- Hva er Third Culture Kids? - 02.11.2006
- Der religionen skiller bygda - 19.10.2006
- Urbane samer i indiske sarier - 21.09.2006
Livet til fabrikkarbeidere, arbeidsledige og rengjørere fortoner seg som noe ganske eksotisk for advokater, konsernledere og statsråder – og omvendt. Når politikere som Bjarne Håkon Hanssen oppfordrer sosialhjelpmottakere til å “stå opp om morran”, avslører de at de ikke har kunnskap om livene til folk flest. Likevel tenker vi kun på etnisk og ikke på sosialt mangfold når vi snakker om det flerkulturelle samfunnet.
Å snakke om klasse i Norge har lenge vært tabu. Nordmenn vokser opp med illusjonen om at i Norge er vi alle like. Dette er resultatet etter mange tiår sosialdemokratisk fokus på likhet. Denne likhetsideologien forsterker inntrykket av at det eksisterer to separate enheter i verden: nordmenn og innvandrere.
Men nå har mange forskere igjen begynt å snakke mer om klasse, om de store sosiale forskjellene som preger hvert samfunn.
Historiker Knut Kjeldstadli, redaktøren av “Norsk innvandringshistorie”, fikk mye positiv tilbakemelding da han på et seminar gikk inn for mer “klassemessig integrering”.
– Bare ved å integrere alle samfunnslag kan vi demme opp for innvandringsfientlige holdninger, mener han: For å få til et vellykket flerkulturelt samfunn trenger en ikke bare respekt for mennesker fra andre land, men også respekt for mennesker fra andre klasser.
Men middelklassen viser ikke mye respekt når de regelmessig betegner deler av arbeiderklassekulturen som “harry”. Partier som Ap og SV som tidligere representerte arbeiderne snakker nå varmt om kunnskapssamfunnet, noe som den tradisjonelle mannlige arbeideren ikke kan identifisere seg med.
Der den tradisjonelle mannsidentiteten er under press, knyttes selvrespekten gjerne til nasjonaliteten. Det er nemlig den eneste høyere statusen en har tilgang til. Dermed blir det “Vi mot utlendinger” og “Vi mot (den kosmopolitiske) eliten”.
Mange problemer relatert til minoriteter har med fattigdom å gjøre, mener sosiolog Anja Bredal som har skrevet en doktoravhandling om arrangerte ekteskap (kommer i disse dager ut som bok!).
Det sies ofte “Tvangsekteskap er del av deres kultur”. Det er bare delvis riktig, mener
hun. I de mest dramatiske tilfellene, der fysisk tvang og vold er involvert, handler det ofte om familier med en lang karriere i hjelpesystemet: For eksempel drikker far til tross for at han er muslim. En sier altså at det er deres kultur, selv om faren ikke engang er en avholden muslim! I de høyere sosiale lag derimot blir jentene mer utsatt for psykisk tvang (appell til lojalitet til familien), har hun inntrykk av.
Et klasseperspektiv ville også vært fruktbart for å forklare ungdomsopprørene i Paris og konfliktene etter mordet på Theo van Gogh i Nederland. Ungdommene brente biler ikke fordi de hadde minoritetsbakgrunn (det var også mange etniske franskmenn blant dem), men fordi de var fattige og marginaliserte. Også polariseringen i Holland er ifølge antropologen Jeroen Doomernik et klasseproblem. Marrokanerne sliter spesielt med å etablere seg. De fleste kommer fra fattige områder. For 50 år siden, mener han, ville en ha kalt dem rett og slett for proletarier.
Når det gjelder skoleprestasjoner, så viskes faktisk forskjellene mellom innvandrerungdom og etniske nordmenn ut dersom man tar høyde for sosial bakgrunn. Dette påpekte NOVA-forsker Jon Lauglo ifjor. En fersk svensk undersøkelse i Sverige viser det samme: Elever fra ressurssterke familier og velmøblerte hjem har langt større sjanser til å lykkes i skolen enn andre.
At det fins klasser i Norge, at klassementaliteten fortsatt lever, viste debatten om klassereisen da Lars Ove Seljestad ga ut boka “Blind”. Her skildrer han reisen til en arbeiderklassegutt fra bygda til den store byen der han blir akademiker. Forskjellene eksisterer ikke bare mellom by og land, men også innenfor en bygd: “Det fantes bønder og det fantes småbrukere og arbeidere. Skillene ble ofte markert på inneforståtte og subtile måter, men de var der: Noen kom fra gard andre fra småbruk eller “bare” hus, fortalte pedagog Ivar Morken om sin oppvekst på en bygd i Gudbrandsdalen. Trofaste Utrop-lesere husker Tonje Brustuens fortelling om solsideveien og baksideveien i Lesja i forrige utgave.
Marianne Gullestad mener at heller enn å se på store kulturelle forskjeller, kan vi se på de små- og på den måten kanskje forstå innvandreres problemer: Blant dem gjør mange en motsatt reise. De kommer fra middelklassebakgrunn, men vasker, kjører taxi og kommer ikke inn i det de er utdannet til.
Kort og godt smånytt fra forskiningsverdenen
Kjønnskorrigering blant barn i Sverige
Hvert år fødes det fem til ti barn med ubestemt kjønn i Sverige. Disse (sped-)barna blir så utsatt for en kjønnskorrigering: Legene “omgjør” kjønnsorganet slik at det ser ut som det burde etter våre kulturelle normer. Kosmetisk korrigering av barns kjønnsorganer har skjedd systematisk i den vestlige verden siden midten av 50-tallet.
I en oppgave i sosialantropologi ved universitetet i Stockholm krever Cattis Grant at den ikke-medisinske offentligheten engasjerer seg mer for behandlingen av barn med “mangfoldige kropper”. Disse inngrep er ikke alltid til barnas beste. De skjer ikke på medisinsk grunnlag, men baserer seg på kulturelle oppfatninger om hva som er riktig og galt.
“Man har en bestemt oppfatning om hvordan kropper må anpasses slik at personen ikke føler seg utstøtt. De medisinske utøverne bli altså en slags kulturelle voktere.”
Grant skriver at grensen mellom den typen kjønnskorrigering og omskjæring er flytende. Barnkirurgene blant Grans informanter tar nok avstand fra betegningen omskjæring. Men hvis altså disse inngrepenes gjøres for å anpasse kroppene slik at de harmonerer med kulturelle forestillinger om hva som er akseptabelt i et samfunn, kan dette helt klart defineres som omskjæring, mener kjønnsforsker Henrik Hirseland.
Nordmenn begår æresdrap
Det har vært mye fokus på æresdrap i det siste. Æresdrap forbindes ofte med folk fra fjerne strøk, gjerne muslimer. Boka “Mord-selvmord i nære relasjoner” hevder at de fleste drap innenfor familien begås av vestlige menn, skriver På Høyden. Mange av drapene kan betegnes som æresdrap. Gjerningsmennene er ofte mellom 40-50 år med vestlig kulturbakgrunn og har sjeldent et kriminelt rulleblad.
Professor i psykiatri ved Universitetet i Bergen, Gustav Wik er en av forfatterne. Han beskriver gjerningsmennene slik:
– Dette er gjerne en pliktoppfyllende mannemann med et gammeldags æresbegrep. Han anser familien som sin eiendom, og føler han at han er i ferd med å miste den, kan han gå i vranglås og bare se én eneste utvei. Over halvparten av alle mord-selvmord er motivert av sjalusi eller mistenksomhet, og dette er menn som ikke oppsøker hjelp i slike situasjoner. De viser liten aksept for såkalte “myke menn”, forklarer han.
– Det viktigste må være å kalle disse ugjerningene det de faktisk er, og ikke dekke over dem ved å kalle dem for “familietragedier”, slik det blant annet er blitt gjort i pressen. Da senkes terskelen for potensielle voldsmenn, legger han til.
