- På bortebane - 02.11.2006
- Afghanere i Norge - 02.11.2006
- Redsel blant afghanerne må ta slutt - 19.10.2006
Det var en mørk og stormfull natt, og jeg hadde bestemt meg for å forsvare ytringsfriheten. Byen sov, men jeg våket foran datamaskinen. Jeg hadde fotografier av de mindreårige døtrene til alle i nabolaget. Med Photoshop klippet jeg ut deres søte, uskyldige ansikter, for så å lime dem inn i hardpornografiske bilder. Det ante meg at mine trangsynte naboer ville bli sinte om de så disse bildene. Jeg humret godt for meg selv, svært stolt av den noble oppgaven jeg hadde påtatt meg. Friheten til å kunne ytre det man ønsker.
Så skrev jeg ut bildene, i farger på glanset fotopapir. I tillegg laminerte jeg arkene, så ikke regnet skulle gjøre dem utydelige. Med bildene i en mappe under armen beveget jeg meg ut i gatene. Jeg vurderte et lite øyeblikk om jeg skulle dra hetten over hodet for å skjule ansiktet, men jeg lot være. Grensen mellom en anonym, pervers provokatør og en edel ridder av demokratiske prinsipper er ofte vanskelig å trekke opp. Heldigvis visste jeg forskjellen. Ingen hette.
Jeg stiftet opp bildene på lyktestolper og husvegger over hele kvartalet. Området jeg bodde i var perfekt egnet for min lille demonstrasjon. Jentene på bildene kom fra lavtlønnede familier, foreldrene deres hadde ikke høyere utdannelse, mange av dem kom fra de mer usiviliserte strøkene av landet: Kautokeino, Førde. De ville garantert protestere, bli rasende og såret – for hva visste vel de om frihetens prinsipper? Jeg kunne selvsagt valgt de finere strøkene av byen, der de velstående og intellektuelle bor – men det turte jeg selvsagt ikke. De hadde for dyktige advokater, og dessuten svir det mer å bli boikottet av millionærer enn av arbeidsledige og trygdemottakere.
Senere satt jeg ved vinduet og ventet på morgengry. Snart ville naboene våkne til et stykke politisk kunst jeg var svært stolt av. For når de hastet på vei til jobben, og sjokkert fikk øye på et bilde av deres smilende datter nådeløst penetrert av tre svette menn, var det ikke pornografi de så. Ikke mobbing. Ikke en støtende og kriminell forfalsking. De de ville se, stiftet til lyktestolpene, var selve friheten.
De burde takke meg.
