten som en rasjonell aktør, som handler i overensstemmelse med de muligheter de overskuer. Der er altså en stor diskrepans mellom den poetiske og den vitneskapelige måten å beskrive migrantens erfaringer på. I de historiene som jeg har lest og analysert ligger språket nærmere populærkulturens språk enn det sosiologiske.
Vi legger merke til den iver noen legger for dagen når det gjelder å lære seg norsk, men også fortvilelse over å være språkløs og fanget i sin egen taushet, som en sier.
– Om jeg bare kunne snakke ville jeg ikke kjent meg så fortvilende alene.
Språket er mer enn en lingvistisk utfordring, for de ordene en lærer på et fremmed språk står ikke på en udiskutabel og selvfølgelig måte, for det samme som det gjør når en snakker sitt morsmål. Eller sagt på en annen måte; Problemet er at tegnet ikke lenger står for eller er blitt skilt fra det som det tidligere betegnet. Tingen ordene refererer tilbake til er ikke lenger de samme. De gamle ordene strekker ikke til, for å beskrive en ny virkelighet. Og de nye ordene er i begynnelsen tomme for assosiasjoner. Gresset har for eksempel en annen farge her enn det hadde der. Det er en del av den språklige fremmedheten mange skriver om.
Mellom liv og galskap. Jeg oppdaget underveis en ny gruppe migranter. Dem jeg vil kalle kjærlighetsmigranter. En av dem skriver innsiktsfullt om sitt hjemland og om de vanskene hun møter i Norge til tross for ektemannens støtte. Det er beskrivelse av kjærlighetsmøtet og frustrasjoner over å bli vingeklippet, om bristende forhåpninger og fortvilelse over ikke lenger å være det en engang var. Det slående i hennes og mange andres og særlig latin- amerikanerens fortellinger, er den store kontrasten det er mellom de to land. Det er en forskjell som beskrives, ikke bare som en forskjell mellom to geografiske steder, men en forskjell mellom to ulike mentaliteter – mellom liv og galskap og ro og stillhet – en stillhet som kulminerer på ukens siste dag – søndagen. Vi vet det og vi kan lese det om og om igjen i flere av fortellingene – om den norske freden og roen. En mann beskriver møtet med den norske stillheten slik:
– Noe som gjorde meg nyfiken og på samme tid skremt, var med hvilken matematisk nøyaktigheten Vinstra-folk forsvant. Jeg forsto aldri hvordan de fikk det til! Etter klokka seks om kvelden var det ingen i gatene. Ingen! Som i en spøkelsesby, noe man har lest om, men aldri sett og slett ikke kjent på kroppen. Spørsmålet var bare hvordan de gjør det. I forbindelse med dette husker jeg spesielt godt en samtale jeg hadde med norsk-læreren:
På fredag drar jeg til fjells, sa han.
– Til fjells?
– Jeg skal på hytta. Skal være der hele helga.
– Er du så glad i fjellet?
– Ja, der får en være i fred. Jeg liker å være alene.
Jeg så forbauset på han, og tenkte først at det var en vits. Gikk det an å be om å være mer alene enn man alt var her? Hva slags ensomhet var det han snakket om? I Vinstra, der alle forsvant!
(Utdrag fra foredrag holdt for NRK P2 akademiet)
Boken “Nye nordmenn – egne stemmer” av Kirsten Danielsen kan du finne på bokhandelen fra og med 10. januar.
