- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Bangladesh er ofte blitt karakterisert som et moderat muslimsk land. Med det mener man at Bangladesh aldri har vært noen islamistisk høyborg, men at landet heller har vært preget av toleranse og romslighet for ulike tolkninger av det å være muslim og også for andre religioner. Utviklingen i landet de siste årene kan imidlertid få en til å tro at dette er i ferd med å endre seg dramatisk. Islamisme har vokst fram med betydelig slagkraft, og de såkalte fundamentlistene har fått mer og mer innflytelse i politikken og i samfunnet ellers. Koalisjonen til Bangladesh Nationalist Party, som har makten nå, inneholder to høyreorienterte islamske partier, nemlig Jamaat-i-Islami (JI)og Islami Oikya Jote (IOJ). Begge disse partiene jobber for å få innført islamsk lov (sharia) gjennom en form for islamsk revolusjon, IOJ har sågar uttrykt sympati overfor Taliban-regimet i Afghanistan ved flere anledninger. I løpet av de to siste månedene har Bangladesh dessuten opplevd sine første selvmordsbomber.
Historisk sett har fundamentalistisk islam aldri hatt sterke røtter i Bangladesh. Dette har noe med hvordan identitet har blitt uttrykt blant muslimene i denne regionen. Den har to hovedkilder, islam og bengalsk kultur (bengalsk kulturtradisjon er noe som deles av både hinduer og muslimer). Man snakker ofte om en synkretistisk versjon av islam, en form for islam som har rom for mye av den særegne bengalske kultur og tradisjon. Muslimer i Bangladesh er med andre ord veldig opptatt av de bengalske sidene ved deres identitet. Dette står i sterk kontrast til det islamistene mener er riktig ifølge islam. De mener at muslimers identitet utelukkende skal baseres på islam. På grunnlag av dette kjemper de for en islamsk transnasjonalisme basert på ummah, det universelle muslimske fellesskapet, og aksjonerer mot alt som lukter av bengalsk kultur. De hevder at den bengalske kultur er hinduistisk og dermed uforenlig med det ”sanne” og ”rene” islam. Da Bangladesh ble egen stat i 1971 var dette ikke bare et resultat av en kamp mot politisk og økonomisk undertrykkelse, men også en kamp for kulturell og språklig frihet. Den bangladeshiske muslims identitet bygger altså på både islam og bengalsk kultur, og derfor er det lite sannsynlig at islamistene vil lykkes i sin kamp. Man skal derfor også være forsiktig med å overdrive islamistenes innflytelse på samfunnet. De lykkes i å spre redsel og frykt, men det er lite sannsynlig at Bangladesh noen gang vil bli en islamsk stat basert på sharia. Rapporter som beskriver Bangladesh som et land som er i ferd med å bli kapret av islamister bør derfor leses med en klype salt. Fremgangen av islamisme har imidlertid vært betydelig og har hatt to hovedårsaker: den er et resultat både av den globale fremveksten av islamisme og av usunn intern politisk utvikling i Bangladesh.
Islamisme som politisk ideologi vokste fram som et slagkraftig alternativ til det rådende hegemoni (les vestlig sekularisme) etter kolonitidens slutt. Som så mange andre steder har islamisme i Bangladesh vokst fram som en slags kontra-hegemonisk ideologi, et slagkraftig alternativ til en rådende ideologi/makt man vil protestere mot. Det er ikke nødvendigvis slik at de som støtter islamistene er enige i den islamistiske ideologi. Man skal ikke utelukke at mange støtter seg til islamisme som en protest mot en vaklende sentral styring av landet, eller som en protest mot arbeidsledighet, fattigdom og nød. Viktig her er også rollen islamisme spiller som en protest mot USAs krig mot terror. Islamistene har vært flinke til å mobilisere støtte ved å fremstille vesten som anti-islamsk og seg selv som islams rette beskytter.
Den økende islamismen i resten av verden har gitt islamister i Bangladesh et større nettverk og flere muligheter til å få både moralsk og økonomisk støtte. Islamister i den arabiske verden har vist seg å være ivrige i å eksportere sin arabisk-sentriske form for islam ved å overføre store pengebeløp til sine likemenn i Bangladesh. Disse pengene brukes blant annet til å gi opplæring i en svært konservativ form for islam ved stadig flere private madrassaer (islamske skoler). Dette er institusjoner som i økende grad har blitt viktig for islamistene for å mobilisere støtte.
I tillegg bør det nevnes at fremveksten av hindu-fundamentalisme i nabolandet India følges med bekymring i Bangladesh. Hindu-fundamentalister i India angriper religiøse minoriteter, særlig muslimer. Dette er en utvikling islamistene drar nytte av. For eksempel da hindu-fundamentalister rev ned en moské i Ayodhya i India i 1992, vakte det stor oppstandelse i Bangladesh. Ved å fremstille India og hinduisme som en trussel mot islam, og seg selv som Islams beskytter, mobiliserer islamistene stadig flere folk.
Politikk i Bangladesh, som i andre land, er et spill om makt. I denne kampen har islam blitt brukt både av makthaverne og opposisjon for å overliste den andre. Bangladesh ble dannet som en sekulær og demokratisk stat i 1971, men Sheikh Mujibur, landets første leder hadde store problemer med å styre landet og ble til slutt drept i et statskupp i 1975. Fram til 1991 var Bangladesh et militært diktatur. For å skape legitimitet prøvde de militære makthaverne å islamisere konstitusjonen ved å bytte ut alle referanser til sekularisme med referanser til islam. For å få goodwill fra andre muslimske land startet myndighetene å samarbeide med islamistiske partier, blant annet Jamaat-i-Islami som ble forbudt etter frigjøringskrigen på grunn av deres samarbeid med den pakistanske hæren. Militærregimet legitimerte med andre ord islamistenes deltakelse i politikk. Dette gav naturlig nok islamistene i landet mer spillerom og frimodighet til å fremme sin politikk.
Også i det demokratiske Bangladesh etter 1991 har islamistiske partier spilt en viktig rolle. I kampen om flest stemmer har begge de to største partiene, Awami League (AL) og Bangladesh Nationalist Party (BNP), prøvd å mobilisere islamistene og følgelig gitt dem større politisk innflytelse og ytterligere legitimitet. Både AL og BNP har gjort seg selv en stor bjørnetjeneste ved å samarbeide med islamistene, og særlig BNP virker nesten impotente i kampen mot de virkelig radikale gruppene som har vokst fram i senere tid, for eksempel Jamatul Mujahideen Bangladesh, som angivelig står bak de siste ukenes selvmordsangrep. Denne gruppen er riktig nok forbudt, men om BNP virkelig tar opp kampen mot grupper som denne, frykter de muligens for konsekvensene det vil ha for samarbeidet med Jamaat-i-Islami og Islami Oikya Jote, et samarbeid som er viktig for å holde BNP ved makten.
Hendelsene de siste månedene beviser den økende styrken av islamisme i Bangladesh. Man må imidlertid ikke glemme at disse gruppene jobber mot sitt eget folk og også mot islam slik det står sterkt rotfestet i Bangladesh. En islamsk revolusjon er lite sannsynlig, men islamistene vil fortsette å lage store problemer for landet og dets folk.
