- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Mange innvandrerkvinner står overfor særskilte utfordringer fordi de fleste har kommet til Norge som ektefeller til arbeidsvandrere, som familiegjenforente til mannlige flyktninger eller som ektefelle til norske statsborgere.
Til en stor grad har innvandrerkvinnene blitt definert som et “påheng” til mannens migrasjon. Mange har derfor kommet til Norge gjennom internasjonale rettigheter til familiegjenforening eller som et resultat av at norske statsborgere (mange med innvandrerbakgrunn) har giftet seg med utenlandske kvinner.
I økende grad har flere innvandrerkvinner kommet på egenhånd (som flyktninger og arbeidskraft) og har opparbeidet en selvstendig status som arbeidskraft og samfunnsborger.
Gjennom at mange innvandrerkvinner har kommet til Norge i sin mest fertile alder har de medvirket til at å gi det norske samfunnet en framtidig arbeidskraft og er vesentlige bidragsyter til en nødvendig økning av barnefødsler.
Mange innvandrerkvinner har blitt attraktive bidragsytere til nødvendige arbeidsoppgaver i samfunnet og også som foreldre og oppdragere av framtidige generasjoner
Innvandrerkvinnene har ofte vært tradisjonsbærere som bringer med seg landsbytradisjoner, normer for oppdragelse av barna, sosiale relasjoner og religiøse oppfatninger som også kan stå i motsetning til “moderne norske” normer og tradisjoner. Men samtidig bygger mange av landsbytradisjonene på verdier som også er verdsatt i det norske samfunnet som omsorg for eldre, sterke familierelasjoner og personlig moral og etikk.
Det erfaringsmateriale som er blitt utarbeidet viser at særlig enslige innvandrerkvinner med barn er en gruppe som er særlig utsatt for fattigdom og sosial stigmatisering. I tillegg finnes det en del innvandrerkvinner med uføre ektefeller som har opparbeidet lave pensjonsrettigheter. I tilfeller med samlivsbrudd kan enslige kvinner få store økonomiske og sosiale problemer. Noen familiefedre har arbeidet utenom det ordinære arbeidsmarkedet og har derfor ikke opparbeidet et godt pensjonsgrunnlag. En del enker og enslige innvandrerkvinner mangler relevant arbeidserfaring, utdanning og tilfredsstillende norskkunnskaper til selv å skaffe seg inntekter etter samlivsbrudd. Dette kan i verste fall føre familien inn i sosial isolasjon, resignasjon og fattigdom. Det oppleves for mange kvinner med barn i skolealder eller som enslige med forsørgeransvar ofte ikke har et alternativ å returnere til hjemlandet når de økonomiske forholdene forverrer seg i Norge. Dette er et vesentlig argument for å gi innvandrere rettigheter til minstepensjon.
Vi har med bakgrunn i meldinger fra personer som arbeider innenfor sosialomsorg og tiltaksprosjekter en del indikasjoner på at et stort antall innvandrerfamilier befinner seg i en særlig vanskelig situasjon. Det kan være nyttig å kartlegge omfanget av dette for å gi et anslag av hvor store ressurser som må settes inn for å avhjelpe fattigdomsproblemet for innvandrerkvinner og deres familier. En kartlegging av omfanget av manglende sosial og økonomisk tilpasning er nødvendig for å vite hvilke utfordringer et sosialt støtteapparat står overfor. Deretter er det hensiktmessig å utvikle forslag til målrettede tiltak som kan bedre kvinnenes og derigjennom innvandrerfamilienes situasjon.
Identiteten til en innvandrerkvinne bygger på flere faktorer som hun ofte opplever som viktige personlige egenskaper. Å framheve seg som en kvinne med en nasjonal og etnisk (ofte religiøs) identitet vil for mange ha stor betydning for opplevelsen av å lykkes som kvinne; som seksuelt attraktiv, framtidig ektefelle og mor. Identiteten kan i tillegg til den oppdragelsen hun har fått i hjemmet, komme fra kvinneidealer i filmer, moteblader, kiosklitteratur fra hjemlandet eller hvordan andre kvinner fra hjemlandet kler seg og oppfører seg. Sosial status, utdanning eller yrkesidentitet i hjemlandet vil også kunne føre til at innvandrerkvinner betrakter nasjonalitetsbakgrunnen og religionen som mindre viktig for identiteten. Det sosiale presset for å tilpasse seg majoritetssamfunnet kan ofte virke sterkt overfor jenter/kvinner med innvandrerbakgrunn som er skoleflinke, dyktige fagpersoner og økonomisk vellykkede. Majoritetssamfunnet setter også premissene for hva det vil si å lykkes og de fleste innvandrerkvinnene får gjerne ros eller en ekstra påskjønnelse når de mestrer kravene for å lykkes i majoritetssamfunnet.
Identiteten kan også bygge på andre faktorer enn det innvandrerkvinnen selv regner som viktig for hennes personlige kvaliteter og anerkjennelsen av å være en ærbar kvinne. Det er sannsynlig at de fleste innvandrerkvinner med høy utdanning og sosial status er mindre opptatt av at anerkjennelsen er knyttet til religiøs og etnisk tilhørighet enn det er for kvinner som har (eller vil få) sin hovedidentitet som ektefelle, mor og hjemmeværende husmor. Anerkjennelsen som kvinne fra en nasjonal eller etnisk minoritet får større betydning om ektefellen eller hans familie er spesielt opptatt av religion eller det å holde på familietradisjonene.
Det er for en innvandrerkvinne er det logisk å søke sin identitet i det som betraktes som “normalt” for en kvinne med bakgrunn fra hjemlandet. Om de som gir anerkjennelse eller sanksjoner innad i eget miljø eller i majoritetssamfunnet, har dette stor betydning for egne valg. Gode skoleresultater er som regel anerkjent hos alle de som har betydning i deres liv. Dette gjelder vel så mye slektningene i hjemlandet og foreldrene og familie og venner i det nasjonale innvandrermiljøet som i det norske samfunnet. Derfor faller gode resultater i utdanningen som regel sammen med forventningene i både det nasjonale minoritetsmiljøet og i majoritetssamfunnet. Ærbar påkledning og oppførsel har derimot ulike valører for mange innvandrerkvinner og vestlige kvinner. Det er trolig ennå viktigere å kunne markere seg som en nasjonal og etnisk minoritetskvinne når hun opplever at hun står i fare for å miste sin identitet i majoritetssamfunnet. Mange prøver å finne en dobbelt rolle. Eksempler på dette er jenter som tar av skautet på vei til skolen. Men noen jenter fra muslimske land har for eksempel funnet en felles identitet med andre muslimske jenter ved å gå med skaut på skolen, uavhengig om det er opplevd som et pålegg fra foreldre og slektninger eller ikke.
I de fleste yrker som krever fagutdanning eller faglig dyktighet vil etniske tilhørighet ha mindre betydning. Det å tilpasses arbeidsmiljøet, gjøre en god jobb og bli oppfattet som en omgjengelig arbeidskamerat og positiv person vil ha større betydning enn det å være fra et etnisk minoritetsmiljø. Samtidig kan det å kle seg med skaut og andre klær som framhever den nasjonale identiteten føre til at kvinnene opplever at de blir mer akseptert og respektert i sitt nasjonale minoritetsmiljø. I noen tilfeller kan for eksempel hodeplagget gi grunnlag for verdighet, stolthet og personlig integritet. Faglig dyktighet betyr allikevel oftest langt mer for identiteten på en arbeidsplass enn religiøs, etnisk eller nasjonal bakgrunn så lenge omgivelsene (kollegaer og brukere) ikke påtvinger dem en ideologi som står i motstrid til deres religiøse overbevisning og nasjonale identitet. Mange innvandrerkvinner vil derfor ikke søke seg til jobber som krever utfordrende vestlige uniformer (miniskjørt, dype utringninger osv) eller arbeide under andre forhold som kan føre til et dårlig omdømme i det nasjonale minoritetsmiljøet. Men samtidig betyr dette at innvandrerkvinnen må kunne akseptere at hennes arbeidskollegaer har andre kulturelle uttrykksformer og moralske verdier. Hun må godta at hennes kvinnelige arbeidskollegaer går i miniskjørt og drikker øl med kollegaer av begge kjønn etter jobben. Kulturelle eller sosiale omgangsformer kan virke krenkende på en kvinne som er opptatt av religiøse moralske verdier i et arbeidsmiljø. Særlig kan det bli problemer om det er vanlig på arbeidsplassen å bruke utfordrende klær og at den sosiale omgangen med kollegaer utenfor arbeidstiden består av alkohol, flørting og seksuelle antydninger mellom de ansatte. Særlig vanskelig er det om det snakkes nedsettende om muslimer, tyrkere, pakistanere, somaliere osv. i arbeidsmiljøet og at innvandrerkvinnen derfor stadig opplever seg i forsvarsposisjon som kvinne fra en etnisk minoritet. Samtidig kan manglende språkforståelse føre til mistolkninger og tolkninger av tonefall, mimikk og utsagn fra norske arbeidskollegaer.
Negative holdninger og fordommer fra omgivelsene kan påvirke innvandrerkvinnene til å framheve sin nasjonale identitet og til å påpeke eller understreke de etniske eller religiøse forskjellene. Religiøse tradisjoner og etniske moralske normer blir gjerne viktig som et forsvar mot det som betraktes som umoralen i majoritetssamfunnet. En del kvalitative undersøkelser påpeker at yrkesmessige forskjeller oftere blir mer framhevet enn de etniske forskjellene i arbeidsmiljøet . Arbeidskollegaer med faglige ferdigheter krever ofte intern lojalitet og at de utvikler vennskap og anerkjennelse på tvers av etniske, nasjonale og religiøse skillelinjer. Den interne bedriftskulturen blir i mange bedrifter viktigst og stadig flere unge jenter fra etniske minoritetsgrupper identifiserer seg også på fritiden sterkere med skolen sin, yrket sitt, arbeidsgiveren eller bedriften osv. enn den nasjonale bakgrunn. Det viktigste for de fleste kvinner som har vokst opp i hjemlandet eller i et etnisk minoritetsmiljø, er trolig at de ulike identitetene ikke kommer i konflikt med hverandre. For de fleste vil kravet til ærbarhet og sømmelighet som kvinne bli det viktigste i en konflikt mellom hva familien mener og hva som regnes som normalt på skolen, på jobben eller i vennekretsen. Men stadig flere kvinner fra nasjonale og etniske minoriteter bryter med de tradisjonelle kleskodene, foreldrenes valg av ektefelle eller andre tradisjonelle regler som begrenser karrieremuligheter og sosial aksept i det nasjonale minoritetsmiljøet.
Ofte kan faggrupper bli sosiale grupperinger på en arbeidsplass, en avdeling eller et arbeidsfelleskap og de kan skape større intern lojalitet enn overfor andre kvinner fra samme nasjonale minoritet som er utenfor dette fellesskapet. Arbeidskollegaer holder ofte sammen, og gjerne i opposisjon til andre faggrupper, hjemmeværende mødre eller andre kvinner fra samme nasjonalitet som ikke tilhører dette fellesskapet. Dermed blir negative holdningene til andre kvinner i majoritetssamfunnet ikke knyttet til de kvinnene fra majoritetssamfunnet de kjenner, men til ryktene om hvordan vestlige kvinner oppfører seg. Ofte kan det også utvikle seg et kvinnesamhold rettet mot menn generelt, uavhengig av etniske, nasjonal eller religiøs tilhørighet. De kan påpeke at menn fra deres egen nasjonalitet er minst like ille som norske, danske eller engelske menn og framheve kvinnesolidaritet overfor kvinneundertrykkingen som de mener er like ille i alle nasjonalitetsgrupper.
Noen yrkesaktive innvandrerkvinner uttalte i intervjuer i et prosjekt og i andre samtaler med innvandrerkvinner at kvinnefrigjøringen er kommet lengre i Norge og at de trodde at norske menn oppførte seg bedre overfor kvinnene. De lot seg derfor overraske når norske kvinner beklaget seg over at mennene deres ikke gjorde husarbeid, tok seg av barna eller var voldelige.
Fra sosiologiske studier viser det seg at i en konfrontasjon mellom mennesker fra majoritets- og minoritetskulturene vil personer fra minoritetskulturene ofte forsøke å flykte, trekke seg tilbake fra og ta avstand fra aggressive holdninger fra det de oppfatter som majoritetens væremåte. Ofte kan også majoritetssamfunnet prøve å løse konflikter ved å prøve å finne fredelig sameksistens, forhandlinger og kompromisser, mens personer fra minoritetene kan ty til forsvarsmekanismer eller gi etter ved å tilpasse seg eller la seg assimilere. Eller for å si det på en annen måte forsøker majoriteten å finne løsninger bygd på majoritetssamfunnets premisser for å motvirke eller unngå konflikt. Mange innvandrerkvinner i arbeidslivet prøver derfor å skape et forsvar mot indre overgivelse av som for eksempel en ærbar muslimsk kvinne, samtidig som de prøver å tilpasse seg normene på arbeidsplassen og fellesskapet i arbeidsmiljøet.
Tilbud rettet mot innvandrerkvinner fra samfunn som er sterkt opptatt av religion og tradisjoner, må tilpasses og skje i en dialog med tradisjonene og oppfatningene som virker mot at kvinner fra tradisjonelle forhold i hjemlandet og deres familier ikke ønsker at kvinner skal arbeide og særlig innen noen yrker. Det er derfor viktig at arbeidsmarkedstiltakene blir markedsført slik at andre kvinner fra samme nasjonalitetsgruppe også ønsker å delta i opplæringen. Det må også forklares hvorfor tiltaket er nyttig og fordelaktig for minoritetskvinner som er bosatt i Norge og at dette er ærbart arbeid for norske kvinner.
Deltakerne på slike tiltak bør få norskopplæringen tilpasset til den øvrige opplæringen til det arbeidet de skal læres opp til. Det virket hensiktsmessig om kvinnene får opplæringen i egne tilrettelagte tilbud for andre kvinner fra egen språk- eller nasjonalitetsgruppe. Norskopplæringen bør derfor legges utenom den ordinære norskopplæringen hvor språk- og fagopplæringen kan rettes mot kvalifisering og fortrinnsvis mot reelle arbeidstilbud.
Det må også tilrettelegges barnepassordninger som er tilpasset unge minoritetskvinner med små barn. Det kan være vanskelig å finne fram til en fleksibel finansieringsordning og tilrettelegging av ordinære barnepassordninger, og mange norske som har problemer med barnehageplass kan føle at dette blir urettferdig. Men for en god del innvandrerkvinner kan slike ordninger være avgjørende for å bli yrkesaktive og sosialt integrert i det norske samfunnet. Det har bl.a. vist seg at opplæringen og arbeid kan komme i konflikt med kontantstøtteordningen når barnehageplass framtrer som et dårligere alternativ enn å være hjemme med barna. Det kreves derfor en del avklaringer og fleksibilitet i den offentlige finansieringen av barnepass for å få unge mødre med innvandrerbakgrunn til å kvalifisere seg til arbeidslivet.
Det var viktig å finne fram til pedagogiske tilbud rettet inn på gravide kvinner og kvinner med spedbarn som ønsket å kvalifisere seg til utdanning og yrkesaktivitet. For kvinner som får tre barn uten at de har noen tilpassede ordninger, kan det gå opptil åtte til ti år før de kan få anledning til å ta seg en yrkesopplæring. Dette vil være en prinsipiell diskusjon som det er viktig å ta når det står valg mellom hurtigere integrering av innvandrerkvinner og det å kunne gå hjemme med barna slik det er forutsatt i deres nasjonale eller etniske tradisjon.
