- Slør til besvær - 02.11.2006
- Hva er vi troende til? - 31.07.2006
- Litt Norge i USA - 28.06.2006
Vet du hvordan man lager monolitten på Lesja? Man fester et kronestykke i toppen av en flaggstang. Som om det ikke er nok å kalle oss indianere og anklage oss for å bo i tipi, går vi lesjinger nemlig også for å være gjerrige. Vi er på mange måter Gudbrandsdalens jøder, selv med det faktum tatt i betraktning at en god del av våre storbønder var nazivennlige under krigen. Årsaken til gnierskapen sies å være vår geografiske nærhet til Møre, landsdelen som etter sigende topper den norske grådighetsstatistikken.
Om høsten invaderes Lesja kommune av møringer på multeslang. Vi ser slett ikke med blide øyne på inntoget av UN-registrerte biler, parkert på hver eneste lille avstikker og skogsbilvei. Med hvilken rett kan de fylle bøtter og spann i våre skoger? Det eneste som er verre enn at de stjeler bær, er at de lurer med seg damene også. Dette skjedde riktignok oftere før i tiden, og kan meget vel være roten til møringenes frynsete rykte på våre kanter.
Naboskapet er ikke stort bedre på andre kanten, i retning Dovre. Der renner det mye ondt blod i en disputt om kommunegrenser. Det er ikke mange årene siden kommuneskilt ble sagd ned på mystisk vis, i nattens mulm og mørke. Motparten var ikke snauere enn at de sendte ut en delegasjon som flyttet skiltet tilbake, og sånn holdt de på en stund, kjeklende over noen meter med ubrukelig jord. Siste nytt fra denne frontlinjen er en tiltagende murring i fortørnelse over at Dovres fremste merkevare, moskusen, ikke har vett til å holde seg på Dovrefjell. Vi lesjinger sitter godt nok i det fra før, om vi ikke skal kidnappe eksotiske ur-dyr også.
Feidene foregår ikke bare mellom kommunene. Skarpe motsetninger fra eldgamle tider ligger til grunn for nokså grove overgrep internt. Det går for eksempel to veier fra Dombås mot Lesja. Den øverste har fått det vakre navnet ”solsida” fordi sola når fram hele dagen, og her ligger derfor de største gårdene. Lesjabygdas Frogner, om man vil. Den andre veien går på baksida av Lågen, nederst i dalen, og de som bor der blir ansett som noe mindre ”fine” enn de som bor på solsida. Rivaliseringen mellom barn fra de to strekningene var så intens, og skammen så stor at jeg gjennom hele oppveksten fornektet min opprinnelse. Gården min var den siste før elva og selv om jeg bodde ved baksideveien var jeg da pokker ikke fra baksida!
Her hjemme spør de om jeg har gjort loring av meg, altså blitt borger av grenden Lora, som ligger noen kilometer lenger vest enn Kjøremsgrenda der jeg vokste opp. Loringer og Kjøremsgrendinger lever under samme kommunevåpen, men har fullstendig forskjellig vesen, atferd og dialekt. Jeg svarer fortørnet på beskyldningene; jeg har heldigvis fremdeles postnummer 2665, og ikke det fryktede 2666. ”Loring og kvæks æ det verste som væks, og loring og geit æ det verste e’ veit,” traller både barn og voksne. Kanskje er det likevel håp om forsoning, for jeg må jo bare innrømme at noen av mine beste venner er, tross alt, loringer.
