- Det problematiske Sri Lanka - 16.04.2006
Nøyaktig fire år etter at partene undertegnet våpenhvilen i Sri Lanka har de ennå ikke klart å komme frem til et grunnlag for en fredelig løsning. Arbeidet med denne konflikten er ikke bare vesentlig for Sri Lankas fremtid, men kan også tilføre Norge betydelig erfaring i løsning av vår tids konflikter.
I hovedsak skyldes situasjonen på Sri Lanka at regjeringen ikke kan akseptere en fred som vil måtte basere seg på forhandlinger hvor den må komme med innrømmelser. De innrømmelser det her er tale om bygger på toleranse og likestilling som fremfor alt betyr at regjeringen må være i stand til å akseptere ting som den i utgangspunktet ikke liker. Slike innrømmelser vil utgjøre kjernen i forhandlingsresultatene, der sikkerheten utgjør forutsetningen for forhandlingssituasjonen.
Imidlertid, sentrale medlemmer av regjeringen, og forsvarsledelsen, er fortsatt av den oppfatning at det finnes en militær løsning på konflikten. Det vil si: tvinge tamilene i kne og diktere fredsbetingelsene. Dette reflekterer en virkelighetsoppfatning som er meget farlig, fordi den mangler en realpolitisk strategisk basis som er nødvendig for håndteringen av dagens krigssituasjon.
Fordi krigen har endret karakter, kan man forsiktig slutte at både på politisk og militær side, føres krigen nå på basis av løse antagelser, spørsmål som ikke stilles og tynne analyser.
De tamilske tigrene har organisert sin virksomhet annerledes. Strategisk dynamisk tenkning som evner å tilpasse seg endringene i en globalisert verden der nasjonalstaten har mistet maktmonopoler, og hvor realpolitisk tenkning gjennomsyrer interessestrategiene. Interessene som vi taler om på Sri Lanka er de territorielle, de omfattende økonomiske behovene og sikkerheten. Det som imidlertid bidrar til å komplisere konflikten som helhet, og regjeringens handlefrihet i særdeleshet, er stormaktenes regionale politiske og militære interesser.
Amerikanernes rolle er diktert av deres nye strategi som følge av deres endrede interesser i Asia. I løpet av 2004-05 reduserte de sin militære tilstedeværelse i Japan og Sør-Korea. For å kompensere for dette vil de nå øke sin tilstedeværelse i Det indiske hav. Kineserne har økt sin tilstedeværelse i disse havområdene, det samme med India. Bakgrunnen for dem alle er kontrollen med sjøforbindelsene fra vest, gjennom Malakka-stredet inn i Sør-Kina-havet.
I dette bildet inntar Sri Lanka en sentral plass med sin geografiske beliggenhet. Østkysten med havnebyen Trincomalee og Batticaloa-lagunen byr på særdeles viktige sjøstrategiske muligheter både for den indiske marinen og for amerikanernes 5. flåte. Dette danner også bakgrunnen for det bedrede militære samarbeidet mellom USA og India, og bidratt til det mildere politiske klima som har oppstått mellom dem.
Det er åpenbart at Norges oppgave som tilrettelegger, blir særdeles krevende i den situasjonen som jeg grovt har skissert her. Midt i denne politiske og militærstrategiske situasjonen finner vi en humanitær katastrofe, som følge av krigen, og som vokste etter Tsunami-katastrofen. Denne tragedien fremsto som et spektakulært blikkfang for mediene og påkalte verdens oppmerksomhet på en måte som tok oppmerksomheten bort fra den langtrukne ulykka som krigen er. Enkelte politikere trodde at om man bare løste problemene etter flodbølgen løste nok konflikten seg også.
De hadde åpenbart ikke forstått at det realpolitiske konsept som styrer regjeringens krigføring, og stormaktenes interesser er baseres på makt. Dette står i skarp kontrast til deres naive oppfatning av en fredelig harmonisering av motstridende interesser som grunnlag for et idealistisk bistandkonsept. Naive fordi de ikke tar hensyn til kreftene i den globaliserte situasjon som Sri Lanka befinner seg i.
I en slik situasjon må tilrettelegger opptre, ikke bare proaktivt i forhold til partene, men like meget med en strategi som gjør ham til en forutsigbar, konstruktiv medarbeider.
Dette er viktig i det konsept som er valgt for våpenhvileavtalen. Dette konseptet er basert på, som prinsipp, at ingen av stormaktene, eller noen av de store internasjonale organisasjonene, er direkte involvert i verken overvåkningen av våpenhvilen, eller forhandlingene. Dette gjør våpenhvilen og prosessen unik i den forstand at den utgjør et viktig eksperiment utenfor Sikkerhetsrådet.
“Kollektiv nasjonal sikkerhet” har fungert som en visjon som var ment å danne grunnlaget for en overordnet strategi for regjeringen. Dette er ikke noe spesielt for Sri Lanka. Det er et velkjent konsept som har inspirert prosjekter som for eksempel FN.
Visjonen baserer seg på en uklar teori om at det vil føre til en slags stabilitet. Imidlertid refererer stabilitet seg til politikk og makt, men i den sosiale realitet har stabilitet også sine røtter i økonomien og fordelingen av godene.
Hos tamilene er konseptet om “selvbestemmelse” tilsvarende kraftfullt og problematisk. Konseptet er avledet fra teorien om at hver etnisk gruppe skal ha sin egen stat, eller territorium. Problemet er at etniske grupper nesten alltid er blandet med andre, og sjelden passer innenfor naturlige grenser som kan forsvares.
Selvbestemmelseskonseptet kan også bli betraktet som et uttrykk for en politisk filosofi som bygger på “selvtillit” med evne og vilje til “selvstendighet”, men så lenge tamilene ikke kontrollerer et politisk argument i konfliktforholdet, men bare et maktargument, vil militær tilbakeholdenhet være et nøkkelelement for å unngå kampsituasjoner.
Hele dette bildet må så endelig betraktes innen rammen omkring et asymmetrisk forhold. Asymmetrien er ikke bare knyttet til den militærstrategiske situasjonen, den er også knyttet til den demografiske og politiske, for så vidt som asymmetrien ikke bare avledes av mulighetene og begrensningene på Sri Lanka, men i like stor grad er knyttet til de internasjonale nettverk som er etablert på begge sider.
Arbeidet med denne konflikten er ikke bare vesentlig for Sri Lankas fremtid, men kan også tilføre Norge betydelig erfaring i løsning av vår tids konflikter.
