- Slør til besvær - 02.11.2006
- Hva er vi troende til? - 31.07.2006
- Litt Norge i USA - 28.06.2006
– Oi, så fine joggesko du har fått! Asha sitter og vipper med sko så blanke at jeg burde hatt solbriller. -Disse? De er over ett år gamle, svarer hun. -Jøss, de ser jo ut som de kommer rett fra esken. Du har kanskje ikke brukt dem så ofte, undrer jeg. Joda, sier hun og forteller at hun alltid pusser dem hvis hun har en ledig stund, at hun går forsiktig utenom alle sølepytter og at hun vasker dem hver kveld når hun kommer hjem.
-Sprøtt!, utbryter jeg. Når jeg kjøper nye sko, tråkker jeg nemlig rundt i gjørma og gnir dem inn med jord så de skal se gamle og velbrukte ut. Asha kikker på meg som jeg skulle komme fra en fremmed planet. Hun er oppriktig forvirret. Jeg forsøker å forklare. -Jeg føler meg teit med sko som kan lyse opp et mørklagt rom, jeg føler at jeg skriker: “SE PÅ MEG, JEG ER SÅ FJONG, FOR JEG HAR NYE SKO!”
Jeg tror årsaken til våre ulike livsanskuelser er at hun står med sine bein godt plantet i hip hop-tradisjonen, der kravet om rene sko er på en helt annen skala enn i rockeleiren der jeg har min opprinnelse. Uansett; Asha rister på hodet, jeg rister tilbake, og vi konkluderer i fellesskap med at folk er forskjellige, før vi stumper røyken og går tilbake på jobb.
Det er gjerne i de små ting at vi får øye på vår egen kultur. Noen ganger utløses innsikten av joggeskovaner, andre ganger finner man kulturen i kortspill. Rosalie Wax, en amerikansk antropolog, bodde med sin familie i et meksikansk nabolag i Los Angeles. Hun forteller at de møtte flere hyggelige meksikanske ungdommer, og inviterte dem hjem til noen omganger med poker. De spilte om innsatser av mikroskopisk verdi, likevel merket de fort at deres nye venner jukset. Wax skriver i “Doing Fieldwork” fra 1971:
”Vi følte oss ille berørt og påpekte at det ikke var slik vi spilte. De meksikanske guttene smilte vennlig og sa, -Men det er slik vi alltid spiller. Vi kan ikke spille annerledes. Så vi ’gringos’ bestemte oss for at vi også ville jukse. Dette fungerte meget dårlig, for vi var elendige bløffmakere. Dessuten hadde vi spilt vår form for poker så lenge at vi egentlig ikke hadde noen glede av å jukse selv når vi fikk det til.”
Løsningen ble at de meksikanske guttene skulle jukse som best de kunne, men om de ble tatt, skulle potten tilfalle den som oppdaget det. Wax forteller at de nye reglene fungerte strålende. Meksikanerne overgikk seg selv i lurerier, og hun lærte seg etterhvert å avsløre “avvik” i spillet. Best av alt, det nye systemet jevnet ut vinnersjansene, så ingen vant systematisk over de andre. Av og til oppstod fascinerende moralske dilemmaer, som da hunden glefset etter buksebaken til en gutt akkurat idet han skjøv et ess mellom seg selv og stolen. Søsteren til Wax insisterte på at hun fortjente potten på grunn av hundens årvåkenhet, mens meksikaneren mente at hun skulle straffes på grunn av hundens svake sportsånd.
Slik kan det altså gjøres, når kulturer kræsjer. Litt må man gi, litt må man tåle, og ut kommer noe flunkende nytt og felles.
