- Bare litt, men ikke helt? - 19.10.2006
- Fra familiebesøk til ekteskap - 05.10.2006
- Når vokterne blir drapsmenn… - 21.09.2006
Damen satte seg ved siden av meg på flyet, og det var vindusplassen som var hennes. En mørk dame i 40-årene som reiser alene. Hun
må være indisk eller pakistansk.
Jeg avbrøt avislesingen og måtte reise meg for å gi henne plassen. Hun hadde dratt med seg tre vesker. Den store satte hun oppe på hyllen, den andre satte hun ned under stolen foran og det tredje beholdt hun på fanget. Hun var ikke helt rolig, virket som om hun lette etter noe. Hun så seg rundt flere ganger og observerte nøye omgivelsene. Et sekund trodde jeg hun ville snakke med meg, spørre hvor jeg kom fra. Hun så litt på meg også, men sa ikke et ord, ingen smil heller.
Jeg fortsatte å lese avisen, og flyet skulle til å ta av. Sikkerhetsrutinene ble demonstrert, og flyet rullet mot rullebanen. Men damen måtte forbi meg, så jeg måtte reise meg opp. Flyvertinnen kom løpende for å be damen sette seg, og hun forklarte et eller annet med dårlig norsk. Folk trodde sikkert at hun ikke forsto norsk, at flyet snart skal ta av. Uff, så flaut. Nå tror sikkert alle at jeg som også er mørk, reiser sammen med henne. Nå virker vi begge to sikkert som bondeknøler, importert direkte fra en landsby i Pakistan.
Dama satte seg ned igjen, og flyet tok av. Vi var i luften, og det var tid for servering. Vi kunne velge mellom kaffe og te, og jeg valgte te. Det var Ceylon-te. Damen ved siden av meg spurte om å få varmt vann. Hun presiserte at hun ville verken ha kaffe eller te, det var litt varmt vann hun ville ha. Hvis hun ikke liker te eller kaffe så kunne hun jo bare la være å drikke noe, men varmt vann? Nei, hun gjør det så vanskelig nå.
Det er så typisk, disse innvandrerne, alltid et eller annet styr med dem. Et eller annet er det. For mye bagasje, nøkler i lomma når de går gjennom sikkerhetskontrollen, mangel på et eller annet på billetten, oppkast på flyet, osv. Nei, nå får det være nok.
Flyet nærmet seg Gardermoen, og det var ikke lenge til før landing. Damen lette febrilsk etter noe i vesken igjen. Nesten bekymret. Jeg kunne ikke la være å se en medisineske der det stod “Tas tre ganger daglig, med varmt vann.” Det må være medisin mot en alvorlig sykdom, jeg er overbevist om at det stod noe om kreft. Kanskje hun ikke har lenge igjen å leve? Sykdommer rammer alle, uansett hudfarge. Jeg skammet meg litt over at jeg var selektivt oppmerksom i forhold til andre innvandrere. Fordi jeg selv er det, legger jeg merke til andre i kø, i sikkerhetskontrollen, ved siden av meg osv. Men sykdom, den er ikke selektiv.
