Hun siktet til chilenernes evne til “å forbløffe verden”, slik man har gjort i løpet av de siste 16 årene. Og forbløffende er det, når en kvinne i en verdens bastioner for konservatisme og kvinnesyn langt fra det norske likestillingsidealet, blir landets nye president.
Blikket er fast og bestemt. Chiles nye “jernkvinne light” snakker ut om mulighetene som ligger i den nye globaliserte hverdagen samtidig som hun peker ut utfordringen som er å bygge opp “et Chile for alle og enhver, hvor vekst og velstand ikke skal gå ut på bekostning av sosial rettferdighet”. Folket jubler utover den varme sommernatten og jenter og kvinner i alle aldre går rundt med det tradisjonelle presidentbåndet.
Michelles historie er på mange måter også Chiles egen. Født Michelle Bachelet Jeria 29. september 1951 i en høyt utdannet middelklassefamilie. Hennes mor, og nåværende støttepilar under valgkampen, Angela Jeria, var i sin tid arkeolog. Faren, Alberto Bachelet, var general i det chilenske luftvåpenet. Unge Michelle ble politisk involvert under Folkefronten. Faren var rådgiver i Allendes regjering, en post som kom til å koste ham dyrt etter statskuppet i 1973. Alberto Bachelet ble fengslet, ydmyket og torturert av de han trodde var venner.
Under Pinochets terrorvelde ble så Bachelet og moren tatt i forvaring av sikkerhetspolitiet og sendt til fryktede Villa Grimaldi, tortursenteret som skulle bli selve skampletten i landets historie. Skamslått og brutalisert, så hun ingen annen utvei enn å flykte.
Unge Michelle ble til en voksen kvinne i eksil. I disse årene, først i Australia og senere i Øst-Tyskland, fortsatte hun å være politisk aktiv ved siden av legeutdanningen. Hun hadde den gang som nå, en visjon om å kurere Chile fra hatet og urettferdigheten som rådde. Hun fikk komme tilbake til Chile under spesialamnesti som juntaen utstedte “for alle andre enn terrorister” i 1979.
Det neste tiåret skulle bli vanskelig for landet. Kaos i økonomien, større klasseskille og fortsatt undertrykkelse gjorde folket utålmodig. En stadig mer samlet opposisjon og økt internasjonalt press gjorde sitt til at Pinochet etter hvert måtte gi slipp på makten. Folkeavstemningen i 1988, som endte med nei-sidens seier, ble første skritt på veien tilbake til folkestyret. Blant mange unge talentfulle politikere i Sosialistpartiet, jublet lokallagsmedlemmet Bachelet. Hun var nå gift, med en sønn og en datter. Hun skulle skille seg, få en datter til, bli singel igjen og bli rikspolitiker på heltid.
Veien til La Moneda har vært lang og kronglete for henne. Først gjennom partilederskapet, så helsedepartementet og til slutt forsvarsministeriet. 15. januar 2006 ble hennes og mange chileneres merkedag, da hun som første kvinne i historien inntok frigjøreren O`Higgins stol i presidentpalasset.
Grensesprenger
I et land hvor mannsjåvinisme og langvarig intoleranse har vært rådende er Bachelet en personlighet og en politiker som stadig sprenger grenser. For mange år siden ville hennes sivilstatus alene vært grunn nok til å gjøre henne til lite populær politiker, og mange ville ha knurret over det faktum at hun faktisk er singel og fraskilt mor til tre barn. Ting har imidlertid endret seg i det sterkt konservative og religiøse Chile. Høyresidens kandidat gratulerte henne etter valgtriumfen, og snakker varmt om å fortsette “i for-brødringens sti”. Valganalytikerne snakker om “girl power” på chilensk, hvor selv enkelte kvinner i de høyere samfunnslag stemte på en farge de aldri ville gjort, alt for “å gi en Evadatter sjansen til å utøve lederskap og makt”.
La Doctora (legen), som hun kalles, er svært opptatt av det som nettopp er hennes hovedbeskjeftigelse. I Chile som ennå slikker sårene etter 17 år med særdeles brutal militærregime har hun fortsatt mye jobb igjen. Folk er litt skuffet med sentrum- venstre koalisjonens styre, hvor mange profilerte politikere har latt seg lokke av makten. Rikfolk er fortsatt rikfolk, og vanlige chilenere sliter med å få endene til å møtes.
Folket har imidlertid kjøpt Bachelets budskap og valgt å tro på hennes ambisiøse sosialprosjekt, hvor hun sverger å bli “alle chileneres president”.
