- Slør til besvær - 02.11.2006
- Hva er vi troende til? - 31.07.2006
- Litt Norge i USA - 28.06.2006
Fra naturens side kom jeg til denne verden tander og blek som elfenben. Jeg er ikke bare hvit som i betydningen potet, norsk eller vestlig. Jeg er faktisk så blek at folk holder seg for øynene når de ser meg. Dette er ikke tull. På ferie i Montenegro gikk jeg ombord i en buss der alle passasjerene skrattlo og kaklet på ukjent tungemål. Det eneste ordet jeg forstod, var det de gjentok i evinnelighet mens de pekte på meg, ville i blikket: “Belo,” skrek de. “Hvit,” betyr det.
Det er ikke bare serbiske badeturister som lar seg sjokkere over min mangel på pigment. Både rotnorske nordmenn og folk med røtter annetstedsfra spør om jeg “Ikke kan bli brun, stakkar?” Dette er heller ikke tull. “Stakkar” legges til etter spørsmålet som for virkelig å vri kniven i såret. Noen ganger svarer jeg at jeg er albino bare for å få medynk på handicapkvoten i stedet for den sedvanlige mobbingen.
På fritidsklubben der jeg jobber har hele globens barn kalt meg alt fra Liktryne til Snøhvit. Blondie blir heller ikke alltid brukt som en hedersbemerkning, for jeg har sett i øyekroken at ungdommer har kalt meg blond – og krøpet flaue sammen fordi det ikke var meningen at jeg skulle høre.
Enda artigere er det at det jobber en blondine til på klubben; riktignok ikke like blek som meg, men tilstrekkelig blek til at overraskende mange innvandrerbarn har store problemer med å se at vi er to forskjellige personer. Jeg har blitt så vant til det at jeg kvapp til da Gunnar på 10 spurte hvor Lotte var: – Ser du forskjell på oss, spurte jeg. – Selvfølgelig, sa han veslevoksent. – Du er jo mye høyere, og hun har fregner og er rund i fjeset.
Jeg vil vel ikke akkurat si at jeg sitter i samme båt som dere som blir kalt negre i tide og utide. Det har imidlertid hendt at jeg har kjent båten gynge bittelitt. Hos meg oppstår heldigvis bare mild irritasjon over å måtte svare på det samme spørsmålet om og om igjen. Noen av ungdommene jeg har snakket med blir dødelig fornærmet og til tider illsinte når hudfarge blir kommentert. Noen sier at det er viktig å være stolt av seg selv, noe som selvfølgelig er så sant som dagen er lang. Men i enkelte tilfeller sier de at det er viktig å være stolt av å være svart, og det er jo mildt sagt en egenskap man ikke kan noe for.
Jeg er ikke stolt over å være hvit. Men jeg er heller ikke fremmed for skjønnhetsidealet. Det er ikke pent å se ut som et lyssky og blodfattig lakenspøkelse. Men jeg svarer høflig at jeg beklageligvis er født slik, at jeg får eksem av både ekte- og juksesol, at jeg har forsøkt med flaskefarging, men at jeg da ender opp stinkende med mørkebrune knær og lettere gulaktige tær.
Det straffer seg altså å kødde med skaperverket. Nå har jeg gitt opp kampen. Dere får ta meg som jeg er, selv om leggene skriker etter sol under skjørtekanten og jeg ser ut som som jeg ligger på dødsleiet. Jeg er kanskje blek, men jeg er også fattet, og skrider til verket i denne spalten med mot i brystet og forhåpentligvis litt vett i pannen.
