- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Afrikan Youth in Norway har i de siste ti årene jobbet med ungdommer av afrikansk opphav i Norge. Kort beskrevet består dette av afro-amerikanere, latin-amerikanere, ungdommer fra kontinentet, Karibien, de med blandet opphav osv. Vår organisasjon har per dags data 38 nasjonaliteter og de fleste av de store religionene inklusive Voudou representert. Det sier seg selv at vi på mange måter består av gruppe som er lite homogen. Det er allikevel mange felles opplevelser som knytter oss sammen og som møter oss hvor vi enn går.
Norge har i sin helhet ikke viet slike opplevelser mye oppmerksomhet og har sjeldent sluppet svarte ungdommer til slik at de selv kan fortelle om det. Det er for det meste norske forskere som får lov til å skrive om rasisme og svarte ungdommer. Vi er lei av å bli brukt som praksisplass og tar nå gjennom Utrop ordet og håper å opplyse våre norske medborgere om hvordan vår hverdag kan og ofte ser ut. Vi har valgt å kalle artikkelserien vår for “Hårsår”, i tråd med de erfaringsheftene som vi vil gi ut i løpet av året. Fra nå av vil alle som leser Utrop høre vår (!) stemme, en svart stemme!
Både i mitt eget privatliv og spesielt i min periode som leder av AYIN, har jeg opplevd at den norske skolen har en iboende rasisme. Denne rasismen blir ofte skjult og gjerne omdefinert til noe annet. Dette mener jeg i stor grad er grunnet Norges snevre syn, hvor det settes likhetstegn mellom rasisme og nazisme. Når skal man her få en forståelse for at en rasistisk handling kan ha funnet sted, uten at noen nødvendigvis har vært en rasist i ordets verste betydning?
La oss følge opp med noen eksempler:
I 2004 ble jeg kontaktet av to jenter og en gutt som gikk Bjertnes videregående i Nittedal. En jente var Britisk-jamaicaner, den andre fra Ghana og gutten var koreansk. De opplevde alle å bli kalt for neger (ja, selv koreanere) og jentene fikk sunget en remix av “En liten neger gutt som pakket sammen krutt”, nå populært kjent som “En liten neger hore som pulte under bordet”. De hadde kontaktet rektor og rådgiver på skolen allerede i oktober, og var mer enn en smule frustrerte da det nå var desember. Jeg ble bedt om å følge opp saken. Etter en rekke løfter om at rektor skulle ringe tilbake gjorde jeg noe umoralsk. Jeg løy om hvem jeg var på telefonen og ble satt over direkte. Rektor var da svært oppklarende: “Det har seg slik at vi har hatt et elevrådsskifte og har derfor ikke kunne gjort noe med saken”. Min første reaksjon var egentlig “Hva i alle dager har elevrådet med dette å gjøre? Du er rektor, ta tak i det for svingende!”. Jeg er heldigvis velsignet med en god autopilot og sa bare: “Jeg forstår, da tar vi bare et møte med lærere og det nye elevrådet etter jul. Da burde de ha fått venne seg til sin nye autoritet”. Bjertnes videregående må være blant de mest demokratiske skolene som finnes der ute. Jenter blir kalt for negerhorer hver dag og lærere og rektor føler at de ikke kan ta saken uten å stemme over det i elevrådet. Ett poeng til demokratiet og ett slag i trynet til effektivitet, moral, og ansvar.
Jeg ble noe overrasket da jeg ikke ble ringt etter jul, rektor brant tross alt slik for saken. Jeg endte opp med å måtte ta med meg deler av Migrapolis-redaksjonen for å få tvunget frem et møte med rektor. På det møtet ble jeg lovet å endelig få ha en workshop med skolens ansatte. Da jeg kom på denne workshopen satt elevrådet der pliktoppfyllende sammen med en rådgiver som hadde møtt opp på eget initiativ da hun hadde fått så mange tilbakemeldinger fra elver på at lærerne på skolen mobbet og kom med slengbemerkninger. “Noen må være ansvarlige voksne her”. Møtet med elevrådet gikk bra, men hadde ingen følger. Jeg møtte en av elevene noen uker etter i butikken. Da jeg spurte ham hva som hadde blitt gjort var svaret: “Vi føler at vi ikke har nok autoritet til å slå gjennom og gjøre noe med saken, vi må ha med oss lærerne på dette, vi har enda ikke fått satt opp noe møte”.
Ikke noe ble gjort med saken, det ble aldri tatt opp. Det to jentene og gutten er overført til andre skoler, har betydelige bedre karakterer, mindre fravær og trives bedre. Jeg har nå fått en ny henvendelse fra en elev som går på Bjertnes. Jeg lurer på om det er forsvarlig av meg å bare be ham overføre til en annen skole. Jeg kommer nok til å følge det opp, men mest som en prinsippsak. Tross alt hva er nytten, Norge er et land som mener det er forsvarlig å lære bort rasisme og kalle det historie.
Veier til Vår Tid verdenshistorie før 1850, universitetsforlagets historieverk for videregående skole:
“Den europeiske deltakelsen i slavehandelen begynte altså som en mellomhandel mellom afrikanske selgere og kjøpere av slaver.”
“Det ser ut til at slavene ofte er blitt brukbart behandlet for å kunne utføre sin krevende jobb. Dødeligheten var riktignok høy, men det gjaldt også for deres hvite herrer.”
”Vi må huske at dødeligheten på de lange sjøreisene til Amerika eller Østen normalt var stor.”
“Oftest ser det ut til at slavene har fått godt med mat under overfarten, slik at de skulle se friske og sterke ut og gi god pris.”
“Slavehanlerne har ikke bevisst akseptert unødig mange lik i lasten og dermed tap av inntekt.”
Som en etterkommer av afrikanere som ble tatt fra kontinentet og tvunget til å arbeide, skriker hele min sjel da jeg leser dette. Vi ble behandlet bra og fikk masse mat? Realiteten var at hvis de hadde feilberegnet mat så ble vi dumpet over bord, våre kvinner ble voldtatt og våre barn drept om bord på skipet for å holde resten av oss på plass. Etter at slavehandel ble ulovlig i bl.a. England sluttet ikke slavehandelen for det. Det fortsatte som en veldig lukrativ smuglehandel. Hvis en båt med ulovlig slavelast ble oppdaget, dumpet de oss overbord på veldig lik måte som en nå dumper fisk utenfor norskekysten. At slikt blir skrevet, bestilt, trykket, godkjent, og lært bort i norske skoler er et skrikende eksempel på hvor kort Norge har kommet i sitt oppgjør med kolonitiden og dens tilhørende holdninger og fordommer.
Dette er bare to eksempler på norske skolers iboende rasisme. Jeg oppfordrer både kunnskapsminister Øystein Djupedal og enkeltindividene der ute om å få mer kunnskap om dette og følgelig visdommen til å ta et realt oppgjør slik at vi også kan føle at vi lever i det 22 århundre.
