Nok en nyttårsaften er over. Takk og lov. Hvert eneste år er det en slagmark der ute. Først er det fullstendig stillhet, kanskje ikke fullstendig, men ganske stille. Så begynner mørket å falle på. Fortroppen ankommer i syvtiden. Noen smell høres her og der. Kongen kommer på fjernsynet og snakker om tiden som har gått og tiden som kommer.
Timene går og omsider kommer hovedangrepet. Det smeller overalt. Pang meg her og pang meg der. Luften blir fylt med røyk. Noen er heldige og slipper unna med skrekken. Andre er mindre heldige og blir skadet i større eller mindre grad. Etter hvert dabber det av litt. Ammunisjonen tar slutt. Stillhet igjen. Dagen derpå ligger restene etter nattens angrep. Forbrente raketter, rester etter bomber og svart snø.
Det er ikke til å fatte at raketter og bomber blir solgt så å si til hvem som helst på slutten av året. Finner vi plutselig ut at “nei, nå har vi vært fornuftige i hele år, så nå må vi gjøre noe skikkelig ufornuftig. Vi utruster folket med bomber.”
Og selv om vi blir advart mot uvettig bruk, så er det alltid noen som drikker seg pære dritings og prøver å skyte opp en rakett eller to. Eller så er det noen som har det morro ved å skyte på andre mennesker.
Det skulle ikke vært lov. Det skulle ikke vært lov å selge sprengstoff til sivilbefolkningen. Den morsomme delen er å se på alle fargene og fasongene. Da kan de profesjonelle ta seg av sprengstoffet, og vi andre får nøye oss med å vende blikket mot himmelen og se på.
