- Å pynte med skalpellen - 02.11.2006
- Årets innvandrer – barnas ildsjel - 19.10.2006
- Multiminoriteten: norsk samekvinne - 05.10.2006
Folk som kan kroppspråk sier at å ta seg på munnen når man snakker utrykker et behov for å bli trodd på, en viss usikkerhet. Katia Cardenal (42) virker ikke spesielt usikker. Likevel tar hun seg veldig ofte på nesetippen når hun snakker mens hun småstyrer på kjøkkenet for å lage seg en kopp te. Hva kan det bety?
Waldemar Thranes gate er ikke bråkete denne tordags formiddag. Det er slutten av juli 2005. Sommeren har ennå ikke slått inn for fullt. Dagen er grå og det småregner ute.
Katia Cardenal har på seg en grå t-skjorte og sorte bukser. Hennes glatte og sorte hår er knyttet i hestehale med en vanlig hårstrikk. Hun har nakne føtter i svarte mokkasiner. Hun er blek. Ingen leppestift. Ingen maskara. Ingen fargekorrigering på kinnene. Nada. Det er så lite jåleri i denne nicaraguanske kvinnen, at det er forbausende overraskende hvor femenin hun likevel er.
Folk i musikkbransjen, som har jobbet med Katia i Norge, har sagt direkte til henne og indirekte til andre, at det hadde hjulpet hennes karriere om hun hadde giddet å jåle seg litt opp. Katia har alltid gitt blaffen i det.
Forfengelig har hun aldri vært. Katia Cardenal ble født som artist midt i en revolusjon, blant feltrop mot amerikansk imperialisme. Som tenåring opplevde hun rasjoneringskort og populær musikk om sosiale problemer og kjærlighet for fedrelandet. Sminke og koketteri passet ikke helt i Nicaragua på åtti-tallet.
Men Katia sang som det suste. I løpet av få år ble hun og broren Salvador, som sammen utgjorde duoen Guardabarranco, betegnelsen på god visemusikk i sandinistiske Nicaragua. Mot slutten av 80-tallet turnerte søskenparet i Latin Amerika, Europa og mange andre steder i verden hvor folk hadde hørt om den nicaraguanske revolusjonen.
Tilbake til Waldemar Thranes gate.
For en time siden ble Katia ferdig med å flytte de siste eiendelene som hun ikke kan ta med seg til Nicaragua. Katia er på reisefot igjen. Denne gang flytter hun tilbake til hjemlandet for godt. Katias Norge-eventyr ender i disse triste dagene her i Oslo. Katia Cardenal forlater Norge etter seks år, tre barn, en skilsmisse og syv plater som ikke har solgt spesielt bra.
Det er ikke akkurat på grunn av dårlig platesalg at hun flytter tilbake til Nicaragua. Rollen som alenemor med fire barn og artist av yrke ble enda tyngre. Et dårlig forhold til eksmannen har også noe å si.
Katia har det travelt for tiden. I kveld skal hun opptre på Josefines i Oslo. I morgen på Gran Canaria. Så tilbake til Oslo. Om mindre enn en uke til Nicaragua, for godt.
– Hvorfor reiser du tilbake til Nicaragua?
– Hvorfor?… sier hun betenksomt, og tar seg en liten pause. La oss si familiære årsaker. Her finner jeg ikke omgivelsene for å skaffe meg det jeg vil kalle mitt hjem.
– Hva slags omgivelser snakker du om?
– Jeg vet ikke om jeg har lyst til å snakke om så personlige saker. Uten å gå inn på detaljer, tror jeg at kjærlighet, fred og respekt er noe av det viktigste hjemme. Desverre finner jeg ikke alt det her i Norge. Mine barn er resultatet av et ekteskap som ikke lenger finnes. Jeg er skilt, og det jeg ønsker for mine barn ligger ikke bare i mine hender.
Det kan høres litt kryptisk ut. Dette handler om et åtte år langt ekteskap som havarerte. Katia klarer ikke å si det rett ut. Så vi snakker om noe annet. Foreløpig.
– Hva slags følelser vekker hjemreisen hos deg?
– Det er en blanding. Noen ganger er det bra, og andre ganger… Profesjonelt sett er Norge et land som byr på mange muligheter til å utvikle meg som artist på et nivå som ligger lysår foran Nicaragua. Jeg har nådd et høyt nivå i Nicaragua. Der har jeg et trofast publikum som er glad i meg. Men det er, også profesjonelt sett, litt frustrerende å være i hjemlandet mitt.
I Nicaragua har Katia alltid vært stor, hvis ikke den største kvinnelig artisten landet har produsert noensinne. Duoen Guardabarranco oppløstes i begynnelsen av 90-tallet, men Katia sang videre. I 1996 traff hun en nordmann under en konsert i Managua. Hun forelsket seg, giftet seg og flyttet til Norge sammen med ham.
Hun var forberedt på et rolig liv som hustru i Oslo, men ble introdusert til en viss Alf Prøysen og hans flotte norske tekster. Hun oversatte visene til spansk. Kort tid etter hadde hun fått tilbake karrieren sin. I kalde, fjerne Norge.
– Det er både trist og frustrerende å forlate Norge. Jeg har gjort det før. Den gangen avbrøt jeg en lovende karriere. Til tross for det klarer jeg å leve av musikken min når jeg er i Norge, og det er noe stort i seg selv.
Alt den reisinga har gitt Katia Cardenal mange muligheter i livet. Men det har også fratatt henne mange. I Norge fikk hun platekontrakt med Kirkelig Kulturverksted. Hun skulle gi ut syv skiver og turnere i Norge. Masse. Katia skulle reise dit folk hadde lyst til å høre Prøysen på spansk. Katia Cardenal er ikke Shakira. For Katia fantes det ikke hverken reklamebudsjett eller flotte musikkvideoer. Skal hun selge musikken sin så må hun gjøre det direkte, være til stedet og synge.
Men det rakk hun ikke. For Katia måtte pakke kofferten på nytt, våren 2000. Denne gangen på grunn av eksmannen som søkte og fikk seg jobb i Managua. Hun klarte ikke å si nei. De flyttet tilbake til Managua. Der tok ekteskapet slutt.
Mens dette pågikk i Nicaragua, gikk salget av hennes fire siste plater i Norge veldig dårlig.
Katia fikk etterhvert ny kjæreste. Hun giftet seg med en nicaraguaner tolv år yngre enn henne og valgte igjen å flytte tilbake til Norge. Mest på grunn av barna. Det føltes naturlig, men, som hun selv sier, det smaker både surt og søt.
– Du høres litt bittert ut?
– Klart det. Det har vært en tung periode hvor jeg har strevet for å gi mine barn muligheten til å ha kontakt med både far og mor. Men det gikk ikke. Jeg føler at jeg har mislykket med den oppgaven. Men jeg har også lært mye. Jeg har bekreftet at fedre ikke teller like mye som mødrene. Det viste jeg fra før fordi jeg var alenemor med min eldste datter. Sånn er det: far er far og mor er mor. Uten at jeg vil fornærme de som er gode fedre.
– Faren til dine tre norske barn var ikke god?
– Han tok ikke ansvar, farsrollen som jeg og barna forventet av ham. Men jeg kan ikke bedømme ham. Å flytte fra Nicaragua til Norge med fire barn er ikke bare bare. Men den familiære atmostfæren vi lever nå i er ikke noe jeg ønsker for mine barn.
– Skulle du ønske at du kunne ha blitt i Norge?
– Det hadde jeg likt. Profesjonelt sett kunne jeg utviklet meg mye mer her i Norge.
– Ble du tvunget til å reise tilbake?
–Nei. Dette er frivillig. Gangen før var derimot litt mot min vilje, for jeg måtte følge etter eksmannen min. Men jeg angrer ikke på det heller. Jeg lærte mye av meg selv, lærte å velge min egen vei selv om den pekte i motsatt retning til vinden. Det var som å finne igjen den Katia som jeg forlot i Nicaragua noen år tilbake. Jeg fant meg selv der. Og så fant jeg Moises.
Moises er Katias nye mann. Han er artist og har gitt ut en plate, og er en ny lovende stemme i Nicaragua.
– Hvorfor fungerte ikke ditt norske ekteskapet?
– Si det! Hehe… Det er for mange aspekter. Noe av det viktigste… Nei, vent her litt… Er dette et intervju om min kjærlighetshistorie?
– Ikke egentlig, men kjærligheten har mye å si i livet ditt, særlig i beslutningen om å reise tilbake til Nicaragua for godt. Eller?
– Ja, det stemmer. Men hvordan skal jeg resymere det? Det er vanskelig å oppsumere i et intervju et ekteskap som varte i åtte år. Det viktigste var mangel på forståelse. De små detaljene er… du vet. De er veldig viktige. Måten man forholder seg til familien, måten man snakker til sine barn på, forholdet man har til jobben… Det gjør oss til dem vi er.
Katia Cardenal snakker veldig fort og ofte om veldig ulike saker. Hun har ikke den sakligheten nordmenn flest har. Hun snakker sjeldent om en ting av gangen.
– På et tidspunkt var det tydelig at eksmannen min og jeg ikke holdt på samme prosjekt. Jeg måtte ta en tung bestlutning: å skille meg trettini år gammel og med tre små barn. Jeg hadde allerede levd ut halve livet!
Hun skulle ikke snakke om personlige saker. Nå klarer hun ikke å la være.
– Gikk du tom for kjærlighet den gangen?
– Hæ!… Nei… Eller, det vet jeg ikke. Det er fortsatt en gåte for meg. Men kanskje det. Forelskelsen forsvinner jo, det er definitivt. Vi forsto bare ikke hverandre. Han ville noe, og jeg noe annet. Så lett var det.
Plutselig ble det litt for mye kjærlighet i lufta. Så vi skiftet temaet til musikken. Foreløpig.
– Tror du at det norske publikum forsto deg som artist?
– Jeg vet ikke. Jeg følte at de ble veldig begeistret for at jeg oversatte og sang deres Prøysen på spansk. Det fikk nordmenn til bedre å forstå storheten av deres musikkhelt. Til å innse hvor universell han var. Prøysen sine ord er tidsløse og når hjertet til hvem som helst på jorden, ikke bare nordmenn. Han sprengte grensene til den norske kulturen og gikk videre som en humanist. Når du hører Prøysen på spansk for du en annen oppfattelese av hans lyrikk.
Prøysen-albumet har solgt litt over 32 000 kopier. Det er halvparten av alt Katia har solgt i av plater i norske butikker. Derfor blir hun ofte omtalt som “hun latinske som synger Prøysen på spansk”. Folk siterer hun som chilensk, spansk, meksikansk.
– Men det blåser jeg i. Selv om jeg er veldig glad for at jeg er nicaraguaner. Det vikstigste er musikken. Jeg pleier å si at musikken er som kjærligheten: enten så faller man for den eller ikke.
– Kunne du tenke deg å gifte deg med en nordmann på nyttt?
– Hæ? Er du gærn…! Jeg er jo allerede gift på nytt, he he he. Jeg liker ikke å tenke mye på det. Som sagt, jeg har jo giftet meg på nytt. Nei, er du gærn! Eksen min var ikke engang nordmann, han var inder. Jeg er jo lykkelig sammen med min nicaraguaner.
– Hvordan liker du å se fremtiden?
– Nå traff du meg på en god dag, så jeg ser alt veldig positivt. Fremtiden ser bra ut den. Jeg gleder meg til å være sammen med Moises og mine barn i Nicaragua. Gleder meg til å forsette karrieren min. Jeg gleder meg til å skrive nye sanger og dyrke tomater i hagen. Jeg vil nyte det jeg har.
