- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Kjære statsråd Bjarne Håkon Hansen, og alle som er for et inkluderende og mangfoldig samfunn i Norge!
Jeg håper at du leser dette. Jeg grublet mye om jeg skulle skrive til deg eller ikke, men tilslutt jeg bestemte meg for å gjøre det på denne måten. Kanskje dette hjertesukket hindrer flere nye begreper og stemplingstitler for oss minoriteter, innvandrere, eller…? Jeg vet ikke hva jeg skal kalle meg/oss nå lenger: Innvandrer, flyktninger, utlendinger, minoritetsspråklige, etniske minoriteter, nye landsmenn, fremmedkulturelle, fjernkulturelle, flerkulturelle, 1.generasjon innvandrere, 2.generasjon innvandrere, mørkhudet, ikke-vestlige,osv, uff da, jeg er lei, jeg er så lei. Jeg blir sur, jeg.
Nei, nok er nok, ikke finn på flere begrep og navn for å putte oss i båser og grupper. I hvert fall ikke flere betegnelser på våre stakkars barn.
I den offisielle åpningen av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) har vår kjære statsråd Bjarne Håkon Hansen brukt betegnelsen “Etterkommere” for barn av innvandrere, eller 2. generasjonsinnvandrere? Første gang jeg hørte dette stemplingsbegrepet, var i KIM’s 20 års jubileum i 2004, da Erna Solberg stolt presenterte sitt usmaklige funn om enda en betegnelse på barn av innvandrere. Heldigvis ble det ikke veldig spredt til mange steder, trodde jeg.
I min naive verden gikk jeg ut fra at med regjeringsskifte og mange nye fornuftige mennesker vil begrepet forsvinne, og man igangsetter handling isteden for å finne navn som blir til plage for minoriteter og deres barn. Men nei da, bemerkningen har dukket opp i flere formelle handlingsplaner og statlige dokumenter, og sist under åpningen av IMDI, og ikke minst fra statsråd Bjarne Håkon Hansen.
Under mål for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet kommer det: “….å styrke, målrette og koordinere arbeidet med å integrere og inkludere innvandrere og deres etterkommere”.
Begrepet begynner dessverre å tas i bruk. “Regjeringen er særlig opptatt av unge med innvandrerbakgrunn og etterkommere av innvandrere”, sier Hansens statssekretær Live Rieber-Mohn (Pressmelding 09.12.05).
Hva er forskjellen mellom “unge med innvandrerbakgrunn” og “etterkommere av innvandrere”?
I følge SSB-2005: “Innvandrerbefolkningen utgjorde ved inngangen til året 365 000 personer. Av disse var 301 000 førstegenerasjonsinnvandrere, og 64 000 var etterkommere dvs. personer født i Norge med to utenlandsfødte foreldre”. En så liten gruppe og allerede egen betegnelse!
Kjære statsråd Hansen!
Jeg og mange av deltakerne på åpningen av IMDI satte virkelig pris på at du møtte opp til åpningen tross for feber og forkjølelse og var der hele åpningsperioden. Det betyr mye og det viser holdning: Men vær så snill, vær så snill ikke bruk nye navn og begrep på våre barn. Fjern nye benevnelser til den norske befolkningen/grupper av befolkningen. La våre barn slite bare med de stemplingene som de allerede bærer og arver på lik linje som sine foreldre.
Nei, ikke flere grupperinger og betegnelser på våre barn. Stakkars barn, barn som er født og vokst opp i Norge må tåle enda flere usmaklige stempler enn sine foreldre, og en av de verste er å bli kalt som “etterkommere” synes jeg. De kommer etter hva? Hvorfor kommer de etter? Er de sent ute? Sent i forhold til hva? Kommer de etter sine foreldre, med allerede tatt for gitt at barna har problemer og de samme problemer som foreldre? Derfor skal man forberede spesielle tiltak for “etterkommere”.
Jeg kan ikke forstå hvorfor barn av minoritetsspråklige, barn fra personer med innvandrer bakgrunn, eller barn født av to utlandske foreldre (nå er jeg faktisk frustrert og det går i surr for meg) skal ha enda en ny betegnelse i tillegg til flere betegnelser og stemplingsbegreper som de har på lik linje med sine foreldre.
Hvorfor mer skille mellom “de” og “vi”? Er ikke grupperinger/stemplinger i seg selv et hinder for inkludering? Mange av barna opplever og føler seg “norsk”.
Er majoriteten redd for å slippe taket av frykt for at barna til innvandrere blir inkludert? Kan barn som går i barnehage, skole og fritidsordninger og følger samme livsløp/prosess som alle “norske” barn, bli for inkludert i samfunnet? De siste årene ser vi flere unge “innvandrere” som advokater, forfattere, politiske kandidater, skuespillere og i andre alminnelige samfunnsroller. De begynner å bli mer synlige i alle samfunnsarenaer. Er noen redd for denne utviklingen? Hvorfor skal man være forberedt for “etterkommere”? Hvorfor skal de ha et eget navn og egne gruppebetegnelser på grunn av sine foreldres hudfarge eller opprinnelsesland?
Vær så snill slutt med å finne nye navn, begrep og stempel. Disse betegnelsene skaper mer avstand og forskjell mellom majoritet og minoritet, og kan være et stort hinder for inkludering og integrering i et allerede mangfoldig samfunn. Gå til handling og jobb med tiltak som fører til mer inkludering av alle medlemmer i samfunnet slik at alle får like muligheter og kan oppleve at de er fullverdige medlemmer i fellesskapet.