– Den medisinske fagprøven vi må ta er umulig, sier Mohamed Ali Ismail fra Somalia. Han har opplevd en kafka-aktig hinderløype i sitt forsøk på å bli godkjent som lege i Norge.
Ismail er født i Mogadishu i Somalia der krigen tvang familien hans på flukt i 1991. Selv kom han til Norge i 2001 etter å ha fullført legeutdannelse i Syria.
Han har gjort hva han kunne for å bli godkjent som lege i Norge. Bunken av eksamenspapirer han kan fremvise er overveldende. For snart tre år siden besto han språkprøven. Han fikk 2.6 på “Norsk for utenlandske studenter” trinn 3 ved universitetet.
Dermed kvalifiserte han seg til å gå videre til neste eksamen; kommunikasjonskurset for leger. Her strøk han første gang, men besto på andre forsøk. Ingen av disse språkeksamenene er nødvendige for leger som kommer fra Polen, Ungarn, Tyskland eller andre EU-land. For dem er det opp til arbeidsgiveren, det vil ofte si sykehusledelsen, å avgjøre om de er gode nok til å kommunisere på norsk.
Sykt vanskelig
Etter at legene fra tredjeland har bestått språktestene, er tiden kommet for den medisinske fagprøven. Denne prøven er sykt vanskelig, i følge de som har tatt den. I løpet av tre timer skal kandidaten svare riktig på medisinske spørsmål som kan være hentet fra hele det medisinske pensumet.
– Min utdannelse fra universitetet i Damaskus, Syria, gikk over seks år. Lange studier er bygget opp ved deleksamener. Når man er ferdig utdannet har man helt klart glemt mye, slik det er ved alle utdanninger, i alle land. Men når man trenger den detaljerte kunnskapen vet man hvor man skal finne den, sier Ismail. Han strøk da han gikk opp til fagprøven uten å ha lest spesielt til den på forhånd. Og han mener at man må ha griseflaks for å bestå. Da må spørsmålene man trekker treffe spesialområdet.
At den medisinske fagprøven er umulig vanskelig, er tidligere blitt belyst da man lot en del norske leger ta den. Strykprosenten ble 85 % også for dem.
Legene som er utdannet innenfor EU/EØS-området slipper denne norske medisinske fagprøven.
– For noen år siden måtte legene fra Polen og Ungarn ta en fagprøve. Det var før disse landene ble med i EU, og det gjaldt mange nordmenn som tok legeutdannelse der. Men da var den medisinske fagprøven noe helt annet. Da var den mulig å bestå, sier Ismail.
Tyskland har
et enklere system
Samtidig som Norge er med i EØS-harmoniseringen av legeutdannelsene på det europeiske kontinent, er det store forskjeller i behandlingen av leger som kommer fra tredjeland. Faktisk er det slik at mange utenlandske leger som kommer til Norge, velger å reise til for eksempel Danmark eller Tyskland for å få sine legeutdannelser godkjent og utøve yrket. Senere kan de vende tilbake til Norge og bli godkjent med et pennestrøk ved autorisasjonskontoret.
– Jeg kan bli godkjent i Tyskland, sier Ismail. Hans mål er å bli ortopedisk kirurg. Deretter vil han jobbe i et afrikansk land. Nå er han i ferd med å få til en ortopedispesialisering i et samarbeid mellom universitetet i Damaskus og et sykehus i Tyskland.
Men familien hans bor i Norge. Han har derfor gjort alt han kan for å bli her. Han har forsøkt å bli autorisert som sykepleier i stedet for lege, for å kunne jobbe som faglært helseperson. Han synes det blir for galt å skulle jobbe som ufaglært, eller vaske gulv. Han er tross alt lege. Historien om hans kurs og eksamener for å forsøke å bli godkjent som sykepleier er en kafka-novelle i seg selv.
– Det hele koker ned til et spørsmål om interesse, mener han selv. Hvis man ikke kjenner noen innenfor og mangler kontaktperson fra Høyskolen, er det svært vanskelig å få sykepleiere eller andre til å ta jobben med å være veileder. Og uten veileder ingen attest. Uten attest ingen autorisasjon.
Mohamed Ali Isamil har praktisert både ved Aker sykehus og ved Ullevål sykehus i åtte uker hvert sted for å få attest. Aetat ordnet det. Veilederne der har fylt ut skjemaene han viser oss, og alle krav er oppfylt. Men en setning eller to om at “studenten kunne være enda mer lydhør” er nok til å stoppe godkjenningen.
– Det er ingen andre enn jeg som har interesse av at jeg jobber som faglært i Norge, konkluderer Ismail. Samtidig som han påpeker at det burde være det. Han kommer fra et krigsherjet land. Han vil spesialisere seg, og reise til et afrikansk land for å jobbe der som lege. Det burde norske myndigheter egentlig være interessert i.
Nye regler og direktiver
Det er vanskelig selv for en journalist som er oppvokst i Norge, å sette seg inn i hvordan autoriseringen av leger foregår avhengig av om de er utdannet i – eller utenfor EØS. Nye regler er stadig på trappene. Direktiver kommer og nye rundskriv sendes ut. Instansene er mange, og de som befolker dem er kanskje ikke oppdatert på hva den andre instansen har foretatt seg i mellomtiden.
– Fordi det egentlig har vært litt uklart om leger fra land i EU der turnustjeneste ikke inngår, må ha norsk turnustjeneste når de kom til Norge, ble det sendt ut et rundskriv om det i februar i fjor, sier avdelingsdirektør Harald Hauge i Sosial- og helsedirektoratet.
Og i løpet av 2006 kommer et nytt EU-direktiv som kan gi staten rett til å stille språkkrav også til de EU-utdannede. I dag er det altså opp til den enkelte sykehusledelse å avgjøre om de ansatte snakker godt nok norsk.
UNDERSAK
Legeforeningen skeptisk
Einar Skoglund i Legeforeningen sier at han forstår at legene som kommer fra land utenfor EU/EØS reagerer på forskjellsbehandlingen.
– Det blir slik når man har internasjonale avtaleverk, sier han. Legeforeningen er også kritisk til den medisinske fagprøven som legene fra land utenfor EU/EØS må ta. I følge Skoglund arbeides det ved medisinsk fakultet med å utforme en ny medisinsk fagprøve som er mer rettferdig og bedre, blant annet med spørsmål som tar utgangspunkt i kliniske problemstillinger.
Når det gjelder språk, mener Skoglund at arbeidsgiverne, dvs sykehusledelsene, gjør utenlandske leger en bjørnetjeneste når de lar dem arbeide i sykehusene til tross for at de ikke har tilfredsstillende norskkunnskaper. -Legeyrket krever at man kan kommunisere godt med pasientene og de pårørende, sier Skoglund.
Aetat Intro hjelper til
–Vi ser at mange stryker til fagprøven både en og to ganger, sier Cecilie Rieber-Mohn, 1. konsulent i Aetat Intro. Hun jobber som veileder for utenlandske leger som vil utøve yrket sitt i Norge, og hun anbefaler søkere å starte autorisasjonsprosesen hos Aetat. Her kan man få hjelp til å finne ut hvor man står i godkjenningsprosessen og hjelp til å komme videre.
Det tar minst to år med eksamener og prakis etter at språktestene er bestått. Den medisinske fagprøven tilbys bare to ganger i året og må man greie den på tre forsøk.
– Hvis man har strøket to ganger, er det like før alle muligheter til å jobbe som lege i Norge er ute. Da er det mange som velger å gå ut i praksis, før de går opp til fagprøven for tredje og siste gang, sier Rieber-Mohn.
– Skyldes mangel på bilaterale avtaler
Man kan ikke si at det stilles strengere krav til leger som kommer fra land utenfor EU. Men det mangler internasjonale avtaler. Det er det som gjør at det blir så store forskjeller, i følge norske autorisasjonsmyndigheter.
– Alle EØS-landene har forpliktet seg til å ha en legeutdanning i henhold til de regler som er nedfelt i sektordirektivet for leger, sier direktør Per Haugum ved Statens autorisasjonskontor for helsepersonell.
– Man har ikke et slikt harmonisert system for legeutdanningene i andre land, og norske myndigheter (les: Stortinget) har derfor ikke innført et slikt sett regler for gjensidig godkjenning av utdanninger i andre land, sier Haugum.
