- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Det er over to år siden USAs invasjon i Irak, og siden den gang har det arabiske perspektivet blitt ekskludert av mange som har skrevet om invasjonen og den etterfølgende situasjonen. Det viktige spørsmålet nå er om de andre araberstatene er i stand til, med egne hender å innføre demokrati og dermed “drepe” sine egne fedre, eller om amerikanerne vil innføre demokrati for dem. Dette er et spørsmål om intellektuell integritet, hvor araberne blir presset til kollektivt å ta valget om de tør å være en moderne Oedipus.
Denne situasjonen er tydeligst i Syria, som er under sterkt internasjonalt press om å innføre demokrati, og det er Syrias Bath-partiet (ironisk nok betyr bath oppstandelse på arabisk) som har den politiske makten, og som styrer totalitært med systematisk forfølgelse av dissidenter. I tillegg er den politiske makten overført til Bashar Assad, som fikk overlevert makten fra sin eneveldige far, Hafez Assad, som hadde Stalin som forbilde. Det eksistensielle og politiske valget den nye presidenten er konfrontert med er som følger: enten å åpne for demokrati ved å metaforisk drepe sine egen far, eller å miste all ære ved å la amerikanerne være de ansvarlige for at demokrati blir innført i Syria.
Grunnen til å velge Syria som eksempel, er ikke bare den historiske og geografiske likheten med Irak, men også det faktum at lignende situasjoner finnes både i Egypt og Libya. Det er frykt for i disse landene at de nåværende presidentene vil overføre makten til sine sønner, noe som heller vil være et steg bakover enn forover, i forhold til demokrati og frihet. Syria er derfor et bilde på en situasjon man kan finne i flere land i Midtøsten, kjennetegnet av et valg mellom å akseptere den amerikanske politikken om å spre demokrati, eller å lytte til folket og innføre demokrati innenfra.
Den syriske presidenten har nå en unik historisk sjanse til å spørre seg selv om han har integritet til å bli en Oedipus. Han og resten av det syriske styringsapparatet liker å sammenligne den Amerikanske intervensjonen i Irak med pesten som rammet Bagdad i middelalderen. I gresk mytologi ble pest sett på som en straff for skjulte synder, så hvorfor kan ikke den nåværende syriske presidenten bekjenne sin fars synder og metaforisk drepe sin far? Den andre favoritt parallellen det syriske Bath-partiet, og andre Arabiske nasjonalister, er å sammenligne den amerikanske invasjonen med den mongolske invasjonen av Bagdad. Igjen, den mongolske invasjonen ble sett på som straff for urettferdighet og tyranni, så hvorfor ikke konfrontere Bath-partiet med massegravene som finnes i den syriske ørkenen? En slik konfrontasjon vil bringe mulighet for forsoning, og kunne være det første leddet i et genuint forsøk på demokrati i Midtøsten på lenge.
Den syriske presidenten trenger ikke orakelet i myten om Oedipus til å fortelle han at amerikanerne godt kan bli en “pest” som kan spre seg til Syria også, dersom han ikke har motet til å ende diktaturregime han arvet fra sin far. Han vet at amerikanerne godt kan bli en demokratisk “frigjøringsstyrke” i Syria om han ikke selv gjør forsøk på å etablere demokrati.
I mer psykoanalytiske termer burde han se Syria som en morsfigur og handle på oedipusalsk impuls og drepe sin far symbolsk, så han kan ta sin fars plass, og etablere et nytt forhold med moder Syria. Dette forholdet burde bli karakterisert av demokrati og frihet, heller enn undertrykkelse og maktpolitikk. Spørsmålet føniks spør reisende i Midtøsten i dag er: “har du mot til å bli en ny Oedipus?” på samme måte som amerikanerne fjernet den store statuen av Saddam Hussein i Bagdad, bør Syria fjerne statuen av den tidligere presidenten i Damaskus. Kun på denne måten kan han redde sin egen og Syrias ære, hvis ikke han gjør det kan amerikanerne ende opp med å gjøre det samme som de gjorde i Bagdad.
Æres-begrepet er viktig i arabisk kultur, og en mulig tolkning av selvmords aksjonene i Irak er å se det som et resultat av mangel på selvrespekt blant araberne, som lot amerikanerne drepe deres far og overta landet forstått som en morsfigur, og fortsetter å leve med landet istedenfor araberne selv. Den manglende evnen til selvrespekt blant araberne etter at de lot amerikanerne utføre det hellige drapet de selv skulle utført, står som bakgrunn for all blodsutgytelsen i Irak.
Myten om Oedipus er ikke fremmed for araberne, heller ikke tragediens moral. I islamsk historie finner man sønnen til lederen av hyklerne som et eksempel på en lignende historie i arabisk-islamsk sammenheng. I islam er hyklere forstått som de som bekjenner seg som muslimer for å øke sin egen innflytelse og makt, i motsetning til de som bekjenner seg til islam for troen alene. Den islamske historien om lederen for hyklerne, Abdullah ben-obey, svek profeten og hans krigere i krigen mellom muslimene og de da arabiske ikke-troende, og dermed ble medskyldig i det første nederlaget i islamsk historie. Abdullah krevde etter nederlaget at han var den legitime lederen for muslimene, istedenfor profeten. Disse ordene gjorde de slagne muslimene svært opprørte og de grep til våpen, men plutselig grep hans sønn inn og sa: hvis noen skal drepe min far, er det meg, siden jeg ikke kan respektere meg selv lenger, hvis jeg ser noen andre gjøre det. I dette øyeblikket grep profeten inn, og hindret sønnen i å drepe faren, for å unngå å skape splid mellom de arabiske stammene. Poenget er at selv om myten om Oedipus ikke er en del av islamsk kultur, er budskapet i myten ikke ukjent i islam: bekjenn din fars synder, selv om det krever at du må ta til våpen og til og med drepe han, så du kan unngå at pest vil bli ditt folks skjebne, drep han metaforisk, dersom du vil åpne for nytt styre og nye verdier. Hva Nietzsche en gang sa er fortsatt sant: kun den som legger skylden på sine guder, virkelig elsker sin gud.
Jeg tror at disse metaforene og mytene fra gresk og islamsk historie er relevante i dagens kaotiske politiske situasjon i Midtøsten. Gjenoppstandelsen av Oedipus skikkelsene er til stede, og representerer arabernes reelle utfordring og valg. Det er spesielt stor misnøye blant arabere med dagens situasjon og de som styrer dem, denne situasjonen er igjen påført dem av deres egne fedre. I denne sammenhengen er Oedipus en historisk mulighet, mer enn en tragisk myte, og inneholder potensiale til å etablere demokrati i Midtøsten. Til syvende og sist er det kanskje ikke et spørsmål om demokrati vil bli innført i Midt Østen, men om araberne vil gjøre det selv, eller om amerikanerne vil gjøre det for dem, og ta fra dem all ære. Derfor bør araberne selv benytte den historiske muligheten og bli en moderne Oedipus.
