- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Jaishankar er mild og vennlig i det han tar meg imot på kontoret sitt i fjerde etasje på Politihøgskolen. – Håper du ikke måtte vente for lenge ute i kulden, sier han nesten unnskyldende. Han virker som en solstråle på en ellers kald og grå norsk senhøstdag. Kanskje var det en barndom med idealistiske foreldre og med vennskap tvers over landegrenser og språkbarrierer som har gjort ham til en gladgutt. Han beskriver barndommen og ungdomstiden som en svært lykkelig tid.
– Faren min var ansatt i utenrikstjenesten, og reiste så å si overalt i Sørøst-Asia, så du kan godt si at jeg ble født i en ressurssterk indisk familie. Første tiden holdt vi til i fødebyen min Madras, før faren min fikk i oppdrag å tjenestegjøre i Øst-Afrika. Vi bodde både i Tanzania og Uganda.
Han husker tiden i Afrika som en tid med sterke minner.
– Jeg hadde min første flerkulturelle opplevelse nettopp her. Faren min bestemte seg for at jeg ikke skulle gå på kostskole eller privatskole, selv om vi kunne ha råd til det. Han sendte meg i stedet på Asian African School, hvor jeg ble kjent med andre asiatere, samt både hvite og svarte afrikanere. Å bli kjent med afrikanere gjorde meg bevisst på å bli fargeblind og det å se på folk som ikke-annerledes fra meg, men som mennesker. Vi gikk på skole sammen, spilte cricket sammen og var venner uten å spørre hverandre hvor vi kom fra.
Resten av ungdomstiden tilbrakte Jaishankar i Bangalore, Indias nåværende Silicon Valley, for å gå på college i hjemlandet. Etter det kom de to første utfartene til Europa, henholdsvis Nederland og Tyskland, før han dro hjem igjen til Indias gamle hovedstad Dehli for å ta markedsgrad i PR. Så kom en ny etappe i livet hans, nemlig tiden for Norge.
– Egentlig skulle jeg hit forholdsvis i ny og ne, for å besøke foreldrene mine, siden faren kom hit via utenrikstjenesten. Opprinnelig var jeg ikke på vei til Norge. Jeg skulle egentlig til USA, men familiehensyn gjorde til at jeg måtte hit. Faren min ble alvorlig syk så jeg måtte bli med til Oslo.
For Jaishankars del valgte han å bli igjen i det kalde og mørke nord, hvor kulturforskjellene var noe merkbare, selv for en globetrotter som han:
– I og med at jeg har reist mye, så har jeg tenkt så mye på forskjeller. Noe av det som imidletid slo meg er stillheten. I India, Kampala og Dar es Salaam er det alltid liv og røre. Her virket alt avslappet, selv i sommermåneden. For meg var det største sjokket juleensomheten, alt var stengt. Når indere eller tamiler feirer sine høytider er det full fart hele tiden.
En såpass gylden norsk regel som å beverte i form av medbrakt sprit eller mat på fest var også sjokkerende. En flau opplevelse den gang, men når man ser tilbake på det som en læringsprosess kan man le litt av det.
Utdanning har alltid vært viktig for Ganapathy. I tillegg til å snakke fem kontinentale indiske språk, kan han engelsk, norsk, fransk og litt swahili. For unge av flerspråklig bakgrunn er det viktig å kunne bruke utdanningsressursen slik at man kan skape seg en bedre framtid når muligheten først finnes, i følge han. Veien til førsteamanuensis-stillingen var om ikke lang og krokete, så i hvert fall litt tilfeldig.
– Selv har jeg ofte vært tiltrukket av frie kunstneriske fag, bl.a. tok jeg komparativ litteratur, samt teatervitenskap mellomfag på UiO. Jeg var også en tid tilknyttet en fri teatergruppe. Ved en anledning traff jeg tilfeldigvis en venn ved Utenlandske Studenters forening. Han mente jeg passet til sosialantropologistudiet og oppfordret meg til å ta eksamen i dette faget. Jeg var litt avventende først, men ble etter hvert mer og mer interessert, og fikk til slutt en åpenbaring om at dette var mitt kall. Jeg fullførte helt opp til hovedfag med graden cand. polit. og gjennomgår for tiden et semesteremne i utviklingsstudier.
Skulle undertegnede komme på å kalle Jaishankar for “solskinnshistorie” blant myldret av mange islagte drømmer og hard hverdag uten jobb for de fleste med en liknende bakgrunn, ville hans enkle motinnlegg vært: “Kommer an på hvem som definerer meg”. Han minnes den tid hvor han måtte jobbe hardt og ofre mye for å komme dit han er nå:
– Ting kommer ikke av seg selv. Jeg har ikke gjort annet enn å bruke ressursene som jeg ble gitt til fulle, og selvsagt håper jeg å være en rollemodell for andre.
Selv har han aldri opplevd noen som helst form for rasismeepisoder, men er fullt klar over at institusjonen hvor han jobber er historisk blitt sett på som en bærer av strukturell diskriminering. Han mener utviklingen likevel går i riktig retning:
– Til tross for at jeg har vært her en kort stund ser jeg at studenter og ferdigutdannede har en betraktelig endring i holdninger. Man er i hovedsak mer bevisst på mangfold og flerkultur. Og noe som jeg ser på som meget positiv er at mine prosjektdeltagere ikke bare har et inderlig ønske om å forstå det flerkulturelle, men også vil forandre kollegenes holdninger. Vi må uansett ha tålmodig, for dette er en lang prosess.
Ganapathy mener også deler av mediene har ansvaret for at minoriteter i større grad enn etnisk norske ses på som kriminelle. Han vil likevel ikke være med på at tall og statistikk bevisst manipuleres fra enkelte hold, men fastholder at ting kan leses og tolkes på flere måter og for forskjellige hensyn.
– Hvis vi ser på de siste tre grove drapssakene som har vært omtalt, er alle tiltalte etniske nordmenn, og her har ingen “forskere” videreforklart handlingen utifra sosial status eller etnisk/religiøs tilhørighet. Hadde de tiltalte vært av utenlandsk opprinnelse eller innvandrere, så vedder jeg på at det hadde vært et ramaskrik av dimensjoner i avisene, radio, TV og blant noen av forskermiljøene. Kriminalitet er kriminalitet, uansett om den er etnisk norsk eller ikke.
Han legger til at etnifisering er en uting som fortsatt forekommer i kriminal-journalistikken i forholdsvis stor skala:
– Man ender i en prosess av synliggjøring og artikulering av minoritetspersoner. En kulturell forklaring ved kriminalitet istedenfor å se på individets handling, samtidig som vi ser en usynliggjøring av det norske.
Flerkultur er både et ambivalent og et fast begrep for Jaishankar:
– Etter å ha jobbet med feltet i mange år, har jeg stusset på betydningen av integrering og multikulturalisme, og kanskje skjønner jeg ikke begrepet lenger. Jeg er for inkludering og deltagelse på den ene siden, men innenfor integrering finnes det ingen fast linje, og man kan improvisere seg og sitt liv fram. Her er uansett viktig at samfunnet må gå for aksept av annerledeshet og at det finnes flere måter og leve på, ikke bare en norsk hvit måte.
Når undertegnede nevner cricket, lyser han opp som soloppgang over Hardanger-fjorden:
– Sporten er ikke bare et tidsfordriv, men en livsstil for meg. Interessen startet når jeg
spilte litt på skolen. Senere begynte jeg å spille aktivt på collegenivå hjemme i India, hvor cricket jo er nasjonalsport. Her i Norge på “søndagslag” sammen med andre asiatere og briter. Jeg håper at cricketen kan vokse, selv om jeg vet at den så å si umulig kan bli like stor som fotball eller vinteridrett. Men hvis Norge en gang kan få et lag i toppen internasjonalt og hvis den spres aktivt blant etniske nordmenn så har idretten en sjanse.
Ganapathy og flere med flerkulturell bakgrunn, har slått til mot oddsene og preger i varierende grad norsk samfunnsliv, alt fra kultur til samfunnsdebatt til satire. Han mener følgende om:
Queendom:
Hørte om “Integrert som faen” og at det skulle vært ustyrtelig morsomt. Queendom gjort en kjempebra jobb i en vanskelig bransje, slått seg gjennom motgang og snudd en tredobbelt vanskelig situasjon, nemlig det å være utlending, kvinne og afrikansk, til noe positivt. Vi trenger flere som de.
Abid Q. Raja:
Jeg beundrer ham for å komme seg så høyt opp innenfor jusfaget, slik har han gjort. Han er ung og entusiastisk og vi trenger flere innvandrere i hans posisjon og med hans ytringer.
Haddy N`Jif:
Her må jeg si det samme som for Queendom, selv om jeg ikke vet så mye om henne. Flere minoritetskunstnere, takk!
Ardian Gashi:
Har godt kjennskap til gutten ettersom VIF er laget i mitt hjerte. Ardian er en kjempegutt og er en veldig god spiller med stor potensiale for både Enga og Norge. Synes det er viktig å nevne ham som en veldig viktig rollemodell først og fremst fordi han motviser de mange mytene som finnes om Kosovo-albanere.
Aylar Lie:
(ler litt småflaut) Har klart sansen for henne, veldig fin ung dame. Her vises bredden i det mangfoldige når en iransk jente klarer å gjøre seg såpass bemerket og kontroversiell fordi hun gjør det stort i nakenfilmbransjen.
Zahid Ali:
Viktig med innvandrerkomikere. Gjennom latter og humor kan vi avvæpne holdninger og ta vekk barrierer. Zahid gjør narr både av det norske og det flerkulturelle, og skaper en slags bro mellom begge med humoren sin.
Jaishankar legger til følgende sluttappell:
“Om jeg ikke tar feil, så husker jeg t-skjorten fra Riddu Riddu-fesivalen. Setningen på trykk var “same but different”. For meg personlig er dette et veldig viktig budskap å sende. Nemlig at vi er like, men samtidig også forskjellige og mangfoldige.
FAKTA
Navn: Jaishankar Ganapathy
Alder: 45
Opprinnelsesland: India (etnisk tamil fra sørdelen)
Sivilstatus: Ugift, var samboer inntil nylig
Kom til Norge: 1983
Jobb: Førsteamanuensis ved Politihøgskolen, fagområdet kulturell kompleksitet, mangfold og konflikthåndtering
