- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
I et redigeringsrom på Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS), finner vi Mona Naris Mogadam. Mona er en 23 år gammel iransk-norsk dame med bachelor i psykologi, filmstudent, datter og fullverdig medlem av det norske samfunn. Hun kom til Norge som femåring etter at familien flyktet fra et område i Iran som ble kraftig berørt av Golfkrigen. Før hun fyllte seks år, snakket og skrev hun tre språk flytende. Vi spurte Mona om hun husket noe fra perioden da familien måtte flykte fra Iran.
– Veggene ristet og rutene knuste, forteller Mona. Familien reiste gjennom Tyrkia til Norge, og bodde en knapp måned på asylmottak. Så bosatte den dynamiske familien seg på Auli i Akershus.
Mona kan huske hennes første inntrykk av Norge, for da hadde det snødd.
– Jeg hadde hørt om isbjørner før jeg kom, også det var så mange grantrær og folk med lyst, glatt hår, ler hun.
Foreldrene til Mona lærte seg også norsk på kort tid og begge fikk jobb i Nes kommune etter et år. Språkkunnskapene hadde allerede skapt muligheter for integrering som familien nøt godt av.
– Jeg var og er språkflink, og snakket allerede to språk før vi kom til Norge. Norsken plukket jeg opp raskt, sier hun.
– Vi flyttet jo til Auli, og der var det bare nordmenn. Hadde jeg vokst opp med bare innvandrere, hadde jeg kanskje ikke snakket så godt norsk. Språk var og er en nøkkelfaktor til suksess i Norge, presiserer hun.
– For å kunne fungere skikkelig i et samfunn må du gjøre ditt ytterste for å forstå omgivelsene, du må dykke inn i kulturen og miljøet, sier Mona.
Hvor mye må man gi opp for å oppnå suksess i Norge?
– Hvor mye man er nødt til å gi avkall på av sin gamle kultur og tradisjoner fra gamlelandet, er helt avhengig av foreldrenes evne til å adaptere seg til det nye samfunnet. Alle som kommer til Norge må innse at det er skikker og tradisjoner man må gi opp for å oppnå suksess, sier hun.
– Forståelse for barnas situasjon i det nye samfunnet er helt avgjørende. Foreldre kan ikke stenge barna ute fra det store samfunnet, uansett om det bygger på konservativ kristendom, islam eller bare moralkonservative generelt.
Mellom opptakene til sin første kortfilm forteller hun litt om hva hun tenker om film, kjærlighet og homofili.
Hennes første kortfilm er filmet i en kjeller langt ute på landet, og Mona lar ikke skuespillerene nyte friller som oppvarmede rom. Kortfilmen skulle egentlig handle om en homofil, narkoman prostituert. Men castingen tvang henne til å bruke en kvinnelig skuespiller denne gangen. Den kvinnelige hovedrolleinnhaveren fryser og hakker tenner, noe som passer godt til rollen hun spiller (narkoman prostituert).
– Kan jeg ikke få ta en liten pause? Jeg fryser veldig, sier Eli Anne som spiller den narkomane prostituerte som blir voldtatt i kjelleren. Mona ser opp fra kameraet, titter på klokken og spør på om ikke Eli Anne bare kan vente et par timer. Filmingen fortsetter.
– Det skal være helt klart at jeg er kvinne i filmbransjen, ikke en minoritetskvinne, tordner Mona til journalisten som prøver å få noen svar i de små pausene.
Mona er effektiv og streng når hun jobber, men ler og koser seg samtidig. Etter noen timer begynner hun å bli fornøyd med filmingen for den dagen, og slipper skuespillerene fri til å varme seg.
Kjæresten til Mona heter Kristoffer, og de har vært sammen i godt og vel tre år nå. Selv etter flere år sammen, er hun stormforelsket, og kanskje er det bare han som kan få henne til å rødme?
Først blir hun spurt om hvordan det er å være i et forhold med en etnisk norsk mann.
– Det har bare vært positivt at vi er fra forskjellige land, det blir kanskje litt mer spennende enn to fra samme bygd? Siden jeg er så fordomsfri og åpen som jeg er, så har vi ikke hatt noen kulturelle konflikter i forholdet.
– Ja, han er flott, jeg er kjempeforelsket!
Monas åpenhet for andre kulturer, legninger og livsstiler har skaffet henne en godt blandet vennskapskrets med folk fra forskjellige land, homofile, lesbiske, heterofile og andre ting som kategoriserer folk.
– At homofili er kontroversielt er jo tåpelig. Hvorfor er det kontroversielt at en mann vil ligge med en annen mann? Nei, er det noe som virkelig burde vært kontroversielt, så er det vel de moralkonservatives ønske om å kontrollere en hel befolknings vaner, tanker og følelser!
Når Mona blir konfrontert med hvordan det står til med menneskerettighetene i Iran, blir hun både litt engasjert, og litt defensiv.
– Hallo? Det er en grunn til at vi flyktet. Hadde vi stortrivdes med prestestyret i Iran som henger homofile og steiner kvinner, så hadde vi vel vært der nå! Jeg er Mona, og nok om det.
– Se på USA. Hvor mange uskyldige blir vel ikke henrettet hvert år der? Og her hjemme i Norge foregår det nok rasisme, homofobi og kvinneundertrykkelse til å aktivisere ethvert oppegående menneske i kampen mot disse ondene. Gjennom film skal jeg gjøre mitt for å ydmyke disse idiotene som gjør alt de kan for å trykke ned uskyldige mennesker, raser en engasjert Mona.
– Jeg syns det er uintelligent av folk å spørre meg om jeg egentlig skulle brukt burka, eller om jeg ikke får lov til å spise grisekjøtt; jeg er gla i pølser og spiser dem helst uten burka!
