Historien om Storbritannias største massebevegelse, Stop the War Coalition, er kommet i bokform. To av koalisjonens sentrale ledere, Andrew Murray og Lindsey German, forteller historien i ”Stop the War”.
Den britiske Labour-kjempen. Tony Benn peker i forordet på den kanskje viktigste grunnen til at koalisjonen representerer et av de viktigste politiske utviklingstrekk som vi har sett de senere åra. Ifølge Benn, er koalisjonens suksess unik fordi den har unngått sekterisme og oppsplittinger som har preget mange en-saks kampanjer i Storbritannia. I stedet har vi fått en virkelig koalisjon organisert av venstresida og Socialist Workers Party, kommunister, venstreorienterte medlemmer av Labour, antiatomvåpenkampanjen CND, De Grønne, deler av fagbevegelsen og ikke minst store deler av det muslimske miljøet.
2000 mennesker samlet seg. Det var terrorangrepene i USA 11. september 2001 som fødte Stop the War Coalition. Antikrigsgrupper spratt opp over hele landet, og mennesker som tidligere hadde protestert mot krig ble knyttet sammen med folk som nå gjorde det for første gang. Stiftelsesmøtet fant sted 21. september da minst 2000 mennesker samlet seg i Friends Meeting House i London. Blant talerne på dette møtet finner vi den britisk-pakistanske forfatter og aktivist Tariq Ali, Helen John fra CND, skribenten George Monbiot.
Selv om hovedmålet var å stoppe USAs og Storbritannias angrep på Irak, var den første testen mobilisering mot angrepet på Afghanistan. Koalisjonens første nasjonale demonstrasjon fant sted i London 18. november 2001, en uke etter at Kabul hadde falt for Bush sine bomber. 100 000 mennesker marsjerte i London.
I tillegg til hovedkravet ”Stopp krigen”, tok stiftelsesmøtet to beslutninger som etter all sannsynlighet må ha vært svært viktig for enheten i koalisjonen. Det ene var forsvaret av sivile rettigheter, og det andre var motstand mot rasisme. Det siste var svært viktig i forhold til islamofobien som rammet muslimer i Storbritannia etter 11.9, og for å trekke muslimer med i koalisjonen. Den første muslimske gruppa som ble med i Stop the War Coalition ble etablert på stiftelsesmøtet, og fikk navnet Just Peace.
Tilpasning og enhet. Britiske muslimers deltakelse i masseomfang i samarbeid med venstresida og arbeiderbevegelsen hadde inntil nå stort sett dreid seg om kampen mot rasisme og fascisme, og muslimers deltakelse i en fredsbevegelse var noe nytt, forklarer forfatterne. Men det burde jo ikke være det. ”Muslim” er bare en side ved identiteten til de mennersker den beskriver. Stop the War Coalition var og er en massebevegelse, og det betyr at den må ta hensyn til mange synspunkter og kulturelle uttrykk. I Storbritannia som i Norge er det viktig å forstå at ”massene” hverken snakker, lever eller oppfører seg på samme måte som politiske aktivister på venstresida. Dette gjelder selvsagt ikke bare muslimer, men er et generelt fenomen.
En massebevegelse må tilpasse seg slike ulike uttrykk og behov og samtidig bevare enheten i bevegelsen og holde fokus på hovedmålet.
Forfatterne nevner to eksempler som jeg mener illustrerer dette behovet svært godt. Demonstrasjonen mot krigen i Afghanistan i november 2001 foregikk på Ramadan. Tusener av muslimer ønsket å demonstrere, men de måtte også be. Derfor måtte man på en eller annen måte inkorporere muslimenes bønn i det avsluttende massemøtet på Trafalgar Square. Så hva skjedde? En imam kalte til bønn på det passende tidspunktet, og etter en kort pause, fortsatte massemøtet.
Et annet eksempel er fra et møte som ble organisert av det muslimske miljøet i en landsby i Yorkshire. Den ene av bokas forfattere, Andrew Murray, skulle tale på et gymnas i landsbyen. Kvinnene som var til stede satt i et adskilt område bakerst i møtelokalet som var avskjermet slik at de riktignok kunne se scenen, men ikke de menn som var på møtet. Murray syntes dette var en noe uheldig praksis og uttrykte dette overfor organisatorene. Han fikk til svar at dette faktisk var en framgang. På det forrige møtet hadde de muslimske kvinnene ikke engang fått lov til å være med. Det segregerte møtearrangementet var faktisk en innrømmelse overfor bengalske og pakistanske britiske kvinners krav om å delta for fullt i antikrigsbevegelsen. Derfor ble også møtet gjennomført med det segregerte oppsettet. Denne segregeringen er ikke spesielt muslimsk, men må sannsynligvis tilskrives kulturelle normer fra akkurat disse minoritetenes opprinnelsesland.
2 millioner marsjerte. Som tidligere nevnt var det også to andre forhold som bidro til å trekke mange muslimer inn i bevegelsen. Det var motstanden mot rasisme og kamp for sivile rettigheter. Det var i forbindelse med en planlagt demonstrasjon i London 28.september 2002 mot den kommende krigen mot Irak at The Muslim Association of Britain (MAB) tok kontakt. De hadde planlagt en demonstrasjon i forbindelse med toårsdagen for den andre palestinske Intifadaen samme dag. Vi burde slå oss sammen og ikke marsjere hver for oss, mente MAB. De slo seg sammen, og 400 000 mennesker marsjerte i Londons gater. Om snaue fem måneder, 15. februar 2003, skulle det bli 2 millioner.
Samarbeidet med muslimer møtte, ikke uventet, kritikk fra deler av den politiske venstresida i Storbritannia. Denne kritikken og andre politiske spørsmål som de måtte forholde seg til, er godt beskrevet i boka. Og selvfølgelig løgnene til Bush og Blair. Boka kan leses som en gjennomgang og kritikk av de grunner som ble gitt for å angripe Irak, men også som et lærestykke i hvordan man bygger en sterk enhetlig antikrigsbevegelse. Allerede på sin første konferanse i oktober 2001 møtte man forsøk fra ultravenstregrupper om å sette en barriere mellom antikrigsbevegelsen og det muslimske miljøet. Forsøket på å sette likhetstegn mellom ”muslimsk fundamentalisme” og USA-imperialismen, ble avvist. Men også enkelte muslimske religiøse ekstremister var i mot samarbeidet. De mente at det å arbeide sammen med ikke-muslimer var u-islamsk.
Unge muslimers stolthet. Kritikken mot MAB var blant annet at hele ledelsen besto av menn, et ikke ukjent fenomen som ikke bare gjelder for muslimer. Men det som skjedde var at samarbeidet med Stop the War syntes å forandre MABs holdning til kvinners deltakelse. På den første demonstrasjonen som begge organisasjoner sto som felles arrangør for, hadde MAB bare mannlige talere. På senere demonstrasjoner har stadig flere kvinner, særlig yngre kvinner vært blant talerne. Blant annet Salma Yaqoob, den unge kvinnelige lederen av Stop the War Coalition i Birmingham.
I boka skriver hun blant annet at ”Det er min faste overbevisning at når Stop the War Coalition endelig havner på lager og historikere skal se tilbake på dens betydning, vil de merke seg at noe av det som ble oppnådd, også var å skape det rommet som en generasjon av muslimsk ungdom kan vokse i med større selvtillit og stolthet når det gjelder sin identitet og plass i det britiske samfunnet”.
Til slutt, boka er spekket med uttalelser og erfaringer fra aktivister. Den gir også et innblikk i all den kreative aktiviteten som har blitt utløst. Det være seg fra dikt av nobelprisvinneren i litteratur Harold Pinter til mange sider med fotografier, plakatkunst og tegninger.
Stop the War – The story of Britain’s biggest
mass movement
Andrew Murray and
Lindsey German
Bookmarks publications 2004
